Det er ikke ofte at romaner på 600 sider tas med hjem fra biblioteket. Men det var noe med omtalen på omslaget som fenget meg. Dette var en godbit av de sjeldne er min konklusjon etter å ha lest romanen. Forfatteren brukte ti år på å skrive debutromanen med en familiehistorie som ligner på hans egen, men er ingen selvbiografi ut ifra det han forteller i intervju. Den har fått gode anmeldelser, oversatt til mange språk og rettighetene til å lage film av den er solgt. I norske anmeldelser er det fokusert på at Alzheimers sykdom er med i handlingen. Det er det, men romanen er så mye mer enn det. Link til et blogginnlegg jeg skrev om romanen.

Forfatteren skriver i innledningen av hun håper at den gir lyst til å gå videre inn i verkene hun omtaler. Det gjør den - flere slike bøker sier jeg. Link til et blogginnlegg om boken.

Vigdis Hjorth hadde bursdag i går og Bokklubben kaller henne for en av Norges kuleste forfattere. Det er jeg enig i selv om jeg frem til nå ikke har vært overbegeistret over romanene jeg tidligere har lest og skrevet blogginnlegg om. Men jeg likte romanen Et norsk hus. Selv om jeg synes hun skriver på måte som gjør at jeg mister konsentrasjonen innimellom. Poengene forsvinner i de lange setningene. Mer i et innlegg på bloggen

"Prøv Den fremmede, Pesten eller Fallet. Da vil du skjønne at vi alle må være helter for å overleve i denne meningsløse verdenen.»" Et sitat jeg har vist til i et blogginnlegg jeg skrev etter å lest boken. Min første av forfatteren. Tilfeldig fant jeg den på biblioteket - en nyutgivelse i 2015. Glad for at jeg er en ivrig bibliotekgjenger. Link til blogginnlegget

Helt tilfeldig fikk jeg kjennskap om boken Lady Barbara Arbuthnott og hennes menn – av Eiliv Odde Hauge. En bok om en utrolig historie fra virkeligheten. På internett er det skrevet om den på mange nettsteder. Den har også gitt grunnlag for et musikkspill, Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy, Et eventyrlig liv hadde kvinnen som ble kalt Sunndalens ukronede dronning. En skotsk adelsdame som i over 40 år bodde i en norsk bygd på vestlandet. Hun ble gravlagt i Norge. At det ikke er laget TV-serie om hennes liv er ganske utrolig synes jeg. Her er drama nok til mange episoder. Det hadde ikke blitt en såpeserie som jeg synes Downton Abbey ble etterhvert. De fleste historiene fra den perioden hun levde, 1822-1904, handler om menn. De fleste velstående kvinner i den tiden hun levde satt i godstolen og broderte, og lot seg totalt dominere av mannlige slektninger og ektefeller. Det var kanskje derfor hun så til de grader overlot forvaltningen av formuen til menn, og at hun på slutten av livet ble en fattig kvinne. Forøvrig hadde hun ben i nesen – helt fra barndommen. Link til bokbloggen der jeg har skrevet et innlegg om boken

Absolutt et lesverdig portrett om en fargerik mor. Som hadde sine styrker, men også sine feil og mangler. Innlegg på bokbloggen finnes her

James Salter døde 19. juni 2015 90 år gammel. Romanen ble utgitt for tre år siden. Jeg likte romanen som jeg gjorde med de tre andre av hans bøker som er utgitt på norsk. Han skriver godt, han "overforteller" ikke, og det er en ro rundt handlingen som jeg liker. Link til et blogginnegg

Kjenner du lite til livet til maleren, les litt i forkant før du setter igang med denne boken. Jeg leser lite tegneserier, ihvertfall tegneserierbøker. Men denne boken ga mersmak til å lese flere, også til å lese mer om Edvard Munch. Litt om boken i dette blogginnlegget

Boken ble litt for melankolsk for meg. Mulig påvirket av humøret jeg hadde da jeg leste den. Link til bloggen min der jeg har skrevet litt om boken.

Nå er det ulikt hvordan bøker treffer leserne. Men jeg synes det er litt underlig at det ikke har vært mer oppmerksomhet rundt denne gode boken. Gode kritikker har den fått. Men dette forlaget har kanskje ikke muskler nok til å fronte bøker slik andre forlag har.Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.

Jeg ville lyve om jeg skrev at romanen utgitt i 1989 engasjerte meg så veldig. Det gjorde den ikke. Men litt over 200 sider med korte kapitler har jeg ikke brukt lang tid. Nå har jeg lest nr. 10, 1, 2, 4, 5, 7 og nå nr. 8. Da tror jeg at det blir en pause før jeg eventuelt leser nr. 9 i serien om Morse: Den tapte juvel.

Ensom og forlatt stod boken i bokhylla på biblioteket. Den som er periode var så omsvermet. Flere ganger har jeg sett den stå der uten å låne den med meg. Boken mange har snakket og skrevet så mye fint om. Som jeg tenkte neppe ville være noe for meg. Fordi den oste av en datter som elsket sin mor, en mor som var sterkt angrepet av «flink-pike»-syndromet – begge deler er noe jeg ikke kan kjenne meg igjen i. I tillegg liker jeg ikke "hysteriske" tilstander rundt en bok. Slike bøker har en tendens til å skuffe – muligens fordi det er knyttet så mange forventninger til dem. Men nå er boken lest og jeg likte den.Mer i innlegg på bokbloggen min

Etter å ha lest romanen lånt av biblioteket er jeg er overrasket over at ikke flere er registrert som lesere av den. Tror det er mange som kan gå glipp av en flott leseopplevelse. Den er veldig god altså! Søk på Internett og les anmeldelser! . Det er en saktegående bok; særlig oppleves det slik i begynnelse Men her gjelder det å bruke tid til å begynne med, og kanskje det skjer som det skjedde meg: plutselig var jeg hekta og det ble en pageturner. Mer om min leseopplevelse og sitat fra boken kan du lese her på bloggen min Tones bokmerke

Det var brutale tider da Olav Haraldsson ville kristne Norge. Sverdet og øksa hang løst for å si det slik. Og samme metoder brukes idag bl a av IS. Linkt til et blogginnlegg

Fra Tuula Karjalainens biografi om Tove Jansson: "«Det usynlige barnet er en klok bok, med spenning som blir til av forholdene mellom skapningene, av deres personlighetstrekk og deres sammenstøt. Alle fortelles om med et sterkt psykologisk grep. Boka er snarere skrevet for voksne, selv om de kjente skikkelsene åpner den også for barn. Tittelnovellen er blitt en klassiker blant fortellinger som behandler barns utvikling. Den er en skildring av hvordan kulde og ironi nådeløst dreper et ennå skjørt jeg. Et barn utvikler seg ikke hvis det ikke får kjærlighet. Det må kunne føle seg så trygt at det også våger å bli sint, eller med Mys ord «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å sloss.»Link til bloggen der jeg har skrevet et innlegg om boken

Mulig jeg har lest bøkene om Morse over for kort tid. Uansett; denne nådde ikke helt opp. Linkt til et blogginnlegg om boken mv

Oppsummert ble denne romanen en stor skuffelse. Skuffelse fordi jeg på forhånd hadde fått det inntrykk at dette var en god roman, Enkel underholdningslitteratur er min leseopplevelse Som etterhvert utmattet meg med alle gjentakelsene mv. Det verste er at jeg har lest den; alle timene jeg har brukt. Jeg burde stolt på den første følelsen jeg fikk; avbrutt etter 50 sider. Mer i et innlegg på bloggen min

Multikunstneren klarte til og med å skrive bøker på vers som denne boken. Fra biografien som har inspirert meg til å kjøpe, lese og skrive om bøkene: «Tove skrev historien til redde og små nurk og tenkte at boka skulle fengsle nettopp sånne barn, som hun fortalte til Bo Carpelan i 1964. Tove så mye av seg selv i dette nurket: blyghet, tilbaketrekking og frykt, som hun har slått fast. Men det var mye av henne i knøttet også. Tove har fortalt at hun fikk et brev fra en liten gutt, der han klaget over at han alltid havnet i bakgrunnen. Det var egentlig ingen som la merke til ham eller så ham i øynene. Han var redd for alt. Han undertegnet brevet med navnet «knøttet». Tove tenkte at det å finne og redde et nurk, et enda reddere vesen, ville få knøttets selvtillit til å vokse.Link til et blogginnlegg om boken

Absolutt leserverdig selv om det er gått mange år siden den ble skrevet og utgitt. Handlingen spinner rundt historiske personer og hendelser Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest den

Det meste er skrevet om denne romanen som er selvbiografisk. Det var godt å vite at hovedpersonen Eddy etterhvert kommer seg bort fra det destruktive miljøet han vokser opp i. Link til et blogginnlegg