Under ein ryddeaksjon i bokhylla (der det ikkje berre stend bøker ...) tidlegare i vinter kom eg over denne vesle skatten som eg fekk i gåve frå ein slektning for meir enn 10 år sidan, og som eg no ikkje eingong hadde hugsa på at eg eigde.

Arne Holstad var fast spaltist i Vikebladet/Vestposten, lokalavis for Hareidlandet, i ei årrekke med sine "petitar", små skråblikk på kvardagen eller aktuelle hendingar, og gjerne med referansar til sin eigen oppvekst på 1930-talet, og under signaturen "aho". Eit knippe av petitane blei samla mellom to permar i 1999 under tittelen "Lausledninga". Det har også kome ei bok nr. 2 med nyare petitar.

Det er fornøyeleg lesing, og mange av stykka gir også eit rikt innblikk i levemåten i den nære fortida vår. Minst 80% av stykka tek undervegs lesaren med attende til 1930-talet på den eine eller andre måten. Ein del av tekstane er lett nostalgiske, men utan å tippe for langt over i klisjear. Det som løftar tekstane mest i mine auge er dei mange, uventa tankespranga forfattaren gjer undervegs. Innimellom nostalgien kjem ein også i tankar om at ein god del er betre no til dags enn på 1930-talet, og då tenker eg ikkje berre på det materielle. Forventningane om konformitet var nok sterkare i bonde- og fiskarsamfunna for 80 år sidan, og dette er ein arv ein etter mitt syn godt kan legge bort.

Ein del av stykka er skrive som kommentarar til aktuelle hendingar eller problemstillingar i nærmiljøet. Skulle eg peike på ein ting eg sakna så er det at det godt kunne vere ein referanse til kva for hending eller problemstilling kommentaren var mynta på (dette er gjort for berre eitt av stykka). I mange tilfelle forstod eg kva det gjaldt, men andre gangar så fekk eg kjensla av at der var eit poeng eller to som gjekk meg hus forbi.

Sjølv om omslaget på boka virka interessant nok, må eg innrømme at eg var forutinntatt om at dette var ein type historie eg hadde lest før, og at det som likevel trigga meg til å lese denne boka er at forfattaren er oppvaksen i kommuna eg bur i (nei, eg kjenner henne ikkje).

Historia hadde som venta mange fellestrekk med tidlegare bøker om vanskelege familie- og/eller kjærleikforhold på tvers av kulturar, men den er godt fortalt. Live, den norske jenta som forelskar seg i egyptiske Kareem, er forteljarstemma i første person i det meste av boka, men innimellom slepp andre stemmer til i tredje person. For ein som aldri har vært i Egypt er skildringane av landet, motsetnadane mellom turistindustri og tradisjonell levemåte samt detaljar omkring familielivet der både levande og overtydande. Konfliktene som etterkvart bygger seg opp er såpass nyansert framstilt at lesaren til ein viss grad får kjensla av å forstå det egyptiske, tradisjonelle tenkesettet og kan sjå konfliktene også frå denne sida.

Det kan vere verdt å hugse på at hovudtemaet i boka, kjærleik som ikkje strekk til og ein draumeprins som blir til ein frosk, er eit universelt tema som ikkje berre finnest i brytninga mellom ulike kulturar og tenkesett. Men det er tydelig at konsekvensane av eit havarerende ekteskap kan bli vanskelegare for ein som er aleine i eit framandt land. Det er ikkje til å unngå at ein innimellom medkjensla for Live sin vanskelege situasjon i Egypt også kjem i tankar om i kor stor grad tematikken også er aktuell for utlendingar som finn kjærleiken i Norge.

"Vidas Secas" sin plass i brasiliansk litteratur kan kanskje best samanliknast med "Markens Grøde" i den norske litteraturen. Boka handlar om ei familie på 4, Fabiano, Vitoria og dei to gutane deira som bur i øydemarka i det nordaustlege brasilianske innlandet. I ein tørkeperiode legg dei ut på vandring og finn fram til ein forlatt farm der dei slår seg til. Tørken tek slutt, dei får løyve av landeigaren til å slå seg til på farmen der dei hjelper til med husdyrhaldet, som tek seg opp att etter tørken. Men etter ei tid kjem ei ny tørkeperiode, husdyra må slaktast eller svelt i hjel, og familia legg på ny ut på vandring, på leit etter ein ny stad å slå seg til.

Mykje av teksta i boka dveler ved korleis hovudpersonane i boka, analfabetar og med avgrensa ordforråd, forstår omgjevnadane sine og reflekterer over lagnaden sin. Det meste av boka er prega av at dei kjenner seg makteslause over sin eigen lagnad, og at dei kjenner sin plass nederst på den sosiale rangsstigen, omlag på nivå med hunder og rotter. I avslutninga, der dei legg ut på ny vandring, våger dei endeleg å drøyme om å skape eit betre framtid for gutane sine.

Språket i boka er vakkert og malande, men også krevjande for ein som ikkje har portugisisk som morsmål. Dette skuldast nok delvis at språkføringa på 1930-talet var noko ulik den i dag, delvis at det blir skildra gjenstandar, vekster og skikkar frå djupaste innlandet, men kanskje først og fremst ordrikdomen og språknyansane som forfattaren nyttar i boka, i sterk kontrast til dei analfabete hovudpersonane. For meg blir denne boka ein referanse for kor ofte ein må ty til ordboka for å kome seg igjennom ei tekst.

Boka er dessverre ikkje å finne i norsk oversetjing, den skal finnest på spansk, fransk, ungarsk, nederlandsk, engelsk, italiensk tsjekkisk og tyrkisk. Den er også filmatisert, heile filmen er å finne på youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=DCTnivj9cz4

Festlig bok, god underholdning. Forfattar Magne Hovden har lagt seg i selen for å stille opp eit usannsynlig sprikande men svært godt karikert persongalleri som dannar bandet "the Vikings" med ambisjonar om å vinne Melodi Grand Prix; den forfengelige damesjarmøren og sangaren Stavros, gitaristen Rolf med sin uapetittelige humor, ei halvkriminell skinheadjente, Vanja, på trommer, den nevrotiske bassisten Steinar og det heile toppa av den naiv-kristne gospelkorjenta Irene. Akkurat som i sjølve musikkonkurransen blir alle klisjeane dradd heit ut og vel så det, og det er heile tida litt for mykje av det gode. Etter mitt syn ei historie som står perfekt til Melodi Grand Prix.

Det er også laga ei internettside for bandet:
http://www.thevikingsrock.com/thevikings.htm

og sangen frå boka (om enn ikkje heilt i tråd med skildringa i boka) er å finne her:
http://www.myspace.com/hailthevikings

Morosam bok, i stor grad sjølvbiografisk, om oppvekst som aspirerende rockestjerne i ei lita bygd. Unggutane Oliver (hovudpersonen), Hermann, Birger, og Jan startar bander Rattle Orchestra inspirert av Beatles og etter kvart Rolling Stones og andre. Tiltaket er lite populert mellom dei vaksne i bygda, unntaket er mor til Hermann som ser potensialet i gutane og legg til rette for ei framtidig musikkarriere for sonen. Bandet opplever stor suksess i lokalmiljøet, og drøymer om platekontrakt og internasjonal suksess. Det er Oliver og Hermann som er dei musikalske drivkreftene i bandet, men etter som dei veks til trekkest dei i ulike retningar. Der Oliver ynskjer å gå for kompromisslaus Rock 'n Roll, "jo villere, jo bedre" som han uttaler ved eit høve, vil Hermann heller gå for komposisjonar inspirert av folkemusikk. Hermann får overtaket i maktkampen i bandet, overtaket blei etablert då Oliver sin bestevenn Birger blei erstatta med Odd Albert som er naboen til Hermann. Når Oliver etter kvart utviklar ein tendens til å få angstanfall i situasjonar der han kjenner seg pressa, blir han sjanselaus i å få innflytelse på den vidare karriera til bandet. Boka sluttar med at bandet får platekontrakt, men Oliver blir ikkje med vidare fordi han blir sendt på folkehøgskule av foreldra.

Der er mange gode skildringar i boka, både miljøskildringar frå indre Nordmøre på 60-talet og skildringar av motsetningar; motsetningar mellom ungdom og voksne, mellom ungdom som likar popmusikk og ungdom som heller driv med idrett, og mellom musikarane Oliver og Hermann. Likevel er det eit eller anna med språket eller stilen i boka, eg greier ikkje heilt å setje fingeren på kva det er, som gjer at eg ikkje trillar høgare terningkast enn 4.

Ein må også nevne at boka er flott illustrert med maleri av Bjarne Stenberg, og at der fylgjer med ein CD med 8 av Rattle Orchestra sine største slagerar.

Ein kan heller ikkje unnlate å nevne at dette i virkeligheita er forhistoria til Vårsøg, ei gruppe folk flest i Norge kjenner frå melodien ved same navn. Oliver, Hermann, Birger, Jan og Odd Albert i boka er i virkeligheita Ola Skei (forfattaren), Henning Sommerro, Bjarne Stenberg (bokillustratøren), Jarl Skei og Alf Olav Fiske, og bandet "Rattle Orchestra" heitte i virkeligheita "The Tramps". Nordmørspopnostalgi-nettstaden "Plekterfesten" sin side om Vårsøg ( http://www.plekterfesten.no/retroband/varsog/index.php ) har fyldig og godt illustrert omtale av forhistoria, og mykje av dette er å kjenne att frå boka "Dalapop".

Sjå også bokomtale på "Plekterfesten" sine sider:
http://www.plekterfesten.no/retroband/dalapop/index.php

Dersom ein ikkje veit at dette er ei bok skrive på portugisisk vil tittelen framstå som særs politisk ukorrekt, men "Valsa Negra" tyder "svart vals", ein tittel som kler boka godt.

Dette er den andre boka av Patrícia Melo eg har lest, den første var "Morderen" som er omsett til norsk. I begge bøkene tek Melo lesaren med djupt inn i sinnet til hovudpersonen, som også er forteljarstemma i boka. Eit anna fellestrekk er at hovudpersonen i begge bøkene plagast med noko som strengt tatt ikkje er viktig for handlinga, i "Morderen" har hovudpersonen dårlege tenner og er plaga med tannverk, medan i "Valsa Negra" er hovudpersonen særs var for lukter, og må stadig smøre kamfer på sida av nasa for å sleppe unna stank av råte og fordervelse som han kjenner overalt.

Hovudpersonen i Valsa Negra, som vi aldri får vite navnet til, er dirigent for eit symfoniorkester i São Paulo, tydelegvis svært dyktig og suksessrik, men også temperamentfull og egosentrert. Lidenskapen for musikken er god skildra, likeeins forholdet mellom dirigent og musikarar som er tidvis anstrengt. Dirigenten har nyleg avslutta eit mangeårig ekteskap for å gifte seg med Marie, ein fleire tiår yngre dyktig fiolinist i orkesteret. Marie er jøde, og dirigenten plagast av at han ikkje kan ta fullt og heilt del i livet hennar sidan han ikkje har same bakgrunn, ikkje kan språket, og truleg aldri vil bli inkludert i familien hennar som ein likeverdig. Han er også fullt klar over at aldersforskjelen ikkje talar til fordel for at ekteskapet blir langvarig, og utviklar ein sjukelig sjalusi og trang til å kontrollere alt Marie gjer, og skuldar henne stadig for å vere interessert i andre menn. Men innimellom innser han sin eigen galskap, forholdet til Marie blir betre for ei stund, før svartsjuka tek overhand igjen og alt blir værre enn før. Denne syklusen gjentek seg nokre gongar i boka, eit steg fram mot normalitet og to steg tilbake i svartsjuka, i 3/4 takt, rytmisk som i ein vals. Tilslutt handlar alt om å gjenvinne kontrollen over Marie, eit håplaust prosjekt der han mister alt på vegen.

Språkmessig var boka tidvis litt utfordrande, sidan miljøet er den finkulturelle eliten i Brasil så måtte ordboka fram noko hyppigare enn ein er vant med. Men dualiteten i hovudpersonen kjem fint fram ved at han innimellom den høgverdige språkføringa også tyr til utskjelling og bannskap av simplaste sort. Spennet mellom fin- og populærkultur blei også fint tatt på kornet i følgende passasje, der dirigenten er på vitjing i leiligheita til den eldre naboenkefrua:

"Eg fekk høyre ei lengre historie om Eliseo og brukskunst i Brasil, og deretter vart eg nøydd til å sjå på samlinga hennar av pre-columbiansk kunst, på det Venezianske maleriet hennar frå det 18 århundret, og til slutt på lysestaken som stod på spisebordet. "Dette er Sheffield-plett, frå før det blei sølvplett" sa ho, som om eg skulle ha peiling på kva forskjelen skulle vere. Dette er problemet med å vere maestro, folk kjem heile tida med den slags prat. Ingen vil prate om fotball med ein maestro."

Eit interessant poeng med boka er at forfattaren sjølv er gift med ein betydelig eldre, berømt dirigent for eit symfoniorkester i São Paulo. Romansen skal visst ha oppstått medan ho dreiv forundersøkingar for romanen. I eit intervju i kjendisbladet Veja ( http://veja.abril.com.br/270803/p_130.html ) nektar ho for at det nokon likskap mellom hovudpersonen i Valsa Negra og mannen hennar, men Veja trekker fram fleire punkt som er påfallande like, mellom anna musikksmaken og preferansen for Coca Cola Light. Det er vel ikkje urimelig å anta at i alle fall enkelte element i boka er henta frå virkeligheita. Men for Melo sin del håper eg virkelig at alle element av sjalusi er rein fantasi.

Den viktigaste grunnen til at eg kjøpte denne boka var at den kosta berre 25 kroner i restekassa til den lokale bokhandelen. I tillegg var åpninga i boka ganske frisk;

"Da jeg var elleve år, knuste jeg sparegrisen og dro på horestrøket".

Oppveksten i Paris på 60-talet var nok ein del ulik den på ei vestlandsbygd skal ein døme etter denne innleiinga. Men til trass for den friske starten greidde eg ikkje å la meg begeistre av boka. Det er jo ei ganske kort bok, berre 84 sider. I tillegg er sidene ganske små, det er nytta ganske stor font, og det er godt med luft mellom linjene. Dermed blir det ikkje plass til å fortelje så mykje, og eg sit att med kjensla av å vere snytt for store delar av ei potensiell interessant forteljing. Eksempelvis, frå skildringa av ei bilreise frå Paris til Tyrkia:

"Er det fattig her, monsieur Ibrahim?"
"Ja, nå er vi i Albania"
"Og nå?"
"Stans bilen. Kjenner du det? Det dufter lykke, vi er i Hellas"
(dette vart skrive lenge før den økonomiske krisa ...)

og slik hoppar handlinga framover med minimal substans.

Det er mulig at boka er skriven for å vekke lesaren sin nyskjerrigheit omkring sufismen, ei trusretning innan islam. Men formmessig ligg dei åndelege dryppa, om ein kan kalle det for det, for tett opp til Alkymisten av Paulo Coelho til at ein kan ta det seriøst.

Eit lite stykke ute i denne boka gjekk det opp for meg kvifor Hornby har hatt slik suksess med den. Hovudpersonen og forteljarstemma i boka, musikkentusiasten og platebutikkeigaren Rob Fleming, er forholdsvis egosentrert og eit snev mannsjåvinistisk og leverer utsegner og tankerekker som mange menn sikkert ville drøyme om å gjere til sine eigne, men som dei likevel ikkje nokongong vil gjere fordi det ikkje passar seg. Dermed blir Rob ein slags helt for den mannlege lesaren, ein som kan stå opp for menn sine egoistiske sider. Samstundes handlar forholdsvis mykje av teksta i boka om kjenslelivet til Rob. Dette er jo ei dame-greie, damer liker, i alle fall i følge min stereotype oppfatning, menn som kan setje ord på kjenslene sine. Dermed har forfattaren på ein finurlig måte skapt ein hovudperson som appellerer både til kvinnelige og mannlege lesarar.

Forteljarstilen er forøvrig forholdsvis vittig, med ein lett ironisk distanse som var veldig i tidsånda til 90-talet. Dette er kanskje ein vel så viktig grunn til suksessen som poenget eg trekte fram i avsnittet over. Alt i alt burde eg gitt denne boka eit terningkast 5.

Men ...

denne utgåva av boka har eit "bonusspor", eller ekstramateriale om du vil, nemlig boka "31 sanger", der Hornby gjer greie for, ja du gjetta rett, 31 sangar han set spesielt stor pris på, og i varierende grad også kvifor han set pris på dei. Det gjev sjølvsagt meining å inkludere dette materialet mellom same permane som "High Fidelity" sidan platebutikkeigar Rob og medarbeidarane hans der gjer utstrakt bruk av topp 5-lister over alt frå havarert kjærleik til musikarar som burde skytast. Men dessverre er "31 sanger" eit par hakk kjedeligare enn resten av boka, og dreg derfor totalskåren ned til 4.

Plottet og handlinga i boka ligg i spennet mellom komedie og tragedie, komedieaspektet er i hovudsak representert ved ungkaren Will som set seg sjølv i pinlige situasjonar i jakta på passe uforpliktande forhold til damer, medan situasjonen til unnguten Marcus er heller tragisk, med mobbing på skulen og ei mor som lir av alvorlege depresjonar. Dei to hovudpersonane møtest via ei kontaktgruppe for einslege foreldre, og dei utviklar eit venskap som begge veks på i løpet av boka.

Hornby skriv godt, der der scener som kallar på gapskratten og dei meir tragiske skildringane av Marcus sin situasjon balanserer fint mellom å vere for lettbeinte på eine sida og på å skli over i det sentimentale på den andre sida. Men skrivestilen blir av og til i overkant ordrik og omstendelig. Dette var andre Hornby-boka eg las på rappen, og sjølv om boka båda var underhaldande og mana til ettertanke tek eg nok ei pause før eg eventuelt gjeng laus på ei av dei andre bøkene hans.

Boka handlar om Emma, ei 17 år gamal norsk jente som bur i USA fordi faren jobbar ved eit topphemmelig forskningslaboratorium der. Heile familien kjem ut for ei bilulukke, foreldra døyr medan Emma overlever. Onkelen hennar som er hemmelig agent tek seg av ho etter ulukka, men det er fleire som vil ha tak i jenta i ei etter kvart spennende menneskejakt. Midt oppe i dette plagast Emma av at noko ikkje stemmer, onkelen hennar lest ikkje kjenne henne, ingen legg merke til veslebroren hennar lenger, og det er alt for mange ting som ikkje er slik som ho hugsar det.

Det viser seg etter kvart at Emma har hamna i eit parallelt univers, og at ho har blitt utstyrt med ein metode for å kunne flytte seg mellom parallellane.

Boka er stort sett spanande og grei lesing, men eg greidde ikkje å bli meir enn moderat begeistra for den. Det skein litt for fort igjennom at dette handla om parallelle univers, og forsøka på å tilpasse ein kvantefysisk forklaring på fenomenet blei alt for lettbeint og overfladisk. Og det at sjølve metoden for å flytte seg mellom parallellane inneber å seie fram ei regle blir rett og slett berre merkelig. Men i eit parallelt univers der eg framleis var 17 år ville eg nok likt boka mykje betre.

Dette skreiv eg om boka i 1996:
Why do americans have such passion for courtroom stories? I don't know, but I bet Grisham is exploiting this fact in this tailored best-seller. By all means, he writes well, but the plot and the story is no more than average.

Hovudpersonen i boka er Carl Gustav Gilbert Hamilton, ein spesialtrent agent i den svenske tryggingstenesta. Ein framståande tenestemann i tryggingstenesta blir likvidert og Hamilton blir trekt inn i saka. Etterforskninga står i stampe, eller er på villspor, i store delar av boka før Hamilton etter kvart kjem på sporet av eit omfattande komplott med bakgrunn i konflikter i midt-austen.

Boka er svært detaljrik og tidvis godt fortalt, men innimellom også i overkant omstendelig. Forfattaren gjev inntrykk av å ha svært gode kunnskapar om politiarbeid og tryggingstenester både i Sverige og i andre land, samt detaljert kunnskap om enkelte våpentyper. Miljøskildringane er også detaljrike og truverdige, og samspelet mellom den unge Hamilton og dei eldre kollegaane Appeltoft og Frisdedt er underhaldande lesing.

Det største ankepunktet er at omlag 2/3 av boka blir via det at etterfoskninga ikkje kjem nokon veg eller er på villspor slik som ved diverse politiaksjonar som har som mål å arrestere venstreradikale heller enn å oppklare mordet. Her sit ein med ei kjensle at av forfattaren har som agenda å henge ut venstrefiendtlig svensk politi heller enn å lage ein god spion/kriminalroman. For all del, uthenging kan vere underhaldande nok, men når det går på bekostning av framdrifta i forteljinga blir det frustrerande for lesaren.

Dette skreiv eg om boka i 1997:
The (semi)autobiography of the popular american TV-host, giving an account of some of the ups and downs of his early years. Most of the book is just like the show; very superficial, demanding a maximum of 5 seconds concentration span, sometimes funny but most of the time just noisy. Some passages, however, seemed someting close to honest. All in all, if you need your brain to go free-wheeling for a couple of hours, this is the right book.

Dette skreiv eg om boka i 1996:
The history of Meriwether Lewis and the expedition sent by Thomas Jefferson to explore the American West. Truly a great adventure, described in great detail by a skilled author. The portraying of the American Heroes is less biased than one would expect from an elderly guy sporting a Stetson, still Ambrose repeats to the point of tediousness how the men of the expedition were the first Americans to see this, do that, and so on. But despite a few comic over-emphasizings of this sort, this is a nice piece of historic documentary covering a great and courageous enterprise.

Dette skreiv eg om boka i 1996:
I find Rice's writing a bit inconsistent, sometimes close to brilliant, other times rather plain. The history of Azriel, the servant of the bones, has the potential to be a great epos. Some flaws ruins it a bit, like for instance when Rice is making Azriel sound like an impudent teenager talking back on his mother when he actually addresses king Cyrus of Persia. All in all however, this is an enjoyable novel.

Dette skreiv eg om boka i 1996:
A witty, satiric tale, mostly about growing up in bad L.A. neighbourhoods. Funny story, but there is always an underlying seriousness. Gets really weird towards the end.

Dette skreiv eg om boka i 1996:
The amazing, amusing, bizarre, and unbelievable story of what happened to the corpse of Eva Peron, as told to and "reinvented" by the author. Fascinating reading.

Dette skreiv eg om boka i 1996:
A fascinating bundle of stories about US immigrants throughout the last century, often rounded off with their cruel deaths, and loosely tied togehter by a green accordion. Highly recommended

Dette skreiv eg om boka i 1996:
Another story about a ghost, this one lives in the telephone wires and has the cravings for Asian art. A nice attempt by the author to make an unconventional novel (or short story, or something inbetween. This is a one-nighter), as the story unfolds by e-mail messages, diary entries, clip-art and such. I enjoyed it.

Dette skreiv eg om boka i 1996:

Crap. Lured by a promising dust-cover and the amazing fact that it has been on the New York Times bestseller list for a year, I thought this might be a cool book. Wrong. This is "Hardy Boys going spiritual". The narrating is poor, the dialogue is constructed and predictable, and some of the scenes from Peru are so hilarious that I doubt Redfield has ever been out of his own county before writing this epos. The sad thing is that the concept of the book could have worked if undertaken by a competent writer with more -uh- insight ....