Gripende, nærgående og omfattende om Jonssons altfor korte liv. Ingar Sletten Kolloen har gjort et grundig forarbeide og skriver respektfullt, men lidenskapelig om livet til han som etter min mening er Norges fremste poet. Liker at stilen er relativt nøktern og at forfatteren av boka dermed lar være å legge et sterkt fokus på egne diktanalyser. En strålende biografi.

Så vidt jeg vet er dette den aller første boken om norsk musikkbransje, og det var på høy tid at noen tok initiativet til å gjøre skrive den. Anders Odden har alle forutsetninger til å gi et interessant innblikk i hva som skjer utenfor medias søkelys, og hans betraktninger er vittige så vel som lærerike.

Anekdotene er svært underholdende, og det kan i tillegg være til hjelp for andre ferske band å lese om hvordan han valgte å gå frem for å dra platekontraktene i havn. Bokens mest spennende del er likevel beskrivelsene av hvordan miljøet rundt Helvete tok form, og det er interessant å få et innblikk i hvordan Anders oppfattet Mayhem som ung sammenlignet med i dag. Jeg humret godt da jeg leste brevet som Øystein Aarseth skrev til den 13-årige Anders etter å ha blitt provosert av at bandet hans gjorde sitt beste for å kopiere Mayhem.

I tillegg har jeg nå lært hvordan man skal gå frem for å bli kjent i Norge.

1) Jovialmetoden: Man spiller på enkle, kjente følelser hos folk som gir dem en følelse av at artisten like godt kunne vært en av dem. Artister: D.D.E. og Åge Aleksandersen.

2) Flinkismetoden: Man spiller på det samme som i første metode, men legger inn et virtuost gir som gir folk musikalske hakeslipp og fører til kunstnerisk anerkjennelse. Artister: Øystein Sunde og Ronny Le Tekrø.

3) Humormetoden: Man bruker begge de to første metodene, men krydrer alt man gjør med humor som ikke bør være for avansert siden publikummet vil møte musikken i stupfylla. Artister: Vazelina Bilopphøggers og Ole Ivars.

Boken er fylt med fotografier på lekkert, glanset papir og QR-koder som linker til en rekke konsertopptak. Leseropplevelsen blir en helt annen når man på denne smarte måten får mulighet til å høre på konsertene som beskrives mens man leser om dem.

Dette er en sjarmerende rockebiografi uten de drøyeste avsløringene som er akkurat passe detaljert til at også de uten kjennskap til scenen kan lese den med stort utbytte.

Rossi skriver ikke særlig godt, men boken utgjør like fullt et sjeldent innblikk i en fengslet forbryters hverdag. Hverdagen til de på dødscellene beskrives på nøkternt vis. Her finnes det minimalt med syting, og boken er tydelig utarbeidet for å opplyse om de begredelige forholdene de innsatte lever under. Forfatteren døde dessverre av naturlige årsaker i fengselet etter at boken ble utgitt, men bidro til et viktig informasjonsarbeid i samarbeid med Amnesty i sine siste år. Denne boken er det mest håndfaste resultatet på det.

En mesterlig avslutning på den beksvarte dystopien av episke proporsjoner. Tidvis var det frustrerende å bivåne hvordan Ev vasset i en endeløs flod av vanskeligheter som aldri svant hen, men den målrettede historien er skrevet så godt at pessimismen ikke føles trettende i det lange løp. En troverdig fortelling om overlevelsesinstinkt i en gold verden, dumskap og nødvendigheten av å kjempe for det man tror på.

Argh, for en frustrerende leseropplevelse. På grunn av tematikken hadde jeg veldig lyst til å sette pris på denne boken, men Crichton har skrevet seg fullstendig bort i en overflod av research-materiale. Dette er den første romanen jeg har oppdaget som dreier seg om genomsekvensering, genterapi og GMO som ikke er er en fremtidsvisjon. Problemet er at bikarakterer, sidespor og et hopetall av ideer moses sammen i en forvirrende miks som gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Færre tråder og et tydeligere fokus ville gjort dette til en langt mer engasjerende fortelling. Her det det nok stoff til minst tre romaner. Det mest positive med denne boken er megetsigende nok den fyldige referanselisten..

Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg kommer over nyere grafiske romer med mange lag og troverdig karakterutvikling. Demos fungerte godt på grunn av Woods evne til å fortelle historier på en tålmodig, men ubesværet måte. I Local blir det enda tydeligere at han er en særdeles begavet historieforteller. Fokuset ligger utelukkende på rotløse Megans reise gjennom USA. Tegningene er fantastiske og leseren slipper gradvis under huden på hovedkarakteren mens hun blir kjent med seg selv i møte med mer eller mindre søkende mennesker. Dette er en troverdig mosaikk av dagens USA med et eksistensialistisk tilsnitt. Boken er engasjerende nok til å kunne omvende også de som enda ikke har tatt seg bryet med å sjekke ut grafiske romaner for en voksen målgruppe.

Waters er ganske sikkert tidenes mest sympatiske exploitation-filmskaper og uttrykker seg som regel med et selvironisk, sjarmerende glimt i øyet.

Role Models inneholder en rekke essays om hans forbilder og perlekjeden som følger av humoristiske anekdoter gjør boken til en underholdende leseropplevelse. Den fikk meg ikke til å le like høyt som jeg gjorde under gjennompløyingen av Shock Value, men Waters-fans vil like fullt få mye glede ut av denne.

Har du enda ikke utforsket amerikanerens burleske filmunivers? Sjekk ut Pink Flamingoes eller Serial Mom så snart du får sjansen.

Psykoanalyse har blitt kritisert så hyppig i den moderne tid at det er vanskelig å komme på nye relevante motargumenter i dag. Fortellingen om Dora tydeliggjør at Freud levde i en helt annen tid når det kommer til seksuelle normer, og i denne utgaven settes pasienthistorien i historisk kontekst på glimrende vis av idéhistoriker Eivind Tjønneland. Til tross jeg ikke er i stand til å ta Freuds sexfikserte drømmetydning helt seriøst, skriver han glitrende og boken er svært underholdende. Ser frem til å lese flere av hans verk.

Caplans essaysamling er til å begynne med både tankevekkende og underholdende. Er det ok at voksne med Downs syndrom legger seg under kniven for å slippe uønsket oppmerksomhet fra omgivelsene? Finnes det en fare for at publisering av visse forskningsresultater kan bidra til at terrorister lærer nye knep? Dette er tankemat som metter, men et sted i boken begynner Caplan å gjenta seg selv til det kjedsommelige. Dersom jeg husker riktig ble disse tekstene opprinnelig publisert i en skriftlig publikasjon, og i et månedlig magasin spiller det liten rolle at de samme temaene tas opp til debatt med jevne mellomrom. Å lese disse essayene i rask suksesjon er imidlertid trettende. Fungerer best i små doser.

Forfatteren innrømmer at tittelen er en ren gimmick allerede i forordet og den speiler i det minste deler av det sleivete innholdet. Burde nok stolt på førsteinntrykket og latt boken ligge i tilbudsstabelen, men boken var underholdende nok til at den ble utlest på noen få timer. Myten om at journalister setter de fleste hensyn til side for førstesidesaken bekreftes for n'te gang, og Tumyr legger breialt ut om løst og fast han har opplevd/hørt om i sin journalistkarriere. Redigeringen er imidlertid noe halvhjertet, og det føles som om forfatteren slapp opp for damp midt i boken. Det siste kapitlet avslutter han på makelig vis med et sitat som blir hengende i luften. Jeg lurer på om noe av problemet beror i at Tumyr (selvfølgelig) beskriver det norske miljøet. Tror jeg ville lest en britisk journalists bekjennelser med langt større interesse.

Dette er en solid og interessant historiebok om apotekvesenet i Norge. Fokuset ligger på kritikken av apotekvesenet og endringene som har funnet sted så langt. Hamren holder seg til et nøkternt språk, detaljmangfoldet er imponerende og referanselista full av spennende titler. Anbefales sterkt til spesielt interesserte.

Det er nesten vemodig å vite at det kun finnes en essaysamling av Klosterman som jeg enda ikke har lest og den må derfor spares i det lengste. Eating the dinosaur er som ventet underfundig lesning og er proppet med essays ført med en smart, skarp og passe besk penn. De fleste tekstene dreier seg om hvorvidt sannhet eksisterer, hvordan den tøyes av ulike kulturpersonligheter og hva som skiller den fra løgn. Spesielt intervjuet med dokumentarfilmskaperen Errol Morris er fascinerende lesning og med unntak av essayet om sport finnes det mange godsaker å sette tennene sine i her. Anbefales varmt.

Edruelig om metalkulturen, men boken har klare mangler. Arnetts stil er underholdende, og det er derfor synd at han velger en reduksjonistisk innfallsvinkel. Forfatteren konsenterer seg om skoleelever og studenter, noe som betyr at alle som faller utenfor kategorien marglinaliseres. Et uheldig grep. Les heller denne.

Som stor fan av Takeshi Miike var det ingen tvil om at jeg før eller senere måtte sjekke ut denne mangaen. TV-serie adapsjonen hans er langt fra lettfattelig, men den groteske humoren er uovertruffen og karaktergalleriet besynderlig til det fascinerende. Mangaserien begynte bra, men dampen begynner å forsvinne i den fjerde boken og jeg er stygt redd for at jeg ikke kommer til å fullføre serien til tross for at jeg gjerne vil vite hvilken sammenheng det er mellom de brutale drapene og Lucy Monstone. I denne boken tar en sentral karakter en rekke gisler og dramatikken vedvarer til siste side. Har for lengst gått til innkjøp av de to neste bøkene i serien og kommer til å fullføre dem før jeg finner ut om det er verdt å skaffe de resterende bøkene i serien.

Nja. Hadde høye forventninger til denne, men de ble langt fra innfridd. Få meg på, for faen var forfriskende og ektefølt, men etter å ha lest denne antologien sitter jeg igjen med inntrykket at Nilssen ikke behersker sakprosa-sjangeren like godt. Essayene er småmorsomme, men aldri lattervekkende. Språket er knotete, avsporingene for mange og forfatterens refleksjoner er langt fra originale.

Bringsværd skrev hvassere før, noe denne antologien er et tydelig eksempel på. Merket dessuten at vi har vidt forskjellig humor etter bare noen få avsnitt, og jeg er heller ikke overbegeistret over det fortellermessige grepet han har valgt hvor hunden er forfatterens samtalepartner. Dialogene knytter tekstene sammen, men avsporingene er for mange og kvaliteten er med dette svært varierende. Liker Bringsværd best som forfatter av skjønnlitteratur.

Hvilke konsekvenser vil utstrakt teleportørbruk egentlig få? Ifølge Niven åpner teknologien blant annet for uhyggelig effektive former for kriminalitet og utbredt nedleggelse av kollektivtrafikk. I denne novellesamlingen utforskes scenarioet grundig mens kjente temaer som nedfrysing og romfart også berøres. Svært underholdende lesning.

Med denne snedige tegneseriesamlingen beviser Kaltenborn at han er en tegneserieforfatter å se opp for. For Seks sultne menn fikk han Sproingprisen, og om han fortsetter i den samme surrealistiske og høyst originale stilen kan snarlig berømmelse meget vel vente rundt neste sving. Serier som vil deg vel ble gjennomlest på et blunk mens gliset satt som klistret til ansiktet, og jeg venter spent på neste utfall. Anbefales varmt til dem med sans for svart humor med et anstrøk av absurditet.

En glimrende artikkelsamling om kompleks problematikk. Både etiske og teknologiske problemer belyses, en rekke kasus blir undersøkt og eksemplene er hentet fra biobanker i hele verden. Essensiell for en god forståelse av hva biobankvirksomhet medfører.

Meyers sexploitation skapte en hel industri, og hans puppe-fetisj har bidratt til at filmene har vært innbringende i flere tiår. Ikke uventet er den selvsikre amerikaneren både brautende og humoristisk, noe som gjør det til en ren fryd å lese intervjuer med ham. Denne boken er en samling av anmeldelser, essays, artikler og andre tekster om Meyers fargesprakende univers. Kvaliteten har vært varierende gjennom hele hans karriere, men det er pent umulig å se filmer som den sjarmfylte Supervixen og den lettbeinte Faster, Pussycat! Kill! Kill! (min personlige favoritt) uten å le seg fillete. Forventet flere tekster av nyere dato i denne antologien, men kvaliteten er i det minste tilstedeværende.