Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Erik Tumyr, mangeårig krimjournalist i VG, har skrevet en personlig skildring om sine år i journalistikken. Han kritiserer norske medier, blant annet kommersialiseringen av storavisene. Han forteller om sine mest spektakulære saker, om trusler og torpedoer, om jakten på førstesideoppslag og gir også noe sladder fra Tostrupkjelleren.
Omtale fra forlaget
Erik Tumyr, mangeårig krimjournalist i VG, har skrevet en personlig skildring om sine år i journalistikken. Han kritiserer norske medier, blant annet kommersialiseringen av storavisene. Han forteller om sine mest spektakulære saker, om trusler og torpedoer, om jakten på førstesideoppslag og gir også noe sladder fra Tostrupkjelleren.
Forlag Pantagruel
Utgivelsesår 2005
Format Innbundet
ISBN13 9788279002246
EAN 9788279002246
Genre Personlige beretninger
Språk Bokmål
Sider 197
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Forfatteren innrømmer at tittelen er en ren gimmick allerede i forordet og den speiler i det minste deler av det sleivete innholdet. Burde nok stolt på førsteinntrykket og latt boken ligge i tilbudsstabelen, men boken var underholdende nok til at den ble utlest på noen få timer. Myten om at journalister setter de fleste hensyn til side for førstesidesaken bekreftes for n'te gang, og Tumyr legger breialt ut om løst og fast han har opplevd/hørt om i sin journalistkarriere. Redigeringen er imidlertid noe halvhjertet, og det føles som om forfatteren slapp opp for damp midt i boken. Det siste kapitlet avslutter han på makelig vis med et sitat som blir hengende i luften. Jeg lurer på om noe av problemet beror i at Tumyr (selvfølgelig) beskriver det norske miljøet. Tror jeg ville lest en britisk journalists bekjennelser med langt større interesse.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketBørsnoterte selskaper eier aviser, kombinert med å
produsere pizzaer og syltetøy. Hva blir det igjen av
pressens samfunnsansvar når en avis - av sine eiere,
blir vurdert på samme måte som en grandiosa eller et
glass blåbærsyltetøy?