Er ingen tilhenger av fremtidsstudier, men boken var fornøyelig lesning selv om det ikke er noen vits å ta alle spådommene på alvor. Bidragsyterne er hentet fra mange ulike miljøer, og dette fører til at kvaliteten styrkes. Tekstene dreier seg om alt fra meningsmålinger og til GMO. Godkjent.

Dette er en vemodig og sår oppvekstskildring, illustrert og skrevet med en ærlig fremtoning at få biografier kan måle seg opp mot den. Gloeckner har også fortalt om sin barndom via tegneseriemediet, men denne boken er bedre både fordi den baserer seg på reelle dagboknotater og siden teksten først kommer til sin rett sammen med de gode bildene.

Boyd Rice er en legende og en kompromissløs kunstner som ikke skyr noen midler i sin vei mot neste kontrovers. Denne antologien forklarer blant annet hvorfor han alltid ender opp med å provosere de småborgelige, og han skriver som ventet gnistrende tekster. De mest interessante essayene handler om hans møter med Charles Manson og Anton LaVey, det synes dessuten at han med tiden mistet respekten for den førstnevnte av opplagte grunner. Bør leses av alle som kjenner det minste snev av interesse for hans verk.

Innsiktsfullt om fjellklatreren, filosofen og medmennesket Zapffe. En rekke klare stemmer har fått slippe til, og resultatet er en nydelig bok hvor humanisten belyses fra flere sider. Det frister å lese noen av hans verk nå.

Den første halvdelen av boken er glitrende skrevet. Leseren kommer formelig under huden på beatlitteraturens fanebærere, og de biografiske detaljene er i seg selv svært fascinerende lesning. Problemer oppstår imidlertid med det samme de kortere historiene om mindre prominente personligheter blir presentert. Kvaliteten blir da svært varierende, og jeg tror denne grafiske romanen ville blitt langt bedre dersom disse bidragene hadde blitt utelatt.

Levine forsøker å klare seg et helt år uten å "shoppe", og greier det nesten. Hun kutter ut all luksus, og prøver å klare seg i det daglige ved å bare kjøpe mat og veldig billige husholdningsprodukter (men sørger for å fylle opp huset med forsyninger før eksperimentet begynner..). Hadde store forhåpninger til boken, men forfatteren er selvopptatt og syter så mye at det irriterer. Av en eller annen uforståelig grunn lar hun dessuten være å støtte opp prosjektet med et fakta-fundament. Dagbokstilen er kjedelig, og hennes betraktninger langt fra friske. Bestemte hun seg for å gjøre dette fordi hun ville skrive en bok om det? Jeg mistenker faktisk det.

Dick skriver med innsikt om psykose og andre grensetilstander, men når han med inderlighet begynner å reklamere for gnostisisme blir jeg mer betenkt.

I en av talene sine forteller han om den gangen han fikk en lykkekake med følgende melding: "Deeds done in secret have a way of becoming found out". Dette skjedde i 1974, under opprullingen av Watergate-skandalen. Siden han befant seg på en kinesisk restaurant i nærheten av Nixons opprinnelige bosted ble lappen sendt til det hvite hus med denne beskjeden: "I think a mistake has been made; by accident I got Mr. Nixon's fortune. Does he have mine?". Han fikk selvfølgelig aldri noen respons.

Humoristisk sans er det iallefall ingen tvil om at han hadde. Om ikke annet sørget denne antologien for å gi meg en viktig påminnelse om at det er på tide å sjekke ut de skjønnlitterære perlene i hans forfatterskap. Må med skam innrømme at jeg bare har lest to av dem så langt.

Jeg har respekt for David Lynch som kunstner, men må medgi at jeg aldri har forstått hva som ligger bak hans lidenskapelige engasjement for transcendental meditasjon. Denne flisa av en bok har ikke gjort meg det minste klokere. Tonen er naiv, avsporingene flere og knappheten frustrerende. Raskt lest, og raskt glemt.

Dette er en perle av en bok. Antologien består av smakebiter fra utvalgte serier samt seks grundige intervjuer med tegneserieforfattere. Den er breddfull av modne betraktninger, gode spørsmål og tilspissede analyser. Tegneseriemediet tas på alvor fra første stund, og det er tydelig at Wivel og Thorhauge kan mye om emnet. Her trekkes fortellingsformens særpreg frem uten påtatthet, det legges vekt på serienes kunstneriske kvaliteter og skapernes egne refleksjoner tillegges stor vekt. Boken inneholder intervjuer og smakebiter av Jim Woodring, Dylan Horrocks, Anke Feuchtenberger, Ben Katchor, David B og Martin Tom Dieck.

Bob Flanagan var en performancekunster av det uredde slaget, en kompromissløs provokatør breddfull av vidd. Hans installasjoner var originale, humoren beksvart og de kreative evnene makeløse. Flanagan led dessverre av cystisk fibrose, og døde av den grufulle sykdommen i en alder av 43. Denne dagboken dokumenterer hans siste leveår, og det er tøft å lese om hvordan smertehelvetet tømmer ham for krefter mens psyken svinger i ujevne intervaller. Sterkt.

Jon Ronson har egenhendig undersøkt deler av Kubricks enorme arkiv, og sett filmskaperens omfangsrike Napoleon-bibliotek. Han har fulgt medlemmer av den knøttlille kulten "Jesus Christians" som tar altruisme så alvorlig at de kjemper om å få donere nyrer til vilt fremmede mennesker. Han er en av adressatene på en epost-liste som i utgangspunktet er reservert for fysikere i CIA og mottar epost som nærmest skummer av hysterisk paranoia. Han blir kjent med Jonathan King som blir beskyldt for å misbrukt tenåringer for tjue-tredve år siden mens han dekker rettssaken og undrer seg over at ofrene ventet så lenge med å stå frem. Han er nysgjerrig, har en egen evne til å få folk i tale, og skriver tekster breddfulle av vidd og selvironi. Dette er perfekt reiselektyre for alle som allerede har lest den glimrende "The Men Who Stare At Goats"*. Til de øvrige: Velg "Them" eller "The Men Who Stare At Goats" først.

*ADVARSEL: Styr unna den feige filmatiseringen.

Mayall gjør seg bedre på tv-skjermen, det er sikkert og visst! Tittelen på denne boken er forøvrig uslåelig og det er synd at det skuffende innholdet ikke holder mål på noen som helst måte. De samme poengene gjentas til det kjedsommelige, og langdryge passasjer som fortsetter i det uendelige lokker frem gjesping - ikke humring. En mislykket "selvbiografi".

Boken er slurvete redigert, noe som vil si at gjentagelsene er irriterende mange. James' argumenter er dessuten krampaktige og langt fra overbevisende. I ett tilfelle hinter dårlig hygiene tydeligvis om AS, mens et overdrevent fokus på hygiene også tolkes som et tegn på AS et annet sted i boken. Fremfor å fokusere på hva de ulike personene faktisk bidro med, bruker forfatteren all sin tid på å bevise at "spesielle personlighetstrekk = Asperger". Hvorfor skal et genis evner alltid forklares i lys av diagnoser som er forsøkt påtråklet i nyere tid?

Skjemmende gjentagelser ødelegger flyten i boken, og den kunne dermed hatt godt av litt strammere redigering. Ellers opplysende, om noe flat, og stort sett interessant om autisme.

Språket er altfor svulstig og Friedmans vidløftige tolkninger tar jeg med stor dose salt. En ujevn biografi.

Monsen er ikke akkurat noe forfatteremne, og formidlingstalent eier han heller ikke. Av den grunn ender boken opp som både intetsigende, poengløs og kjedelig. Tematikken er selvfølgelig tørr nok i seg selv, men det må da være lov å kreve at minst en liten dose entusiasme lar seg spore i teksten. Lærte heller ikke noe videre om varsling av denne boken, og konkluderer derfor med at den ganske enkelt er unyttig og slett ikke er verdt tiden det tar å lese den.

Tidvis småmorsom, men først og fremst ujevn.