Rossi skriver ikke særlig godt, men boken utgjør like fullt et sjeldent innblikk i en fengslet forbryters hverdag. Hverdagen til de på dødscellene beskrives på nøkternt vis. Her finnes det minimalt med syting, og boken er tydelig utarbeidet for å opplyse om de begredelige forholdene de innsatte lever under. Forfatteren døde dessverre av naturlige årsaker i fengselet etter at boken ble utgitt, men bidro til et viktig informasjonsarbeid i samarbeid med Amnesty i sine siste år. Denne boken er det mest håndfaste resultatet på det.
Viser 3 svar.
Sitter nå og leser boken. For meg har det virket noe tilfeldig om man fikk dødsstraff eller livstid. Men som Rossi nevner tidlig i boken så var det fordi han tjente på drapet at han fikk dødsstraff. Får også info om når det skal spares inn hvordan det innvirker på de på dødscellen. Når det er over tredve tusen fanger i motsetning til 1970-tallet da det var ca. 1-2000, så sier det seg selv at man må ha flere fengsler og betjenter osv. Dette med at fanger på dødsceller ikke skal brukes som "slaver" for systemet. Da er det jo egentlig bra at fangene får være ute å jobb, enn å ligge på cellesenga. Det har vel noe med at en fange ikke skal dømmes to ganger?
Ja, for det å være innsatt må da vel være straff nok?
Synes det er uheldig om systemet gjør det mulig å utnytte en av samfunnets mest utsatte grupper, uansett hvordan. Husker en tv-repotasje hvor en norsk fange fortvilte fordi han ikke hadde råd til å handle hygieneprodukter, dagligvarer o.l. i fengselets butikk som han var tvunget til å bruke. Han hadde omtrent 120,- å leve for i uka.
Hvordan det står til i norske fengsler, må jeg nok si at jeg vet lite/ingenting om. Trodde de fikk hygieneprodukter gratis. Her er det mye vi ikke vet. Kanskje er der mye som ikke tåler dagens lys heller! I boken står det også at de må bestille produkter og selv betale varen. En liste som er blitt tynnere for hvert år. Det at de ikke lengre har vindu synes jeg er det verste.
Sist sett
