Dette er dårlig, skuffende - kunne vært bra, men språk, struktur og samt platte og lettvinte vendinger blir dette svært lite interessant, rett og slett en dårlig spenningsroman.

Etter feilskjæret "Macbeth" er Jo Nesbø og Harry Hole tilbake med et brak. Her er Nesbøs penn umiskjennelig, og hans detaljerte kunnskap om de merkeligste ting (litt vel mye etter min smak) - lurer på om han har tatt seg tid til å lese "Jane Eyre"? Spenningen river meg med, det samme gjør gråten.

"Hvis helvete var av is" av Bernard Minier er en utrolig dårlig krimbok. Hvor mange ganger skal man lese at "blodet frøs til is" uten at det gir spenning? Og at en politimann er så redd av seg er underlig. Den er ikke spennende, selv om den begynner lovende. Historien er forsåvidt grei, men språket er barnslig - dette kan skyldes dårlig oversettelse. Den får terningkast 3 fordi den er litt morsom innimellom. Jeg kommer ikke til å lese mer av franske Bernard Minier, det anbefaler jeg ingen andre å gjøre heller.

Eneste grunnen til at jeg gadd å lese denne ferdig var kun nysgjerrighet, hvordan ender dette. Uansett, dette var en ufattelig teit og dårlig skrevet bok. Ikke spennende overhode, og språklig var den banal og barnslig, elevene mine skriver bedre.

Øystein Wiik skriver godt, det er spenning og intensitet fra første side. Jeg har ikke problemer med å visualisere hendelsene, noe som til tider er skremmende ekkelt. Jeg måtte gi denne terningkast 5 da historien er som hentet ut av en James Bond film, og Tom Hartmann kan godt legge til siffer til eget navn. Likevel halter det noe, men det er vanskelig å sette fingeren på hva. En ting er i alle fall sikkert; neste gang bør Wiik sløyfe årstall - det hadde gjort det ekstra spennende og enda mer uhyggelig.

Gledet meg til å lese sjette boken av Guillous familiekrønike, men boken skjemmes av dumme trykkfeil eller oversettelses feil som blant annet at morfar Oscar er blitt til onkel Oscar - tøvete og unødvendig.

Ingen over, ingen ved siden. Og "to be continued".

Jeg måtte til slutt avbryte lesingen av "Fjellets skygge" selv om det bare var 100 sider igjen, men dette var dårlige greier. "Shantaram" var en svært god bok, dette var GPP - generelt piss preik.

"Den siste gode mann" begynner bra, og det er godt driv over boken. Så skjer det en endring i del 2 - er det et filmmanus jeg leser, eller? Jeg tror ikke dette med to forfattere er lurt - det er tydelig at filminstruktøren har hatt hovedansvaret for siste del. Dette blir rett og slett for dumt og mistet all troverdighet

Dessverre kjøpte jeg "Uglen", og det angrer jeg veldig på. Suicidale, drikkfeldige og kjederøykende politi, det er blitt gjort før. Bestialiteten fra "Det henger en engel alene i skogen" er vitterlig til stede i "Uglen" også, men like spennende er den langt i fra. Språket er fremdeles dårlig og Øien trenger å lære noen grep om dialoger. Styr unna folkens.

Det er irriterende når ikke forlag korrektur leser skikkelig. I Thørrings bok "Ildens øyne" blir leserne opplyst om årene, som 1968 og 2007. I boken "Mørketid" er det samme prosedyre - 1976 og 2012. Det er jo greit, men når personene i bøkene ikke blir eldre, som Eira og Niillas, burde nok forfatteren latt være å skrive årstall. Det burde korrektur leserne få med seg. Kjempe irriterende og ødelegger faktisk mye av boken.

A thriller you don't have to read this year, or ever for that matter. Ikke spennende overhode og med så mange glipp i resonnement og handling at det blir slitsomt.

Enten så har oversetter gjort en dårlig jobb, eller at Adler-Olsen selv har gjort et slett arbeid. Språket i denne romanen er dårlig, litt vel mye smilerynker og "uheldig" dialog. Plottet er bra, spennende og uforutsigbart, humoren på plass, men resten skurrer.Jussi kan bedre.

Sebastian Lagergren, Norges svar på Sherlock Holmes, det funker det. Litt rotet til tider, men god underholdning.

En svært:god og interessant idé, kunne vært både spennende og underholdende, og en spionroman utenom det vanlige. Romanen ble dessverre platt, uspennende, lite troverdig og kjedelig. Her har Sansom gitt fra seg en mulighet til å skape en spenningsroman på siden av den kalde krigen og i en verden som kunne sett helt annerledes ut.

Etter romanen "Charlotte Isabel Hansen" ble jeg lei både Jarle Klepp og Tore Renberg. Derfor tok det litt tid før jeg igjen tok fatt på Renbergs forfatterskap, og jeg er glad jeg gjorde det. Med romanen "Vi ses i morgen" er Renberg tilbake i språk, stil og form som i kortromanene "Farmor har kabel-tv" og "Videogutten", bøkene som gjorde meg kjent med hans fortellerstemme, bøker jeg likte svært godt. "Vi ses i morgen" har driv, humor, nostalgi, sære og finurlige karakterer, bisarre hendelser i kjente omgivelser. Og det ligger en sårhet over det hele. Anbefales.

"Casanovasyndromet" av Øystein Wiik er til tider noe enerverende, med sine detaljer og noe usannsynlig plott. Wiik går muligens "Fifty shaded" en høy gang (aldri lest selv), men som alltid er språket godt, selv i det mest groteske.

Personnavn, stedsnavn blir formidlet i rasende fart, til tider er det noe vanskelig å følge med i svingene. Likevel er dette er en svært god roman, livene til Eccu, Allu, Lucie og Ivar gir oss et godt innblikk av borgerskapet og arbeidernes gjøren og laden i Helsingsfors på tidlig 1900-tallet. Det er en gripendende bok, det er en spennende bok og det er en historisk bok. Rød mot hvit, borglig konservatisme, dekadanse, sosialisme, og menneskene opp i alt dette.
Hør bare her: Allus far; "Det er ikke rare hjelpa du har fått av meg, gutten min, men ett råd skal du ha. Bruk vettet du har fått utlevert, les deg opp av denne dritten. Og kast ikke bort livet på å jage etter fyll og fitte sånn som jeg har gjort".
Eller som Lucie sier til Allu; "Jeg forstår dem som lider, jeg forstår dem bedre enn du tror, det er bare at det faller i noens lodd å vandre gjennom lidelsen og være andre til hjelp uten å lide selv".
Oversetter Erik Krogstad har gjort en god jobb.

Tja, hva skal jeg mene om denne boken da? Ikke helt topp karakterer, men heller ikke dårlig. Nesbø selv har vel uttalt en gang at terningkast 4 er det verste, da det betyr at det er verken godt eller dårlig, og det er dessverre det "Sønnen" får av meg. Dette er rett og slett en litt kjedelig spenningsroman og noe forutsigbar. Lett lest og fin flyt, men Nesbø kan så mye bedre. Stusser litt på merkelige navn; Sonny, Ab, Kefas, Pontius.

Lars Helle, Stavangers svar på Gunnar Staalesen? Ja, nesten det.