"Besettelsen" er ingen god spenningsbok. Språket er til tider dårlig, naivt og enkelt. Historien er forsåvidt grei nok, men Sundstøl klarer ikke å følge sin egen fortelling, det blir usammenhengende og sprikende. Noen skulle lest korrekturen bedre på denne romanen for å gi forfatteren mulighet til å rette opp i strukturen og gitt historien mer troverdighet. Dette blir et forsøk, og bare et forsøk, på å gå Dan Brown i næringen. Og når sant skal sies er det for såvidt ingen stor oppgave, "Inferno" av nevnte Brown er rett og slett utrolig kjedelig, også.

Du kan bedre enn dette, Knut Faldbakken. Dette var kjedelig og lite troverdig. Skuffende.

Gå hjem og vogg, Dan Brown! Denne boken var så kjedelig at jeg vurderte å ikke lese den ferdig. Og hva er det med at Langdon er så høy, "hele" 180 cm, wow. Nei, godeste Brown får lære av vår egen Jo Nesbø, både når det gjelder spenningsnivå og hva virkelig høyde er. Denne boken er rett og slett totalt uinteressant.

Ironi og saterie svever over Gert Nygårshaug nye underholdende bok "Pergament". Bare navnene i seg selv forteller at forfatteren har hatt sine morsomme stunder der han har kommet opp med navn som Stormyrstuggu og Krutthammer. Videre harselerer han med Dan Brown og hans bokunivers, som kryptologi, uleslige gamle skrifter og katolske geistlige på tynn is. Tiden spiller leserne et puss her og Nygaardshaug har prøvd å forklare dette og hvorfor han måtte skrive en ny Drum/Olsen krim i et etterord. Morsom og underholdende, men med tanke på de 10 forrige bøkene om Fredric Drum/ Skarphedin Olsen, synes jeg personlig han kunne funnet opp nye hovedpersoner i steden.

Andre krimforfattere må bøye seg i støvet, Harry Hole er virkelig tilbake. Jo Nesbø har igjen vist seg som kongen av spenningsbøker og krim. Trodde etter "Gjenferd" at Nesbø hadde mistet grepet, men med "Politi" er Nesbø igjen krim favoritten. Denne boken er umulig å legge fra seg.

Framdriften i romanen er ustrukturert og rotete. Fortellermåten virker gammeldags, som om den er inspirert av tidlige russiske forfattere. Jeg-personens egen historie er godt fortalt, mens digresjonene til tigeren og mannen som ikke kan dø blir vedheng og kunne vært svært interessante historier alene, men ikke deler av en annen fortelling. Tigeren og mannen som ikke kan dø er tydelige metaforer, men på hva står ikke helt klart for meg. Thea Obreht er av The New Yorker utnevnt til å være blant de 20 beste forfatterne i USA under 40 år, kan det muligens skyldes at hun skriver fra ett land og en verdensdel som kan virke eksotisk på amerikanske lesere? For noen skulle tatt seg tid til å gjøre denne romanen mer helhetlig, nå spriker den i flere forskjellige retninger. Videre kan også hennes omdømme skyldes språkføringen, ett språk jeg personlig finner tilgjort og unaturlig for en så ung forfatter. Tror likevel kanskje at jeg tar meg bryet med å lese hennes neste roman, hvis den kommer og jeg får med meg omtalen, eller kanskje ikke.