En utrolig sterk og viktig bok om somaliske Samia, løpetalentet som ville til OL i London i 2012, men som omkom under båtflukt over Middelhavet. Les mer i blogginnlegget mitt hvis du vil.

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Den lille boka på 103 sider er fort lest, selv om jeg ikke raste gjennom sidene. Språket er særegent, kebabnorsk, gjennomført hele veien. Historien fortelles gjennom Mariana, om vennene, ting som skjer, de i klassen, i nabolaget, forelskelsen, foreldrene. broren, både den lille, Matias, som er så redd og den store, Alvaro, som er i fengsel.
Boka er både humoristisk, litt vond og god. Forfatteren skildrer et røfft ungdomsmiljø, med røff språkbruk, og det kan verken være lett å være ungdom eller lærer. Jeg fikk stor medfølelse med blant annet lærer Frode, som vi leser om over her. Det er ikke bare bare, og det skal sterk rygg til for å tåle slike elever dag ut og dag inn. Ikke at disse elevene nødvendigvis var værre enn ungdomskoleelever alltid har vært, men språket virker nok tøffere, og noen miljøer, og skoler, har nok sterkere innslag av flere tøffe elever enn i andre miljøer.
Marianas typiske fjortistanker, den stormende forelskelsen i Muhammed, fra Tyrkia og muslim, alle følelsene; godt og troverdig skildret. Mariana som sier til faren sin, den chilenske skapkatolikken, at hun vil konvertere til islam, så faren klikker.
Jeg var litt spent på språket, siden jeg hadde lest noen utdrag på forhånd. Det var faktisk ikke noe problem å lese ei hel bok med kebabspråk. Noen ord og uttrykk skjønte jeg ikke, men de fikk jeg oppklart av min yngste sønn som har mer av dette vokabularet inne.
Bæda, baila, læpsa, wina, kæse, chipperdame.. osv..

Jeg likte godt å lese denne boka, og den kunne godt ha vært lengre for min del. Jeg er spent på hva forfatteren viser oss i sin neste bok. Blir det fra samme drabantbymiljø? Innvandrermiljø? Kebabspråk? Eller noe helt annet? En debutant på 20 år er jo ganske så spesielt, så her kan vi ha mye å se frem til. Wollah!

Hele bloggomtalen min HER

En foruroligende roman ot Bea Britt i eksistensiell krise. Velskrevet, kompleks, der den tar for seg flere generasjoner. Om sosial arv, slektsmørket som går igjen. Ikke så lystig, men en bok med mange bilder og refleksjoner over å være kvinne i dag, før, om ekteskap, om å være mor, om menn, samliv, kjælighet, kunst, å være, å holde ut..

Min bloggomtale

Zack er den første boka i en serie på 12 bøker, og kalles Herkulesserien. Tanken er at myten om den greske guden Herkules skal ligge som en slags understrøm gjennom serien. Zack Herry sliter med et mørke, en dobbel bunn, som han takler med å ruse seg på amfetamin, kokain, damer og andre droger i Stockholms underverden. Om dagen skal han skjøtte jobben sin som førstebetjent i politets spesialenhet. Han er bare 27 år, men er dreven, har god teft og handlekraft, er sterk, vågal og kjekk.

I denne første boka om Zack skal han bakse med en stor drapssak, fire asiatiske kvinner er brutalt myrdet, en femte funnet grusomt mishandlet og medtatt utenfor et sykehus. Under etterforskingen som sirkler rundt et eller flere massasjeinstitutt, skjer flere bortføringer og mere blod skal dryppe..
Vi snakker tematisk om menneskehandel, kvinnehat eller rasisme. Zack og kollegaene Deniz og Douglas får mer enn nok å henge fingrene i.
Og mens Zack blir mer og mer sliten, går døgnet i ett, og han risikerer å bli parkert. Når han ikke er ute og snorter med vennen Abdulah eller går til sengs med en vakker kvinne, er han hos Mera, kjæresten, eller hjemme hvor minner fra fortiden dukker opp. Hans mor politikvinne Anna Herry, ble drept da Zack var fem år. Vil han hevne henne?

Jeg slet litt med å komme meg igjennom denne boka. Den er ganske annerledes enn Midtvinterblod. Kallentofts poetiske penn er dempet kraftig, men jeg ser den igjen i kapitteloverskrifter og litt her og der.

…

Jeg greide heller ikke å engasjere meg nok i Zack. Det kan ha med tematikk å gjøre, det blir så voldsomt med dette hallik, kvinnehandel, asiadamer, horekunder, massasjeinstitutt, elendighet- tema. Det kan også ha med mangel på dybde. Jeg synes det tok tid før jeg fikk tak på Zack og hans kolleger, eller de andre personene i boka. Navnene på kvinnene og ofrene var også vanskelig å huske, og da gikk de i surr for meg. Men det gikk bedre etterhvert, og da jeg var ferdig med boka var jeg både lettet over at det hele var over, samtidig som jeg så litt frem til neste bok om Zack. Jeg vil jo følge ham litt videre, såpass interessert ble jeg dog. Zack er tross alt et mer forfriskende pust i krimlitteraturen selv om han bruker droger, enn sine eldre alkoholiserte krimheltkolleger.

Hele omtalen min HER

Igjen har Fjell skrevet en meget spennende krim. Den er ikke så intens og interessant som Heveren, men duger i massevis. Fjell skriver ubesværet lett og tar oss med i Oslos underverden av kokainselgere og misbrukere, dresskledde rikinger, vakre damer og biler, og kyniske narko- og andre businessfolk. Anton Brekke blir beordret til å finne ut av hva som skjedde da Fiva ble dømt, hvorfor og hvordan, og hvor Zahl har vært i alle de årene. Det ene vikler seg inn i det andre, vi kastes frem og tilbake i tid, sammenhenger og tragiske hendelser trer gradvis frem gjennom korte kapitler. Dette er en lettere krim på mange måter, selv om temaet narko er tungt nok, men det er befriende lett å lese, ikke mye utbrodering av voldsepisoder, litt lun og snerten humor og friske replikker. Den er uforutsigbar nok til å bli spennende hele veien, selv om spenningsnivået ikke er av det slaget som holder meg søvnløs om natta. Og vet du, jeg synes faktisk det var godt at det gikk an å legge fra seg boka, og lese den over flere dager. Jeg storkoste meg med Rovdyret, og gleder meg til neste Anton Brekke-krim.

Les hele min omtale HER

Miniomtale med smakebit: Jeg leste ferdig boka i kveld og vil absolutt anbefale den videre. Den er fornøyelig, har gode og levende karakterer og er lettlest. Guttepjokkene Rolf og kompisene Erling og Prestesønnen er en umake kompisgjeng som finner på mye rart og grubler på mye også, i alle fall Prestesønnen og Rolf. Erling er nok litt enklere slik, selv om han liker å spille at han har onde ånder inne i seg.
De vaker en del på kirkegården og skremmer seg selv med spøkelser og ånder..
Lillebroren til Rolf på seks år er og en artig skrue,og søstra som blir konfirmert er frekk og i full pubertetsflor.
Og så er det forelskelser, drama, en nervesyk mamma som elsker Jim Reeves og barn som ikke er så veldig snille akkurat hele tiden..
Jeg visste ikke at Hovland var så moro.:)

Bloggomtalen

En norske, en danske og en inuitt. Eller flere. Psykiatrisk, Riget og Null-avdelingen i København, et sammenbrudd eller to, familiekonflikter og gammelt grums. Spøkelser i sinnet og på høylys dag, og grønlandshval. Mest i Køben, men til slutt en tur til Grønland, til Nuuk for Klaus og Espen. Filmskaperen og forfatteren og Klaus`grønlandske familie. Ungdommer på skråplan, musikk, gamle minner, gammelt vennskap ruster ikke, men en har dødd. Dette og mye mer handler Til Nuuk om. Interessant, omfangsrikt, frodig og faktisk en del morsomt skrevet også av den gamle ringreven; 69 år gamle Espen Haavardsholm .

Espen reiser fra Oslo til København for å besøke sin gamle venn Klaus og hans familie. Klaus blir innlagt på psykiatrisk, de sier at Klaus har fått et "illebefinnende", men kona Sara vil at Espen skal komme på besøk alikevel. Hun har vel et håp om at Espen kan være til hjelp for Klaus, som har forsøkt å ta livet av seg. Espen spekulerer mye på årsaken, og om han og Sara egentlig har det så bra. Hva skjuler Klaus og hva skjuler Sara? Og hva med deres tvillingbarn som spiller i band og er ganske outrerte? Klaus`mor bor også ved siden av og er ikke akkurat venn med Sara. Sara er fra Grønland, og har flere slektninger i København, blant annet et par heroinister som Espen støter på.

Espen treffer også en gammel venn på toget til København, som er adoptivfaren til sønnen til hans bestekompis Roger fra tenårene, som døde ved en ulykke, eller var det egentlig det? Rikard Myhr inviterer Espen til seg og sønnen Kai i København og det bygger seg opp grove mistanker etterhvert, og Espen må gjenoppleve ting han har gjemt langt i sitt indre. Saken er den at Espen også skrev en roman om Roger, og der har beskrevet noe om hvordan han døde, og tematikken om hva som er virkelig, selvbiografisk, hva som er løgn, og hva har man rett til å utlevere om andre menneskers liv i en roman blir et sentralt tema i møte med Myhr og sønnen og i Espens mørke selvransakelser. Sønnen er journalist og kjører Espen hardt i et intervju om boka:

Så du ser for deg at en forfatter har rett til å anvende hvilket som helst stoff litterært?
Ja.
Uten noen form for menneskelige hensyn?
Det må en jo.
…..
Men synes du ikke at det ligger en form for brutal kynisme i dette å blande fakta og fiksjon på den måten du gjør i en roman som den du leste fra i dag?
.. (her grubler Espen på om han kan ha noe rett i sine insinuasjoner og tenker..:)
Er det i realiteten sånn jeg har holdt på i de mest personlige hensynsløse av bøkene mine? Er det en slags satans snylter og parasitt jeg har blitt? (s. 115-116)

Det er jo umulig å ikke få Knausgårddebattassosiasjoner her, og flere forfattere har tatt opp temaet både i sine romaner og i debatter etter dette.

Det skjer flere dramatiske ting i denne romanen der Espen prøver å hjelpe Klaus, finne ut av Sara og familien Myhr, samt at en gammelkjæreste også dukker opp. Etter en ulykke på jernbanestasjonen som Klaus og Espen blir vitne til, tilter de begge og får et opphold på psykiatrisk. For Klaus;- igjen. Etter det, får de endelig tatt seg en tur til Grønland, som jeg som leser også har sett frem til å få bli med på.

I en passasje fra Null-avdelingen, Riget, viser Haavardsholm flere ganger sin humoristiske side, som forøvrig dukker opp her og det gjennom boka. Han våkner etter koma og har avdelingsoverlegen på besøk:

Er du bare en "ting" nå? Her på Null-avdelingen kjennes det noen ganger sånn mens du fra høyt der oppe under taket iakttar den slitne gubbekroppen din som ligger i senga og studerer , eller beveger seg gjennom avdelingen med små, slepende og kraftløse skritt. Da du en stund etter ankomsten får din audiens hos Hans Mørke Majestet, overlegen med de tjukke brilleglassene, presenterer han seg som professor Hieronymus.
Men er ikke det tittelen på en roman av Amalie Skram? mumler du lydløst fra langt der inne i tåkeheimen din. ( s.251)

Haavardsholm har skrevet en innholdsrik roman med mye handling, men også mye tilbakeblikk fra en eldre mann, mye refleksjon og skjelmske grublerier. Språket er direkte, røfft til tider, replikkene kan være saftige, dialogene godt spikket. Fortellerperspektivet forstyrret meg dog en del. Fortelleren er Espen, i jeg-form, som skifter plutselig over i du-form, og dette gjentas gjennom hele boka. Jeg forstår det slik at det skal vise Espens to sider, der han ofte ser på seg selv utenfra, som beskrevet på baksiden av boka:

Jeg er den jeg er, og samtidig iakttar jeg meg sjøl utenfra. Til og med i livets mest intime øyeblikk kan det være sånn. Tenk om denne Andre en dag skulle vokse til å bli den sterkeste, og overta makten over deg?

Jeg har forøvrig lest lite av Espen Haavardsholms mangfoldige forfatterskap, men leste vel noe for mange år siden, som jeg ikke husker så mye av nå. Hvor mye selvbiografisk denne romanen er, vet jeg heller ikke, men har forstått det som at han bruker seg selv mye i sine romaner. Han skriver også i sluttordet at han har nikk til flere av sine romaner i denne boka.

Dagsavisen skriver dette:
Espen Haavardsholm har et stort talent for å skrive forførende lett om det intenst ubehagelige. Han gjør det med overbevisning i sin nyeste roman «Til Nuuk», som i likhet med flere av hans senere romaner legger seg tett på eget biografisk stoff.

Janneke Øverland hentyder også til at det er mye selvbiografisk stoff i denne romanen i sin anmeldelse.
(snutt fra hennes anmeldelse og andres på forlagets hjemmeside)

Spørsmål som romanen kretset om er også hvor viktig ungdomstiden er for resten av livet, hva som setter merker, hva som legges i skyggen og dukker opp før eller siden. Dette er ingen slukeroman. Til det er den for tettpakket med så mye handling og refleksjon, med ord, antydninger, musikalske, filosofiske og litterære referanser at jeg brukte noen dager på denne. Og så fikk jeg lyst til å sykle rundt i København da, men enda mer lyst til å reise en tur til tåkete, isete Grønland. Så du kan si, når jeg falt ut under lesingen, så drømte jeg kanskje akkurat om det.

hele blogginnlegget mitt her

I går kveld leste jeg den ferdige boka. Og jeg ble også der veldig berørt. Aina Basso skrev en sterk roman, Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark for få år siden. Finne ly har romanifolket som tema. Det virker som historikeren Basso har et spesielt hjerte for de som ble utsatt for overgrep og ondskap av folk og myndigheter i vårt land. Å skriver romaner om tematikken levendegjør historisk kunnskap som kan nå ut til mange flere en de som leser historisk sakprosa.

I Finne Ly møter vi Hanna av taterslekt som rømmer fra tukthuset hvor også hennes mor sitter. Hanna finner veien til en gård med to voksne sønner og deres far; gamlingen, hvor hun får jobbe. Vi følger Hanna i hennes dager der og hvordan hun etterhvert blir en kjær del av familien, men også en kilde til konflikt mellom brødrene. Harald får seg jobb og blir mye borte, mens Johannes , Hanna og gamlingen er på gården. Johannes er av mildere sort enn den harde og barske Harald, og sliter med undertrykt sjalusi og ulmende mørke som til tider blir ganske svart. Hanna blir på en måte veldig glad i alle tre. Men en dag stå tiggere på døra, og da starter dramaet for alvor.

Skiftet av synsvinkel mellom to fortellerstemmer; Johannes og Hanna i jeg-form, forvirret meg noe i starten, da det ikke var naturlige tydelige skifter, men etterhvert som jeg ble mer kjent med dem skjønte jeg det raskere. Uansett var dette en bok jeg forsøkte å lese sakte. Både fordi språket til Basso, som er poetisk og vakkert innbyr til det, med nydelige naturskildringer, men også fordi det var mye "tenkeluft" mellom de korte kapitlene.

Finne Ly er også en bok jeg anbefaler varmt. Den er lest på en kveld, hvis du vil. Tematikken er også høyaktuell i dag med stadige debatter om romfolket, tigging, og hvordan vi bør, skal og virkelig behandler dem.

Blogginnlegget mitt

Denne boka gjorde sterkt inntrykk på meg. Den omhandler en del av vår norske historie som de fleste av oss vet veldig lite om. Mange har lest Øya av Victoria Hislop og sågar reist til Spinalonga på Kreta (så også jeg), men få har visst om at vi hadde eget leprasykehus og fremstående vitenskapsfolk på området her i Norge. Sist søndag var Jon Almaas på jakt etter sine forfedre i serien Hvem tror du at du er? på NRK1, og fikk vite at oldefaren var spedalsk og levde sine siste år på St. Jørgens i Bergen. Episoden tok oss med til St. Jørgens, hvor det i dag er Lepramuseum og Plejestiftelsen hvor de behandlet spedalske. Vi fikk også et innblikk i dr. Gerhard Armauer Hansens virke. Det var ganske spesielt å se dette programmet så nært etter at jeg selv hadde lest denne romanen. Når vi snakket om programmet i jobblunsjen på mandag, visste heller ingen andre noe om at det var Lepramuseum i Bergen og noe om dr. Armauer Hansens betydning.

Nå skal det også sies, som nevnt i forlagets omtale, at dr. Hansen også begikk stygge og alvorlige overgrep mot pasienter i vitenskapens tjeneste. Slik Cattaneo beskriver det med sin dikteriske innsikt i romanen, kan man bare tenke seg hvor grusomt det må ha vært for de pasientene som ble utsatt for dette. Selv om mye i boka var trist å tenke på, som hvordan det måtte være for Berly å reise fra familien sin, og sviket hun opplevde da mannen hennes ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, så var det å lese om overgrepene som legen gjorde, det som gjorde meg mest forbannet.

Det gjør imidlertid godt å lese om det fine samholdet Berly og noen av de andre pasientene fikk, og hvordan hun og noen av de andre vi ble kjent med brukte sin skjebne for å gjøre det best mulig for andre i felleskapet. Jeg sluttet å telle dager er uansett ingen idylliserende roman. Jeg synes Cattaneo får godt frem hva disse menneskene sannsynligvis slet med, den sorgen de hadde, hva sykdommen gjorde med dem både fysisk og psykisk, og hvilke forhold de ellers levde under.
Det som overrasket meg mest var nok det at de kunne gå fritt rundt i Bergen , at de var ute og handlet med mer, selv om de ble skydd av de som ikke var spedalske. I Hislops Øya ble de spedalske helt isolert fra omverdenen.

Jeg sluttet å telle dager er en bok jeg anbefaler for alle som vil lære litt mer om vår norske historie i form av en gripende og velskrevet roman.

Mer i blogginnlegget mitt

Marmor sto dessverre ikke til forventingene. Marmor en en generasjonsroman i mange ledd, og rommer kanskje alt for mye? Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den skal handle om galskap og normalitet og gærne ittaljenera, -tematikk som vanligvis fenger meg. Jeg har også lest en roman av Brekke før, som jeg likte godt, Bergskatt. Dessverre fenget ikke Marmor meg like godt som Bergskatt.

Flere anmeldere og noen bloggere har skrevet veldig bra om boka. Mange har nok likt den bedre enn meg. Skjønt, det er ikke egentlig det at jeg ikke likte den, men den fenget meg ikke ordentlig. Det kan hende at det hadde noe med skrivestilen å gjøre . Den inngir distanse, selv om karakterene blir godt tegnet. Men det er utenpå, vi kommer ikke så mye inn i dem. Og jeg er vel mer glad i dybde, og færre personer å forholde meg til, hvis skrivestilen treffer. Her treffer vi slekta til fortelleren Carla i mange ledd, fra Toro; Gudnys bestefar og Carlas tippoldefar, og nedover til Carla som sitter der i begravelsen til bestemor Gudny og minnes hva hun har opplevd, hørt om slekta og sett.
Romanen er uten tvil frodig, og kan være tankevekkende om hva som ligger i slekta, hva som føres videre, og om hvilken innvirkning traumer har på omsorgsevne blant annet.
Jeg likte vel best Gudnys historie, fra da hun var lita jente og ungdomstida. Ellers synes jeg nok det ble veldig mye om mange, og det kan hende Brekke har forsøkt å favne for mye på 400 sider. Det gikk trått etterhvert. I alle for denne leseren.

Mitt blogginnlegg

Det er ikke bare Gaute Heivoll som har skrevet om besteforeldre i år. Det har også debutant Tine J. Sir gjort. Skjønt jeg vet ikke om det er hennes virkelige besteforeldre, eller diktet, men jeg-personens besteforeldre er det i alle fall det handler om. Bestemor føler trang til å realisere seg selv, komme seg bort en tur etter langt ekteskap. 40 år og med tenåringsbarn, en kvinne tatt som en selvfølge av både mann og barn. Hun drar til Oslo, skaffer seg jobb på en bar og havner på konsert på Kalvøya med Frank Zappa. Vi snakker 1973.

Jeg var også på Zappakonsert på 70-tallet, men fem år senere i Oslo, og jeg var tenåring. Ikke mor og midt i livet. Jeg tror mange kvinner brøt litt eller mye ut på den tiden, det lå i tidsånden, kvinnefrigjøringen, man godtok ikke lenger den tradisjonelle kjønnsrollen. Kvinner ville noe mer.
Bestemor til jeg-personen, leide seg leilighet i fire uker i Oslo. Fire uker var planen, og fire intensive uker ble det. Hun blir raskt kjent med folk, og henger sammen med disse vennene og sjefen sin Kjell i baren hvor hun jobber, ganske ofte. Og de drar på Zappakonsert sammen. Bestemor aner nok ikke helt hvor kjent artisten er, og forviller seg bak scenen.

" - Jeg beklager, jeg..jeg... jeg…finner ikke noe toalett. Hun kan høre at stemmen ikke bærer.
- Du er bak scenen. Du har ikke lov til å være her. Toalettene ligger der borte. " (s.52)

Mer vil ikke jeg røpe.

Tine J. Sir som er debutant, har skrevet en søt og fin liten fortelling om en viktig epoke i en bestemors liv, og om kjærlighet. Hun får sagt mye på få sider. Enkelt, rent, klisjefritt, og driv nok til at jeg raskt ble fenget av historien og leste den ut på litt over en time. Og slutten ble jeg skikkelig rørt av. Anbefales!

Blogginnlegg med musikkvideo av Zappa HER

Dette er en spennende, velskrevet og spesiell roman, vel verdt å få med seg.
Romanen handler om Martin, en god far, som blir mistenkt for seksuelle overgrep. Han er gift med Gina, en aktiv og ambisiøs kvinne som er mer opptatt av jobben enn familien. Gina er /var venninne av Lillian, Martins gammelkjæreste. Vi får innblikk i Martins forhold til begge kvinnene, livet før og nå, og Martins liv som far. Martin er en svært omsorgsfull og tilstedeværende far, en svært følsom person og far, og en mann som liker å ha huset i orden. Han begynner også å skrive, etter å ha blitt inspirert av Lillians nye mann; forfatteren Sølve Strøm. Martin viser også stor omsorg for Lillian når hennes nye forhold ryker.

Starten av boka er veldig spennende, som en thriller. Sidene føk avgårde. Det er også veldig interessant og fornøyelig å lese kapitlene om Martin og Sølve, og Martin som blir bedt om å lese Sølves siste manus. Martin synes det er noe stort jåleri, ja et utilgjengelig makkverk, men greier ikke å si det til Sølve. Det er så vanskelig å si det man egentlig mener, man vil jo ikke såre.

Det er også interessant å lese hvordan Martin og Gina fungerer som foreldre og ektepar, rollemønsteret og hvordan hverdagene deres er. Noen ganger lurer jeg på om det er litt ironisk fremstillt, for jeg tar meg i å humre og le over flere ting.

Men mest av alt er den en krypende ekkel historie, og både sår og vond. Tankevekkende. Jeg får jo medfølelse med Martin, selv om han til tider, særlig på slutten fremstår som i overkant selvmedlidende. Imidlertid trekkes det opp noen tankevekkere der om tilleggsbelastningene barn som blir utsatt for overgrep får å slite med. Er det slik, eller er det en del av overgriperens overlevelsestrategi for å frita seg noe skyld å tenke slik? Les og bedøm selv.

Min bloggomtale HER

Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter. Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter. Men det er ingen hvemsomhelst som har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.

Boka er som sagt skrevet som et resultat av mange timers samtaler mellom Alf van der Hagen ( f.- 62) og Kjell Askildsen ( f.- 29). Van der Hagen har også snakket med hans barn, hans nåværende kone, viktige forfatterkolleger med flere, samt lest Askildsens uugitte notater, halvferdige noveller med mer. Dette er ingen vanlig biografi som sådan, men en personlig memoarbok, et langt intervju, en biografisk fremstilling, en blanding av mange ting. Alf van der Hagen har skrevet på samme måten før, om Dag Solstad. Solstad og Askildsen har det til felles at de ikke er spesielt snakkesalige. Askildsen har ord for seg for å være vanskelig å intervjue. Askildsen fikk tillit til Alf van der Hagen etter å ha lest boka om Dag Solstad, som er en en god venn av Askildsen. Ergo så tillot han å la van der Hagen komme tett på.

Jeg liker godt å lese portrettintervjuer og å lese biografier, og jeg stokoste meg med denne boka.

Men over til Kjell Askildsen:
Kjell Askildsen har i alle fall to brødre og en søster og er sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen og moren Aasta. Moren var opprinnelig fra Iveland. Faren var fra Mandal, der Kjell ble født og vokste opp. Foreldrene var sterkt religiøse, og kristentrua ble banket inn i ungene og truslene om å ende i helvete preget Kjells oppvekst mer enn sunt var. Kjell tok etterhvert avstand fra kristendommen, og ble regnet som en frafallen, noe faren nok følte var et svik. Hans bror Haakon var ateist fra starten av, så han forventet ikke faren noe mer av, visstnok. Familien bodde jo midt i Bibelbeltet, og mye var synd. Kjell ble tidlig opptatt av jenter. Han likte å skrive. Han fikk tidlig ansvar. Under andre verdenskrig ble faren motstandsmann og en dag måtte foreldrene flykte og Kjell og broren være igjen. Kjell påtok seg ansvar for broren og hemmelighetene om at foreldrene flyktet til Oslo, han var da 14 og et halvt år. Dette var noe han vokste på. (foreldrene greide å flykte til Sverige og klarte seg)

Etter krigen ble Kjell innkallt til Tysklandsbrigaden. Her gjorde han best nytte for seg med etterforskningsarbeid. Kjell ble glad i Tyskland, og hjalp en kvinne som ble sveket av en kompis. Kompisen hadde lovt å ta med Edith til Norge og gifte seg, men han svek henne like før. Hun var helt knust fordi hun både var glad i mannen og gledde seg til et nytt liv i Norge. Kjell tilbød seg et proforma ekteskap med henne og tok henne med hjem til Mandal. Han var knapt 20 år. Foreldrene godtok faktisk dette og lot henne bo hos dem. Edith og Kjell likte hverandre bedre og bedre. En natt så kom lysten over dem og de havnet til sengs, og Kjell sa til faren sin at nå var ikke ekteskapet lenger proforma. De flyttet for seg selv og fikk barn.

På 50-tallet debuterte også Kjell med sin første bok, som ble bannlyst i Mandal. Den var utuktig. Dette var før Myklesaken. Like før. Selv likte ikke Askildsen Mykles måte å skrive på. Han malte med for bred pensel, mente han. Askildsen selv perfeksjonerte jo det korte, det fortettede, og jobbet utrolig mye med å kutte vekk oveflødige ord.

Etter debuten, så handler resten av boka om Kjell Askildsens eventyrlige dikterkarriere. Hans forhold til kolleger i det litterære miljøet. forlag, kritiker og forleggere. Og det handler om kjærligheten, kvinner og dårlig råd, om ikke gå på akkord med seg selv og sine kunstneriske ambisjoner, om å være et politisk menneske. Kjell Askildsen var kommunist, sier han, men ikke så aktiv i partiet AKP-ml. Han skrev først for Aschehoug forlag, men følte seg fremmed der. Det var ingen direktekontakt med konsulenter og forfattere, og han ble ikke tatt godt vare på. En dag gikk han over til Forlaget Oktober og fikk mange gode venner der, Edvard Hoem, Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tove Nilsen med flere. Han var aktiv i og satt i styret for Forfatterforeningen Og Forfattersentrum og gikk over til å skrive noveller som ble hans varemerke.

Det er ganske morsomt å lese om hva han forteller om det litterære miljøet. Hvordan de kranglet med kritikere og forfatterkolleger i avisene, og det dannet seg fronter her og der. Selv var ikke Kjell Askildsen noen hard mann i meningsbrytning. Han tålte ikke det. Han sto på sitt, men han likte ikke den sarkastiske stilen som enkelte hadde, som feks Georg Johannessen. Askildsen sier han likte å lese Johannesens skarpe penn når han angrep andre, men ikke den dagen det gikk utover ham selv. Naturlig nok.

Angående kvinnene, så var nok Kjell Askildsen på mange måter en svak mann. Han bedro Edith, noe han angret forferdelig på etterpå. Kjell ble sammen med den nye kvinnen Liv, som skilte seg fra sin mann, men begge hadde det vondt med seg selv i sin skyldfølelse for den de bedro. Så det forholdet varte heller ikke, og det ble en kvinne nummer tre, og en nummer fire, Gina, som han fortsatt er gift med. Kjell sier han har vært glad i alle sammen, men har latt seg forføre av lysten, samt at hverdagen har blitt for kjedelig for ham. Det er akkurat som han ikke har kunnet styre det som har skjedd. Det positive er imidlertid at han har fått nye fine opplevelser han heller ikke har ønsket å være foruten.

Men det ble for mye også for Kjell Askildsen. På 70-tallet fikk han et sammenbrudd, gikk i terapi, fikk piller og drakk for mye. Han kom seg på fote igjen heldigvis og fikk skrevet mye av det beste innen norsk novellkunst. Han har likt å sitte på kafe og skrive og/eller drikke og forteller om stamkafeene i Oslo, mange er ikke der lenger. Pilen, Lompa, Casino.

" Ja, jeg satt ofte med slike små notisblokker. Det kunne være et forsøk på å finne en åpningssetning. Eller bare en måte å skjule seg på, så det i hvert fall ser ut som om du sitter der og jobber med et eller annet. Jeg brukte den blokka til å være opptatt. Ingen skulle tro at jeg var ensom. Og med sendrektigheten mens jeg skrev, og ved hjelp av halvliteren, følte jeg meg liksom trygg. " (s.227)

Han forteller mye om sin måte å skrive på. Han har skrevet sakte, brukt dager på få setninger. Vært opptatt av kunsten, at det han har gjort skal være kunst. Han sier at hans bøker nok er for mer erfarne lesere, som har trening i å lese, i å se kunsten, lesere som ikke ønsker eller trenger ferdigtygde bøker. Han mener at kunst skal pirke i folk, det skal kjennes litt ubehag, eller noe annet som kan endre noe, tanker, holdninger. Han skriver om menneskers skyggesider, om familiebånd på godt og vondt, mest vondt.

Selv har jeg lest alt for lite av Kjell Askildsen av en eller annen grunn. Han er en jeg alltid har hørt om, og som jeg har tenkt jeg skal lese senere. Jeg har riktignok lest hans kanskje mest kjente; Thomas Fs siste nedtegnelser og Carl Lange. Og samlingen Hundene i Tessaloniki ligger her på vent, nedstøvet.

Og, så må jeg fortelle om en episode i boka han forteller om fra reisene sine. Da han og Dag Solstad var i Moskva. Askildsen har reist mye, alene og sammen med kvinnene og noen ganger kolleger. Han sier han likte å reise med Solstad, fordi han var av den tause sorten. De kunne være tause sammen og det var så fint. Ikke det at de ikke snakket sammen, eller at Solstad ikke kunne fortelle historier, for det gjorde han nå og da, men han var ikke plaprete. Kjell Askildsen hater plapring og skvalder. Det hørtes så fint ut at de reiste sammen, slik. Noen ganger drakk de for mye også, særlig på sånne bokmesser. Men Askildsen ble ikke bråkete eller overstadig full, bare mer sosial. For egentlig er Kjell Askildsen veldig sky.

I dag kan ikke Kjell Askildsen lese eller skrive. Han fikk en infeksjon på øynene og ble operert og mistet lesesynet. Det er jo helt tragisk for en forfatter, men han har det bra i dag, sier han. Gina finner lydbøker til ham. Hans siste bok kom ut på 90-tallet.

Nå tror jeg at jeg har skrevet mer enn nok. Dette er jo bare en essens. Jeg anbefaler virkelig denne boka videre. Dette kan bli årets julegave til noen av dine kjære hvis du enda ikke har handlet ferdig. Og jeg skal jeg hive meg rundt å lese Hundene i Tessaloniki på nyåret, kanskje før også, innimellom annet.

Hele bloggomtalen min HER

Denne lille stille romanen var litt langsom og repeterende i den første delen om brødrenes oppvekst, men tok seg opp etterhvert.
Dette er en lillebrors lavmælte brev til sin storebror, og beskriver forholdet mellom dem. Den beskriver også hvor knyttet storebror Arne og Besten var. En relasjon så sterk at det ikke var plass til lillebror der. Uten at lillebror tok seg så veldig nær av det. Tilsynelatende. Storebror var den han så opp til, som gikk foran, som ordnet opp, som var den sterke. Forbildet.
Særdeles vondt og sterkt var det derimot å lese om Arnes siste tid, da brødrene gled fra hverandre, da han startet på fabrikken og det siste døgnet før han forsvant. Arnes fortvilelse og hvordan håpet og fremtidsutsiktene forsvant og han sank inn i et mørke. Arne som var eneren, den talentfulle, med livet foran seg, planene. Han ble anbefalt å ta militærtjenesten før høyere utdannning, og begynte å arbeide på smelteverket. Men sommerjobben ble til måneder, og han ble aldri innkallt. Istedet måtte han jobbe for å innordne seg en knallhard kultur på smelteverket. Her skulle ingen sprenge akkorden, ingen skulle tro at de var noe bedre enn de andre. Ikke tro at de var noe i det hele tatt, annet en en del av flokken.
Det var sårt å lese om hvordan broren bebreider seg selv for at de ikke så hva som skjedde med ham, kanskje kunne de unngått det fatale det fatale døgnet.
Lillebrors brev til broren er en rekke spørsmål og søken etter hva det var som skjedde og hvorfor.
Kanskje var sorgen så stor etter Bestens død, at den ble liggende å ulme til nye sorger knakk ham. Kanskje var han dårlig trent for motgang, og antagelig var han mye mer sårbar enn noen av de andre skjønte, fordi han alltid hadde vært den sterke, den flinke.

Kjære bror har kommet litt bort i årets bøker. Helt tilfeldig kom jeg over den via et tips i lesesirkelen. Jeg håper nå at mange flere får lyst å lese den lille fine, men sterke boka, selv om den også er trist.
Det er flere bøker i år som handler om unge mennesker som dør. Flere bøker handler om søsken. Som Miriam Neegaards roman Stormen og stillheten og Marit Kaldholds Det skulle vere sol og vi skulle reise til Lodz. Denne føyer seg inn i rekken, men den er ikke lik de andre. Alle er forskjellige, og alle har noe å si oss.

Jeg likte denne boka. Den bygget seg sakte opp, og var småekkel hele veien. En såkalt nygotisk grøsser som var spennende hele veien, litt surrealistisk. Helstøpt og velskrevet. Det er interessant å lese hvordan han greier å balansere virkelighet vs dataanimasjon, infiltrasjon fra de døde slik at jeg som leser tror på det, tar dette for god fisk. Jeg er helt med, selv om jeg blir forvirret til tider, men er det noe rart? Jeg er med Adam på hans reise, hans tilstand, hans forvirring, hans kamp.
Faren Geir som styrer mer enn vi aner, og vennen Christian som tok livet av seg for ni år siden,
kjæresten Ylva, hennes kreftsyke sønn Dennis, som må reddes for enhver pris.

Adam reiser til Øya Krø, bestefar Ingvald er døende av Kols. Frikirken styrer øya.
Adam leter etter svar om sin far, den traumatiserte Geir, krigsfotografen, hva skjedde? Selv vokste Adam opp i fosterhjem.
Biter faller sammen, inn i puslespillet av svar. Jenta Eva dukker også opp.

Jeg måtte google øya Krø, siden jeg ikke kan huske at det ligger noen slik øy på kyststripa fra Kristiansund til Trondheim. For det er der Kystekspressen går og den kjenner jeg godt. Men øya er fiktiv, og det er heller ingen sykehus på slike små øyer der omkring. Men kanskje kan Krø ellers ligne Smøla, for eksempel.

Hele blogginnlegget mitt HER

Lik omslaget befinner vi oss i det kalde, det blå, i et hus i nord. Men også ute i snøen, på sjøen, på fiske, på veien, på butikken, hos naboen, på fest. Med Eli og Sara.

Eli og Sara reiser til Finnmark. Eli har arvet huset til onkelen sin som er død. Hun har også arvet fiskerjobben hans og blir med på sjøen. Sara har timeout, er visst temmelig sliten etter et usunt og krevende kjæresteforhold med Ann, og sliter med forskjellig. Hun bruker dagene til å fotografere og vente på Eli. Eli har nettopp skilt seg fra Marina fra Øst-Europa. Sara tåler ikke at Eli skryter av henne, at hun sier hvor vakker hun er, hun tror ikke på det, hun har blitt løyet for før, bedratt. Eli har fortsatt gifteringen på, og ringer Marina støtt og stadig og bruker av pengene til Sara for å finansiere både sin mors utskeielser og kanskje også Marinas.

Det er forholdet mellom Eli og Sara som er sentralt i denne boka. De sliter med å forstå hverandre, gjøre det rette for hverandre. De graver seg ned i sjalusi, misforståelse, fortielser. Det blir ganske heftig til tider. Og så er det unnskyld, og tilgi, og sex. Rå lesbesex. Og uttrykk fra lesbemiljø som jeg aldri har hørt om før. Tease, butcher. Men så har jeg ikke akkurat peiling på lesbiske miljøer. Enkelt scener er rystende, men det hører hjemme, det er ikke spekulativt, men det kunne ha vært det.

Og Eli drikker, og Sara nekter å kjøpe mer alkohol. Og det er flueklaser i vinduskarmen når de kommer, og skittent på do. Sara vasker med grønnsåpe.

Naturskildringene er vakre. Nakne, rå. Eli har hagle, hun kan skyte. Hun jakter.

Slutten minner meg noe om Birger Emanuelsens bok Fra jorden roper blodet. Naturen, jakt. To mennesker på vidda. Et skudd.

Og det destruktive i forholdet som de prøver å redde, avhengigheten, (maktkampen), minner om Ida Høyers Unnskyld, og kanskje andre bøker jeg har lest i år.

Men Tina Åmodt har skrevet en roman som er helt hennes egen. Hun makter å skape en småuhyggelig stemning om et forhold som ikke er helt sunt. Og det er stemningen, spenningen som driver meg som leser videre. Åmodt er en forfatter som behersker både det psykologiske og det miljømessige. Hun har også en lyrisk åre, og skriver vakre passasjer.

" Det tar en stund før jeg oppdager sporene. Jeg følger dem. Jeg har mer kraft i steget enn ventet. Så høyt har jeg ikke vært før. Sporene blir dypere og dypere. Ravneflokken stiger brått opp.

Flekkene rundt meg i snøen er røde. Det første kadavret ligger sammenkrøket, som i søvn, men geviret har sunket ned i snøen. " ( s. 74)

Tina Åmodt er forfatter som jeg gjerne leser mer av.
Mer i blogginnlegget mitt HER

Har lyttet til boka på lydbok, som var godt lest av Axel Aubert. Historien var spennende og interessant den. Ingen tvil om at Mytting er en god historieforteller. Men noen partier, spesielt den første tiden på Shetland, var litt langdryge. Overdreven bruk av simeles og metaforer trakk ned. Til tider var et så mye, at jeg skrek " Å, nei, ikke nå igjen!" inne i meg..

Mitt blogginnlegg HER

Treg start, men den bygget seg opp spenningsmessig etterhvert. LIkevel har jeg noen innvendinger som noe omtrentlig bruk av fagbregrep og diagnoser som småirriterte. Samt noe logsik brist angående Dahles opptreden i en trusselsituasjon. Mer i bloggen min HER

Denne skuffet. Kanskje hadde jeg for store forventninger? Jeg skjønner godt at Alma ble irritert over leietakeen som ikke tok hensyn, sløste med vannet, kjørte på plena osc, selv om hun hadde fått flere beskjeder.. Er det å være fordomsfull? Les gjerne mer HER