Da jeg var i Praha sist høst var jeg i Kafkamuseet og leste en del av Brevet til faren som var utstillt i montrene i museet. Den klaustrofobiske følelsen av å være i museet gjorde inntrykk på meg. Jeg kjøpte deretter boka The Metamorphosis and other stories, i en liten bokhandel ikke så langt derfra. I den er også Letter to his father. Dette hadde jeg glemt da jeg satt meg på vent på biblioteket på boka, men hva gjør vel det, når jeg fikk hentet boka på norsk i går . Jeg startet å lese på den da jeg satt på Tulla Fischer med en pizza og en øl i det fine sommerværet som fant det for godt å gjeste oss i trønderhovedstaden. Jeg fortsatte på bussen hjem og senere i godstolen foran TV-skjermen under Brasil-Colombia-kampen, og resten i dag på terrassen.
Boka gikk foran den nyeste av Ingvar Ambjørnsen; Ut i ilden, som jeg også hentet og har ventet på en stund. Det sier jo litt. Det sier at jeg likte å lese boka, og lot meg drive fremover nesten uten stans.

Boka er forbausende lettlest. Det er ikke sikkert alle mener det, og kanskje er den det for meg siden jeg er vant til å lese en del slik litteratur om barns oppvekst og mindre gode foreldre, og hvordan de påvirker sine barn. Det at jeg mener den er lettlest, handler om språket. Innholdsmessig er den ikke lett, det er til tider vondt og smertefullt lesestoff.

Brevet til faren beskriver hvordan lille Franz opplevde sin far, og hva det gjorde med ham, konkret og detaljert. Faren var en tyrann og i farens øyne gjorde lille Franz aldri noe riktig, han var en liten usling som det aldri ble noe av. Han innbillte seg syk, og følte seg konstant utilstrekkelig og udugelig, noe han fikk høre til gangs gjennom hele oppveksten. Det samme gjentok seg i ungdomsårene og voksen alder, og påvirket hans forsøk på å etablere forhold og ekteskap, som ikke ble noe av. Valg av utdanning ble også vanskelig, fordi Franz ikke greide å konsentrere seg nok om skolearbeidet fordi han var så opptatt av sin egen angst og det vanskelige forholdet til faren.

I brevet viser også Kafka en forsonende side overfor sin far, han prøver å forstå ham og tildels tilgi ham ved å selv ta en del av skylden i det forferdelige dårlige og dysfunskjonelle sampillet de to hadde.

Det sies at Brevet til faren er en nøkkelhistorie til å forstå Kafkas forfatterskap. Det kan jeg forstå. Kafka var et hundset barn, et følsomt barnesinn som ikke tålte farens tyranniske og psykopatiske oppdragelse. En oppdragelse med psykisk mishandling som kan leses som en oppskrift på hvordan frata et følsomt barn en normal og sunn følelsesmessig utvikling, som gir sjelelige sår som vanskelig kan leges, og som vanskeliggjør et normalt sosialt liv i voksen alder. Det klaustrofobiske i Prosessen og Slottet bør antageligvis leses i lys av dette.

Jeg fikk også assosiasjoner til Knausgårds Min Kamp 1 og hans beskrivelse av sitt forhold til faren. Andre forfattere har også skrevet om dette. Far- sønn forholdet er nok svært viktig for forming av personligheten. Har vi i litteraturen lest like mye om mor-datter-forholdets betydning? Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke huske det..

Kafka har skrevet bra og veldig godt og inngående om et vanskelig tema.

her kan du lese resten av mitt blogginnlegg med linker til andre omtaler.

En helt grei, fin bok, som var veldig lovende i starten og fin på slutten- men litt mindre engasjerende i midten…
Jeg ble mer nysgjerrig på hvorfor Amanda døde, enn oppklaringen av falsknerier eller ikke.. Men språket er bra, og stemningen lun og fin, litt som i Vindens skygge.. en stillferdig spenning. Og så er jeg svak for slike kjærlihetshistorier da, som bare er helt ultimate..sukk.

Mer i bloggen min om boka HER

En utrolig sterk diktsamling av unge Hassan. Om en voldelig oppvekst, kriminalitet, barnevern, islam, å være innvandrer i Danmark, gettoen med mer, ingen solskinnshistorie, her kritisereres islam, det danske barnevernet, skolen, men mest av alt faren.… Rått og nakent, og det gikk rett inn, Vondt, så jeg måtta ta den i porsjoner.. Modig gjort å skrive noe sånt.

Mer om boka i bloggen min HER

Denne har jeg også lest for mange år siden… over tredve faktisk. Ble ikke Jeanette motedronning i Paris? Jeg synes det var en gripende historie, hvis det er samme boka det er snakk om da..

Jeg har lest et forhåndseksemplar av denne boka på norsk. Den kommer i butikkene i september. Det er nesten fælt å skrive om denne fantastisk herlige boka nå, siden den enda ikke er å få tak i på norsk . Men jeg må bare dele min glede og fryd over denne herlige godbiten . Jeg storkoste meg hele veien. Boka handler om bokhandler A.J.Fikry som mister sin kone i en ulykke. Etter det er han selv nesten død av sorg, og det eneste som holder ham på beina er bokhandelen, og en rangel i uka for å bedøve seg. En dag dukker det et lite barn i bokhandelen hans, som en mor har satt fra seg med en lapp om at han må ta seg av henne. Mora er forsvunnet.
Boka handler om Fikry og jenta og andre personer rundt ham på Alice iceland, og her dukker det opp romantikk og mye annet. Dette er også en morsom bok, og jeg både lo og humra mange ganger over snedige utsagn, replikker og situasjoner. Og for den som er glad i bøker, kryr det av litterære referanser her… Fikry var temmelig kresen av seg litterært sett, og solgte ikke hva som helst. Selv var han mest glad i noveller.
Boka er lettlest, snertent skrevet, og jeg kjedet meg ikke et sekund. Gled dere folkens.:)

Jeg likte denne kjmepegodt. Synes den var meget spennedne og godt bygd opp. Jeg startet å høre den på lydbok i bilen, og den var å godt lest av Axel Aubert at jeg ofte satt igjen i bilen og hørte ferdig kapitler.. I natt leste jeg ferdig boka i papir, da jeg også har den versjonen. Jeg har ikke lest noe av Theorin før, med unntak av noen noveller. Jeg synes han i denne boka har noe til felles med Mons Kallentoft i Midtvinterblod- Beskrivelsene av det mobbede narnet feks, er grusomt..
Slutten er vond, smertefull, men det er et håp der. Jeg håper, for Jans del.:)

Herlig, romantisk, lærerikt om pest, arkitektur, medisin, krig mot Tyrkia, og storbrann i Venezia på 1500-tallet. Les gjerne mer HER

Tom Egeland har igjen skrevet en meget interessant og spennende roman-spenningsthriller med røtter i bibelske historier og gåter. Funnet han leter etter har satt sterke krefter i bevegelse. Beltø er en som ikke gir fra seg noe frivillig og spør der andre tier, og etterhvert får vi svar på gåtene. Jeg tror mange ganger jeg vet svaret , men blir overrasket flere ganger, og nysgjerrigheten min på hva funnet og gåtene rommer driver meg stadig videre i handlingen. Likevel er ikke dette en pageturner med høyt tempo, men mer en refleksjonthriller som drives videre fordi jeg vil ha svar.

Mer om boka i bloggen min HER

Dette er en sterk bok, gripende, fæl, vakkert skrevet, selv om den er naken og rå, om de som kjempet ved Vestfronten. Mer om boka her i bloggen min.:)

Trilogien er sterk og intens, spesielt skrevet , til tider veldig lyrisk og poetisk, og med en annerledes bruk av tegnsetting, som i en diktsamling kanskje, suggererende og rytmisk i sin form, litt mystisk og uhyggelig, trist og dyster, mørk, selv om kjærlighetshistorien i seg selv er vakker.
Mitt blogginnlegg om hele trilogien HER

Uperfekt er en interessant bok basert på Browns forskning. Det at boka er basert på forskning gjør at den blir noe mer og annet enn en vanlig selvutviklingsbok fra "over there".

Brown har intervjuet 1280 informanter, både kvinner og menn, og brukt en kvalitativ metode kalt Grounding Theory , noe hun forklarer i eget kapittel for interesserte bakerst i boka. Selv synes jeg det er interressant med tanke på mitt kommende masterstudie i sosialt arbeid. Men poenget mitt er egentlig å si noe om at det er en omfattende studie hun har bak boka og teoriene sine.

Uperfekt tar opp temaer som sårbarhet og skam. Skam snakker vi vanligvis ikke om, men det styrer veldig mye av våre handlinger. Mange blir oppdratt med skam, mange familier, skoler og arbeidsplasser lider under det. Det er interessant å se at skam innebærer så mange ting, og forskjellige ting for kvinner og menn. Skam er knyttet til de fleste områder, spesielt utseende, penger, partner, arbeidsliv, om å ikke være god nok, pen nok, tynn nok, rik nok etc etc.. Samfunnet vårt er preget av en .."aldri nok"-kultur, mener Brown. Menns skam er knyttet til maskulinitet, det å ikke være svak. At dette fortsatt henger så sterkt i var en overraskelse for meg, men hennes forskning viser at noe av det værste for menn, er å være svake.

-"-når vi ikke erkjenner på hvilken måte og hvor vi er ømfindtlige, løper vi en større risiko for å bli såret." (s.51)

Brown skriver også mye om sårbarhet, om sårbarhetens våpenlager (forsvarsmekanismer), og at hvis vi skal bli hele mennesker må vi tørre å vise sårbarhet før vi kan utvise stort vågemot. Motsatsen er likegyldighet og mangel på engasjement. Hun mener det er skammen som ligger under for mangel på engasjement, og det er den vi må tørre å oppdage og gjøre oss motstandsdyktige overfor. Motstandsdyktighet mot skam er et sentralt begrep som en vei videre i hennes bok. Brown tar til orde for en rehumansiering av utdannelse og arbeid. Ledelse og organisasjoner vies et eget kapittel i boka, likedan et for område familie og omsorg for barn.

" Ja, det er tøfft å snakke om skam. Men den samtalen er ikke på langt nær så farlig som det vi skaper med tausheten vår! Alle opplever skam. Alle er redde for å snakke om den. Og jo mindre vi snakker om den , desto mer opplever vi den."
Vi må være sårbare hvis vi vil ha mer mot, hvis vi ønsker å utvise stort vågemot. Men som jeg sa til Harry Potter-vennen min - hvordan kan vi gjøre oss synlige hvis skammen har gjort oss livredde for hva folk kan komme til å mene om oss? " ( s. 70)

Brown viser til mange interessante sider i boka si. Blant annet trekker hun frem krigsveteranene som USA har mange av. Hun skriver at soldater er opplært til å stenge av for sin sårbarhet for kunne gå ut i krig. Derfor sliter svært mange etter krigen også, spesielt fordi det ikke har vært noe apparat som har tatt deres følelser og traumer på alvor i ettertid. Det er høy selvmordsfrekvens hos krigsveteraner, noe man også kan finne hos andre harde yrker, som advokater, innen finans og politi.

Hun skriver også om flere områder i Sårbarhetens våpenlager, og kaller dem skjold som : frykten for glede, perfeksjonisme, neddoping, viking eller veiking, overdrevent åpenhet og flombelysning, sjokkbrekk, sno deg, kynisme, kritikk, kulhet og grusomhet. Disse områdene beskrives nøye og alternativer vises for å bryte med disse mønstrene. Innledningsvis skriver hun dette:

"Som barn lærte vi å beskytte oss selv mot å bli såret, forkleinet og skuffet. Vi tok på oss en rustning . Vi brukte tankene, følelsene og adferden vår som våpen; og vi lærte hvordan vi skulle fordufte, ja til og med forsvinne. Nå, som voksne, innser vi at hvis vi skal leve med mot, hensikt og tilknytning - hvis vi skal være den personen vi lengter etter å være- må vi bli sårbare igjen. Vi må ta av oss rrustningen, legge ned våpnene, stå frem og gjøre oss synlige. " (s. 110)

Uperfekt er skrevet av en professor i sosialt arbeid. Jeg er selv sosialarbeider og kjenner igjen en del tematikk i boka som temaer jeg arbeider med innenfor tilknytning og sårbarhet. Samt det å fokusere på styrker og muligheter, istedet for å tenke mangler og ikke-god-nok. Jeg jobber spesielt med disse temaene når jeg holder kurs for og utreder potensielle fosterforeldre. Denne boka går imidlertid mye mer generelt til verks og er allmengyldige, da den berører livet til hver enkelt av oss. Som enkeltperson, en del av en familie, venneflokk, klasse, arbeidsplass, samfunnsmedlem----

Jeg kunne sitert og referert mye mer, men det er så mye å ta av her, at jeg anbefaler deg selv å lese boka. Om den virker tung så ta et kapittel nå og da. Boka er dessverre tildels skjemmet av dårlig oversettelse og tidvis tungt språk, men innholdsmessig er den verdt det. Leser du godt engelsk, kan antageligvis originalen være å foretrekke. ( Daring greatly)

Kapitlene om å rehumanisere arbeid og utdanning , samt helhjertet foreldreinnsats og det å våge å være de voksne vi ønsker at barna våre skal bli var spesielt interressant og befriende lesing.

" Hvem vi er og hvordan vi samhandler med verden, har mye større betydning for hvordan barna våre kommer til å klare seg, enn alt det vi vet om oppdragelse." (s. 215)

Mer om boka i blogginlegget mitt HER

Gapestokk er journalist Monika N. Yndestads andre krimbok om Alice Bratt. Jeg likte hennes forrige bok Jentene fra balletten godt, og var derfor spent på Gapestokk. Denne gangen er temaet hevn og pressens nådeløse vesen. Også her har unge jenter en sentral plass i handlingen.

Krimjournalist Alice Bratt vinner i 2010 en pris for en sak hun har skrevet om fyllekjøring. I 1986 var hun med i en alvorlig bussulykke hvor to av hennes venninner ble drept. Årsaken til ulykken var en ung mann som kjørte i fylla med traktor, og rett inn i bussen. Bratt har kontaktet sjåføren igjen, og brukt seg selv i en personlig avissak. Etter prisutdelingen våkner Alice opp i fyllearresten, siktet for å ha kjørt i svært påvirket tilstand. Avisene, også hennes egen BA, er raskt ute med fordømmelser av Alice og hendelsen og prisen trekkes tilbake. Hun blir også avskjedighet. Alice husker ingenting av hendelsen. Full av skam flykter hun ut av landet og leier seg en hytte i Cornwall, England.

Hjemme i Norge skjer det mye. Poltiet får resultatet av prøvene tatt av Alice og skjønner at hun ikke kan ha hatt i seg det prøvene viser. Det skjer også flere drap og en forsvinning. Alice`samboer Jone angrer, det gjør også kolleger som skrev stygt om henne.

Men Alice vet ikke noe om dette, og pleier seg selv i de vakre omgivelsene i Tintagel, Cornwall, og prøver å huske. På kirkegården får hun glimt av noe..

Sakte rulles en innviklet og fæl hevnhistorie med et forskrudd sinn i hovedrollen opp. Alice kommer mer og mer til seg selv, og hun finner også ut av del andre ting om seg selv.

Gapestokk er en velskrevet krim, uten det samme intense spenningsdrivet som i Jentene fra balletten, men det er spennende og interessant nok. Enkelte partier er skikkelig skumle. Yndestads erfaring med mediebransjen fører til troverdighet når det gjelder tabloidpressens indre og nådeløse liv. Det spriker i flere retninger en stund, og jeg aner hvem eller hvor drapsmannen kan være, men helt sikker blir jeg ikke før det står der svart på hvitt. Jeg ser frem til flere krimbøker om Alice Bratt, og å følge veiene hun tar videre.

Min bloggomtale

Jeg har lest Bitrere enn døden av forfatterparet, deres nummer to i serien om psykologen Siri Bergmann. Den likte jeg godt. Derfor var jeg spent på deres siste; Før du døde. Siri rydder i sin avdøde ektemanns gamle papirer, og her finner hun noe mistenkelig..
For fem år siden ble en mann brutalt drept i Stockholm sentrum. En ung jente, var vitne, men hun var så rusa at politiet ikke kunne feste lit til forklaringen hennes.
Siri begynner å ane at ektemannen Stefans selvmord kan ha en sammenheng med dette drapet.
Som den nygjerrige snushøna hun er begynner hun å undersøke saken. Hennes nåværende ektemann Markus synes hun fortaper seg for mye i den, og at hun fjerner seg mer og mer fra ham og barnet deres. Siri jobber også fortsatt som psykolog sammen med sin venninne Aina, og vi får delta i en terapisession også i denne boka. Klienten har til forveksling en del felles tema som Siri angående det å gi slipp på et forhold.

Jeg synes denne boka dreide seg for mye om Siri, hennes familieliv, familiens hverdagsliv, hennes følelser , hennes drama. Det ble for mye prat og ord, og for lite krim.
Historien har en god utvikling, men ble for langdryg etter min mening. Sakte men sikkert nøstes trådene sammen, og at Siri har en god intuisjon er sikkert, men det koster henne dyrt å følge den og mange fæle sannheter kommer til overflata etterhvert. Hun risikerer sitt eget liv.
Joda, det er overraskelser her, men for å komme dit må du lese 300 sider pluss sånn cirka.

Men den som liker snill kosete krim (med unntak av oppklaringen, for den er grusom), pratsom krim med familieforviklinger, og et innblikk i en psykologs hverdag, kan kanskje like Før du døde.
Min bloggomtale

Sterk historie, og jeg synes stilen i vi-form, den kollektive fortellingen var original og fungerte utmerket. Rytmisk og godt lest. Jeg har litt problemer med lydbokformatet noen ganger (det er ikke opplesers sin feil i dette tilfellet) , så det er mulig at jeg leser den på papir igjen senere. Grusomt å høre hvordan disse jentene ble behandlet. Dette var en form for menneskehandel, de var null verdt.

Dette er en frodig roman, med mye humor og vidløftige situasjoner og refleksjoner. For meg ble det vel mye i svingene, vanskelig å henge med, eller det ble ikke så lett å engasjere seg hele tiden. Det beste er kjærlighetshistoriene (selv om de også er temmelig vidløftige innimellom), og religionskritikken. Der er Nygårdshaug god, men så er det vel også noe han brenner for selv. Geometri og kvantefysiske utlegninger derimot, interesserer meg ikke noe særlig, og da faller jeg også av lasset. Der er lydbok veldig greit, for jeg kan konsenterere meg om det jeg synes er interessant og la resten passere forbi..

Jeg er imponert over hva Ida Skjelbakken har fått til , hva hun har gjort, tort, og hvilken mental styrke denne jenta har. Ida ble satt i fengsel i USA for å ha oppholdt seg i lndet med faslk identitet og drevet ulovlig med våpen. Egentlig var våpnene og skytetreningen hun og mannen Julio drev med lovlig, men siden hun hadde ulovlig opphold ble det ulovlig likevel. Ida ble satt i varetekt i et føderalt fengsel i Miami, på ubestemt tid før saken hennes kom for retten. Fengselet er nok adskillig dårligere enn norske. Her frøs de konstant, maten var elendig og det var minimalt av den. Å ringe hjem den første tiden kunne de bare glemme.. Ida lærte seg å at en dag av gangen og finne de små positive sidene i fengslet, kvinnefelleskapet ble sterkt, og med kraft og kreativitet berget hun seg fint gjennom oppholdet med meditsjon, trening, yoga, mental trening, tegning med mer.. En lettlest, fengslende, interessant, lærerik og sterk bok som absolutt anbefales!
Jeg har skrevet et blogginnlegg om boka HER

En fornøyelig og velskrevet skjærgårdkrim, med mye humor. Les mer i min anmeldelse HER

"”Syv henrykkelser” har Tove Nilsen kalt kapitlene i denne boken om skrivekunst og lesekunst, om å leve med litteratur og med et sterkt behov for å søke mening gjennom det skrevne ord. Samtidig er Skrivefest en personlig fortelling om Tove Nilsens egen vei inn i litteraturen, fra hun avbrøt skolen sytten og et halvt år gammel fordi hun ville ”ut i verden og inn i bøkene”. I tilbakeblikk og med ledig klokskap skriver Tove Nilsen om å etablere seg som forfatter, om arbeidet med sine egne romaner og om ”fiksjonens pinaktighet”, om å møte lesere, om å forstå seg selv gjennom skriving, men også gjennom møtet med andre forfatteres litteratur. Hun skriver om forfattere som Ernest Hemingway, Gabriel Garcia Marquez, Doris Lessing, Elias Canetti og Henning Mankell.

Mer fra forlagets hjemmeside HER "

Forlaget oppsummerer godt bokas innhold, men de har glemt å nevne Stephen King som en av de to Tove Nilsen har latt seg inspirere av, samt NIcolas Bouvier, som hun dro til Kreta med.
Tove har reist mye, og alle disse syv forfatterne har hatt en viktig funksjon også i forhold til de reisene hun beskriver i den lille boka. De ble med henne til rektorkontoret hvor hun sluttet skolen for å bli forfatter (Hemingway), London (Lessing), Marquez (Managua- en farefull reise), Canetti (Marokko), Mankell (Molde- en spyfull båttur), Bouvier (Kreta ) og King (Odense).

Tove skriver lett, godt, ærlig og selvreflekterende, modent, morsomt, tankevekkende og lærerikt. Jeg likte denne boka veldig godt, og kommer til å at den frem igjen for å nyte alle gullkornene. Denne boka leste jeg uten blyant og merkelapper, fordi den var så god å bare lese, på senga, på bussen- men jeg tenkte ofte at dette skulle jeg ha markert, og dette, og dette--- Så da må jeg jo lese den på nytt, en dag.

mer i bloggen min HER

Djevelanger er mer ekkel, mer creepy enn de to andre bøkene. Denne tenderer en psykologisk thriller like så mye som en ren krim. Det er mye syk galskap her, og underlige sammantreff og dragninger på et ubevisst plan. Til tider er det nesten for mye, nesten så det bikker over, nesten så jeg får problemer med å tro på historien. Men spennende er det likevel. Granhus skriver godt. Jeg synes likevel ikke denne var like bra som Stormen og Malstrømmen. Bare nesten like bra..
Det blir spennende å se hvilken vei Granhus utvikler seg videre som forfatter. Vil han helle mer mot den psykologiske thrilleren ?

Mer fra min bloggomtale HER

Frostgraven har handling i fortid og nåtid. Vi blir kjent med lille Peder som er liten gutt under krigen. Han bor på Ekne i Nord-Trøndelag, like ved fangeleiren på Falstad. Peders mor er kjæreste med Hans som er tysk soldat. Mor blir gravid med Hans og får et barn som blir bortplassert etter krigen. Etter krigen ser Peder at Hans blir drept av en norsk motstandsmann og nabo; Eirik Husum, men ingen vil høre på Peder. Mor sier at Hans ble fraktet til Tyskland i en båt. Mor blir også syk og Peder blir plassert på spesialskole for evneveike på Ekne. Han blir hundset med og mobbet på det groveste fordi han er tyskerunge.

I nåtid møter vi journalisten Ira Torgrimsson (som også figurerte i Holtermans første bok Presteskapet). Ira bor sammen med sin tenåringsfostersønn Kevin, og jobber i avisa Dag og Kveld. Hun oppdager også at hun er gravid og vet ikke hvem faren er. Ira er i ferd med å rulle opp en stor barnevernssak hvor kompisen til Kevin er innblandet. Sondre får permisjon fra institusjonen på Skogn for å besøke Kevin en vinterferie. En nær venninne av Sondre fra institusjonen blir funnet halvdød på grunn av overdose i Oslo, og Sondre forsvinner.

Peder er nå en eldre mann og søker å finne ut av noe fra sin fortid. Hans historie har en forbindelse til hendelsene i nåtid, og en stygg sak rulles opp.

Sonja Holterman har skrevet en meget god krim, inspirert av faktiske hendelser på Falstad under og etter 2.verdenskrig. Falstad leir var kanskje Norges mest brutale fangeleir, og mange ble henrettet i Falstadskogen under krigen. Før og etter krigen ble bygningene brukt til anstalt og spesialskole for evneveike.

Dette en bok jeg knapt greide å legge fra meg. Stilen er ren, boka godt komponert og velskrevet, det er ikke noe overflødig prat og fyllstoff her. Karakterene er interessante, og jeg ser frem til å følge både Ira, politivennen Tommy og Kevin videre. Måten trådene flettes sammen er suveren. Jeg hadde mine mistanker om hvem forbryteren var, men måtte revurdere dette flere ganger underveis. Tematikken er også veldig interessant. I disse dager har også Skammens historie kommet ut, en bok om Norges mørke sider. Det som skjedde med mennesker som Peder og hans mor etter krigen er også en skamplett det er på høy tid å få mer bevissthet om. Vi vet en del om hva som har skjedd av overgrep på institusjoner, men skammen som henger igjen etter å ha vært på feil side under krigen, sitter i hos mange og er tiet i hjel, slik Holterman har vært opptatt av å belyse. Krimgenren er en utmerket måte å belyse slike temaer på. Enkelte episoder fra Peders barndom i boka er hjerteskærende. Men ifølge forfatteren var virkeligheten værre.

Frostgraven er en meget spennende og interessant krim, som jeg anbefaler på det sterkeste. Forfatteren viser med denne boka at man ikke trenger å skrive makaber parteringskrim med detaljerte voldskildringer for å skape spenning. Tvert i mot.

Jeg gir ikke alltid terningkast, men denne vil jeg gi en god FEMmer.

Mer HER