Fantastisk Historie.. Les gjerne mer HER

En velskrevet og meget spennende krimbok, i klassisk stil. Jeg har ikke lest noe av Maria Lang tidligere. men dette ga virkelig mersmak.:)

Utrolig fin. spennende, velskrevet , men creepy bok. om to skibbrudne mennesker...

HER er mer om boka i mitt blogginnlegg

Dette er en fantastisk bok som jeg anbefaler på det sterkeste så det er sagt.

Tørk aldri tårer av komiker og forfatter Jonas Gardell handler om da HIV og AIDS kom til Sverige på tidlig 80-tall. Vi skriver 1982 da hovedhandlingen starter. Vi føler Benjamin og Rasmus, to unge gutter som treffer hverandre som ferske ut-av-skapet-homser i Stockholm. Før det får vi tilbakeblikk til hver av deres oppvekst, Benjamin som Jehovas vitne, Rasmus, en følsom gutt, enebarn fra en liten småby utenfor Arvika.

Boka veksler frem og tilbake i tid, men det er aldri problematisk å følge med. Vi er på sykehuset, på smitteverneavdelingen, hvor en pasient ligger for å dø av den fæle nye sykdommen AIDS, vi får historikk, medieglipp fra USA der noen skriver om det immunødeleggende viruset som slår ned i homofiles rekker, hvor folk dør som fluer.. Men i Sverige har de enda ikke oppdaget det, men noen dør av lungebetennelser, infeksjoner, ekle kreftvarianter.. Gardell gir oss historien, noen sider med fakta innimellom, men mest er dette historien om Benjamin og Rasmus og deres oppvekst, og veien til å leve ut sin homofili, om miljøet i Stockholm, det harde, tøffe miljøet, hvor en gutt som Rasmus bare gir og gir uten grenser, helt til han treffer Benjamin. Dette er en var, varm, vakker roman om kjærlighet mellom de to, mellom foreldre og barn. Rasmus`mors følelser for sin sønn er gjenkjennende, til å gråte av. Gardell beskriver disse følelsene så rått, så vakkert , så fint- så ekte. Jeg ante ikke at han kunne skrive så godt.

Det er vondt å lese om det harde klimaet som møter Rasmus da han oppsøker homsemiljøet i Stockholm, hvordan de bedriver sjekking, bare for å få se sex, hvor som helst, med hvem som helst , de møkkete plassene, Centralstasjon, urinaler, så skittent , så billig..

Og jeg tror Gardell vet hva han snakker om, det er troverdig. Jeg tror ikke jeg har lest noe skrevet på denne måten om dette temaet før.

Les mer i bloggen min HER

Vakkert, trist, nært og varmt. Få kan skrive så følelsesvart som Heivoll. I denne boka minner han meg litt om Lars Amund Vaage, når det gjelder skrivestil...tematikken er jo heller ikke ulik. Om de som er annerledes, og om relasjonene med dem..

Boka handler om Nina Faber , denne stakkarslige kvinnen som etter noen år stillstand som lyriker og drikkefeldig er tørrlagt og på banen med en ny diktsamling, som dessverre blir slaktet i avis etter avis.. Planlagte opplesinger og lanseringer blir avlyst, Nina blir mer og mer forbanna og oppsøker kritikeren for den værste slakten; en ung jypling i Universitas. Hun har da tross alt guts, og lar seg ikke synke ned i depresjonen men tar kampen opp. Og hvilken kamp...

Det er nesten synd å si det, men jeg har omtrent ikke lest noe av Erlend Loe før . Jeg hørte Kurtby på lydbok for et par måneder siden, dett var dett.. jeg har vel lidd under denne anthypefeberen, dvs at når alle andre har lest og snakket om så har ikke jeg giddet å bry meg. Så dumt. Jeg har jo virkelig gått glipp av noe. Men sett fra et annet ståstde: Jeg har virkelig mye tilgode, å se frem til av uleste bøker av Erlend Loe. Som attpåtil er fra byen min, Trondheim!

Jeg orker ikke å diskutere moralen i Vareopptelling akkurat nå, annet enn at jeg synes det er noe der, som er mer enn alvorlig nok- hvordan man kan knuse en forfatter med det man som anmelder (og blogger for den sags skyld) skriver.

Ellers skriver Loe veldig lunt og fint, og enkelt om det han skriver om, så også her. Latteren min er ikke langt unna, men det er heller ikke alvoret, og medfølelsen med Nina Faber, samt lysten til å røske tak i jyplingen fra universitas og gi ham et realt ballespark.

Mitt blogginnlegg i sin helhet HER

Morsomt med svenske pensjonister på busstur til julemarked til Tyskland , utfyllende omtale HER.

Bygde seg sakte men sikkert opp i spenning, og ble kjempespennende på slutten. HER kan du lese mer.

Sterkt og grusomt om forholdene for dissedenter på Cuba under revolusjonen, og kvinnene i hvitt som marsjerer for å få dem frigitt fra fengslet. : Blogginnlegget mitt om boka HER

En meget god og velskrevet biografi, nyansert, som ikke bare er flatterende for forfatterens personlige sider og handlinger.
Blogginnlegg med omtale HER

Utrolig morsom og rørende, om det allmennmenneskelige og hverdagslige livet til stabeisen Ove og de andre i et svensk borettslag . Anbefales!

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/11/bovara-dette-var-hard-kost-jan-roar.html#more

Det er sjelden jeg føler slikt ubehag når jeg leser en bok som jeg gjorde når jeg leste Bovara av Jan Roar Leikvoll. Til tider ble jeg skikkelig kvalm, fikk vondt i magen og fysisk vondt i hele systemet. Etter 40 sider visste jeg ikke om jeg ville lese mer. Men det gjorde jeg, jeg leste boken ferdig.

Selv om boken på mange måter var grusom, så var det så mye annet med den som ga meg lysten til å lese videre.

Først litt om handlingen:
Frrok er bokens hovedperson. Han er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Han er en ensom sjel, og alt han ønsker er å bli elsket av Flori. Men Flori elsker en annen, som han drar ut om nettene og besøker i landsbyen. Flori forlater hagen en dag for å skrive bok. Han stenger seg mer eller mindre inne på loftstårnet og skriver. Frrok kommer med mat til ham, men får ikke den omtanken og kjærlige omgangen han tidligere fikk. En dag kommer det en pike til klosteret og vil treffe Flori. Frrok stenger henne inne i kjelleren siden hun ikke kan vises frem for de andre i klosteret. Frrok sier at han skal få Flori til å møte henne, men dagene går uten at Flori kommer....

Frrok skjønner fort at han har makt over liv og død.

Mens handlingen forløper fremover i dette dramaet, får vi tilbakeblikk fra Frroks barndom hvor han gjorde et grusomt overgrep mot et annet barn og ble sendt i klosteret. Han ble tatt hånd om av Flori, en eldre mann. Vi får innblikk i Frroks minner , lengsler, tilbakeblikk fra kjærlig omgang med Flori, savnet, hans godhet for naturen og hans kamp for å overleve hån og mobbing fra klosterguttene.

Frroks lengsler, savn og sorg går over i det totalt sykelige og han har en brutal avsindig side. Vær forberedt på grusomme voldskildringer, heslighter og avskyelige handlinger.

Dette er også en vakker skrevet bok, en sterk kontrast til det grusomme. Som Leikvoll skildrer det onde så brutalt, like vakkert skildrer han det fine, det vare, sarte.

Språket er svært poetisk. Jeg ser frem til flere bøker av Leikvoll, hvor han forhåpentligvis også bruker sitt talent på en mildere handling. Jeg vet ikke hvor mer mye jeg orker av slike grusomheter, selv om jeg er glad jeg fikk lese boken som uten tvil er stor litteratur.

Jeg har sett to intervjuer av Leikvoll i Bokprogrammet, og sist tirsdag var det et rent portrettprogram. Leikvoll fremstår som en meget sympatisk type, som selv har slitt mye med sykdom og angst. Han har hatt tumor i hjernen . Som han sa er det denne angsten, sorgen og sinnet han på en måte har skrevet ut, selv om han ikke tror at man kan skrive seg ferdig med slike ting. Han skriver på nynorsk for å få skrevet skikkelig, hvis han skriver på bokmål, blir det fort for enkelt, for lett, sier han.

Han sier også i starten av intervjuet at han ikke skjønner helt hvordan han kan ha skrevet dette grusomme, samtidig vet han at han har gjort det.

Jeg som leser lurer også på hvor han tar det fra. Hvor kommer det fra? En gang sa en kollega av meg at filmskapere som lager filmer om stygge overgrep som regel har opplevd det selv. Jeg lurer jo på om det er slik, og om det samme gjelder forfattere, men det kan vi jo ikke vite. Fantasien har ingen grenser når man først setter den i sving. Kan hende kommer det ting fra andre kilder, fra generasjoner bak. Kanskje bærer vi på generasjonstraumer vi ikke er bevisste på, som kan komme ut i en eller annen kreativ form. Kanskje er det bare resultat av en meget sterk innlevelsesevne, forestillingsevne som noen besitter. Uansett hva det er, så hentes det fra en kilde. Og dette i seg selv synes jeg er veldig interessant.

Røfft språk, en historie om to dødsfall , skakkjørte tenåringer, en ensom gammel homofil nabo. Ganske brukbar debut, men jeg ble ikke så veldig begeistret eller berørt av denne. Blogginnlegg HER

Fin og velskrevet roma om familiehemmeligheter og relasjoner fra Praha.

Ellen er en 22 år gammel jusstudent som har gått tom og reiser til sin kunstnerfar Roar i Praha. Der bor Roar sammen med sin nye kone Eva og deres lille datter Linde. Sentralt i romanen står historien om Ellens farmor Teresa Birna som døde da Roar var to år gammel. Ingen i familien vet egentlig hvordan hun døde, og Roar sliter med dette. Oddvar; Ellens farfar fortalte mens han levde at Teresa ble drept av soldater under Sovet-Russlands invasjon av Tjekkia i 1968. Det er denne sannheten som finnes i familien, skjønt Roar og Ellen fornemmer at sannheten er en annen. Roars eldre søster , Gita, samt en avdød gammeltante har bidratt til brokker av opplysninger som trigger Ellens behov for å vite.
Antagelig har også Roar dratt til Praha for å finne ut av Teresas dødsfall og hvem hun var, selv om den offisielle begrunnelsen er at han har maletørke. Ellen kommer etterhvert nærmere sin far og hemmeligheten rulles sakte opp, selv om vi nok ikke får hele sannheten, slik det faktisk var. Ellen forteller historien og sine tanker som hun skriver ned, for sin lillesøster Linde.

Victoria Bø har skrevet en vakker og trist roman om familiehemmeligheter, relasjoner og hvordan man preges av forfedre(/mødre-)nes liv. Løgner, fortielser og forstillelser, om det å leve med det vanskelige, er viktige ingredienser i romanen.

Jeg liker språket hennes, som for det meste er rytmisk, tidvis veldig poetisk med gode skildringer, selv om det ikke er like gjennomført hele veien. Hun makter å skape en stemning av at det er noe skummelt og sårt der, noe grusomt, som det tar tid å avdekke. Som leser drives jeg med og blir mer og mer nysjerrig på hva som egentlig skjedde med Teresa Birna, og med Roar som liten gutt. Skildringene av Roar og Ellens følsomhet for det som kan ha skjedd, er gode, som om de fornemmer sin mor og bestemor fra et annet sted, en annen tid, her i Praha. Selv om Ellen har tatt et begrunnet valg om å studere jus, fordi hun liker det håndfaste, det som gir svar og bevis, har hun nok sin fars, kunstnerens gemytt og følsomhet i seg, noe som ikke gjør det så lett for henne å leve med familiehemmelighetene.

Vi får også et lite innblikk i invasjonen i Tjekkia i 1968, noe som gir et godt bakteppe for romanen. Det tar ikke mye plass, men er nødvendig , synes jeg. Jeg får også et lite blikk for vandring i Prahas gater, gjennom Ellen bevegelser og turer på kneiper og museum.
(Jeg regner med at jeg må stikke innom Kanalkafeen)

Teresa Birnas bortgang er en slik bok som jeg har inntrykk av at lett blir litt borte i mylderet av alle bøkene som gis ut. Jeg synes absolutt dette er en bok verdt å lese, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale videre. Jeg vil gjerne bidra til å få den frem i lyset, og leser gjerne flere av Victoria Bøs romaner i fremtiden

Mitt blogginnlegg i sin helhet HER

Spennende og meget interessant om motstandsbevegelsen i Languedoc i Sør-Frankrike under 2.verdenskrig og spesielt kvinnenes rolle. Noe ispedd gammel mystikk fra katarenes tid i samme område- åndehæren- og de som døde for at andre skulle få leve. Boka var litt krevende å komme inn i, men heldigvis har forfatteren skrevet et persongalleri og lagt med et kart i starten på boka. Kunne vært strammet noe i, ganske deltaljert til tider. Sterk slutt!

Mitt blogginnlegg

Likte Inferno veldig godt. Liker å være i Italia med Langdon og co. Her er mitt blogginnlegg

Vestfoldforlaget LIV har utgitt en ny novellesamling med en debutant, denne gang Kristin Remøe fra Sandefjord. Hun har skrevet Kjærlighetssmykket, en samling med 14 noveller som knyttes sammen via et spesielt smykke, kalt Juliet, Kjærlighetssmykket. Smykket skal ha magiske krefter og tiltrekke den første man treffer på, inn i et forhold til den som bærer det. Man skal ta seg i akt første gang man bærer smykket på seg.

Tematikken i novellene handler naturlig nok om kjærlighet, og her beskrives kjærlighet i alle fasetter og situasjoner. Også skjebnesvangre møter hos ulike eiere over flere generasjoner.
Vi møter gryende forelskelse, besettelse, ekte kjærlighet, til dramatiske valg, bitre svik og til slutt et forsøk på drap.

Jeg startet på denne boka for å snuse litt på den da lå og ventet på meg i postkassa etter ferien, og endte opp med å lese halve boka på senga og resten påfølgende dag. Selv om språket er enkelt, ble jeg så nysjerrrig på hvordan historiene endte, at jeg ikke greide å legge den fra meg. Det originale er hvordan forfatteren har vevd inn Kjærlighetssmykket i alle historiene, og vi treffer personer igjen fra en historie til en annen som en forbindelse. Alt er her forbundet på en snurrig måte. Morsomt, vakkert, trist, grusomt, - vi får alt av menneskelige følelser knyttet til kjærlighetens dramatikk. Boka er lettlest med sine 158 sider med mye luft. Den egner seg godt til lett og underfundig sommerlektyre.

Kristin Remøe som til daglig jobber i IT-bransjen som personal- og markedssjef har her gjort en hederlig debut.

Hele blogginnlegget HER

Fantastisk spennende, interessant og velskrevet, med humor og mange gøyale språklige vendinger. Leste den i ett jafs i dag.:)
Blogginnlegg

Fin. lettlest og rørende bok om relasjoner, tap, sorg, nytt liv, håp-

Porselenspiken handler om Kristin som starter sin egen restaurant Små gryter i Åndalsnes. Det var forventet at hun skulle ta over gården etter sin far, men det ønsket hun ikke. Boka tar for seg oppstarten av restauranten med ansettelser og det som skal til. Samt de relasjoner hun bygger med sine ansatte, da spesielt Bengt, kokken, og Martha, en skadeskutt jentunge. Kristin utvikler et omsorgsforhold til Martha som blir mye mer enn et sjef-ansatt-forhold, og via kontakten med jenta kjenner Kristin på sine egne tap og savn i livet. Martha er et tidligere barnevernsbarn, med en ruskarriere bak seg, men som nå satser alt på å starte et eget nytt liv uten dop og fanteri. Martha viser seg å være flink i restauranten selv om hun kan være litt for tøff og direkte overfor enkelte gjester..

Jeg vil ikke fortelle mer om handlingen her for da er det lett å røpe for mye.

Jeg synes Porselenspiken er en hederlig og god andrebok fra Gunn Marit Nisja. Historien er spennende, varm , vakker og trist, og Martha beskrives troverdig. Jeg undrer meg en del i starten over det sterke hjelpebehovet Kristin har overfor Martha, og trekker et lettelsens sukk når dette etterhvert blir problematisert i boka. Det kommer også frem antydninger til motiver for dette. Før det kunne jeg bli litt irritert over den naive Kristin. Jeg synes også starten av boka er litt treg. Det blir litt oppramsende i jeg-form når det gjelder Kristins historie samt om oppstarten av Små Gryter, men dess mer lidenskap og sjel som kommer inn i historien, dess bedre flyter boka. Språklig sett er det enkelt og lettlest, med en del fine metaforer. Porselenspiken er absolutt en leseverdig roman om familierelasjoner, tap og sorg, og om å følge sine drømmer og hva som kan knuse dem. Dette var en bok som rørte meg veldig etterhvert. Jeg tipper at også denne romanen av Nisja vil få mange lesere utover høsten.

For orden skyld, opplyser jeg om at jeg har fått tillatelse av forfatteren til å skrive blogginnlegg om Porslenspiken før utgivelsen, samt at forlaget ikke innga protester da jeg spurte om jeg kunne gjøre det.
les gjerne mer i bloggen HER

Så har jeg lest ferdig denne lille sjarmerende, koselige, vakre boka ; Sanka ull eller Woolgathering som originalen heter, av artisten og kunstneren Patti Smith. Den har jeg lest i små porsjoner, sakte, som konfekt. Dette er ingen liten bok man skal haste gjennom. Her er hvert ord, hver setning som sukkertøy. Smak, kjenn ettersmaken, nyt, sukk litt, ah...
Mer i blogginnlegget