Bokelskere.no

http://artemisiasverden.blogspot.no/2012/11/bovara-dette-var-hard-kost-jan-roar.html#more

Det er sjelden jeg føler slikt ubehag når jeg leser en bok som jeg gjorde når jeg leste Bovara av Jan Roar Leikvoll. Til tider ble jeg skikkelig kvalm, fikk vondt i magen og fysisk vondt i hele systemet. Etter 40 sider visste jeg ikke om jeg ville lese mer. Men det gjorde jeg, jeg leste boken ferdig.

Selv om boken på mange måter var grusom, så var det så mye annet med den som ga meg lysten til å lese videre.

Først litt om handlingen:
Frrok er bokens hovedperson. Han er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Han er en ensom sjel, og alt han ønsker er å bli elsket av Flori. Men Flori elsker en annen, som han drar ut om nettene og besøker i landsbyen. Flori forlater hagen en dag for å skrive bok. Han stenger seg mer eller mindre inne på loftstårnet og skriver. Frrok kommer med mat til ham, men får ikke den omtanken og kjærlige omgangen han tidligere fikk. En dag kommer det en pike til klosteret og vil treffe Flori. Frrok stenger henne inne i kjelleren siden hun ikke kan vises frem for de andre i klosteret. Frrok sier at han skal få Flori til å møte henne, men dagene går uten at Flori kommer....

Frrok skjønner fort at han har makt over liv og død.

Mens handlingen forløper fremover i dette dramaet, får vi tilbakeblikk fra Frroks barndom hvor han gjorde et grusomt overgrep mot et annet barn og ble sendt i klosteret. Han ble tatt hånd om av Flori, en eldre mann. Vi får innblikk i Frroks minner , lengsler, tilbakeblikk fra kjærlig omgang med Flori, savnet, hans godhet for naturen og hans kamp for å overleve hån og mobbing fra klosterguttene.

Frroks lengsler, savn og sorg går over i det totalt sykelige og han har en brutal avsindig side. Vær forberedt på grusomme voldskildringer, heslighter og avskyelige handlinger.

Dette er også en vakker skrevet bok, en sterk kontrast til det grusomme. Som Leikvoll skildrer det onde så brutalt, like vakkert skildrer han det fine, det vare, sarte.

Språket er svært poetisk. Jeg ser frem til flere bøker av Leikvoll, hvor han forhåpentligvis også bruker sitt talent på en mildere handling. Jeg vet ikke hvor mer mye jeg orker av slike grusomheter, selv om jeg er glad jeg fikk lese boken som uten tvil er stor litteratur.

Jeg har sett to intervjuer av Leikvoll i Bokprogrammet, og sist tirsdag var det et rent portrettprogram. Leikvoll fremstår som en meget sympatisk type, som selv har slitt mye med sykdom og angst. Han har hatt tumor i hjernen . Som han sa er det denne angsten, sorgen og sinnet han på en måte har skrevet ut, selv om han ikke tror at man kan skrive seg ferdig med slike ting. Han skriver på nynorsk for å få skrevet skikkelig, hvis han skriver på bokmål, blir det fort for enkelt, for lett, sier han.

Han sier også i starten av intervjuet at han ikke skjønner helt hvordan han kan ha skrevet dette grusomme, samtidig vet han at han har gjort det.

Jeg som leser lurer også på hvor han tar det fra. Hvor kommer det fra? En gang sa en kollega av meg at filmskapere som lager filmer om stygge overgrep som regel har opplevd det selv. Jeg lurer jo på om det er slik, og om det samme gjelder forfattere, men det kan vi jo ikke vite. Fantasien har ingen grenser når man først setter den i sving. Kan hende kommer det ting fra andre kilder, fra generasjoner bak. Kanskje bærer vi på generasjonstraumer vi ikke er bevisste på, som kan komme ut i en eller annen kreativ form. Kanskje er det bare resultat av en meget sterk innlevelsesevne, forestillingsevne som noen besitter. Uansett hva det er, så hentes det fra en kilde. Og dette i seg selv synes jeg er veldig interessant.

Du beskriver det så godt: Som Leikvoll skildrer det onde så brutalt, like vakkert skildrer han det fine, det vare, sarte.

Men jeg orket ikke å lese boka ferdig. Har lest "Fiolinane" og det var rett og slett nok. Jeg lånte boka på biblioteket nå i sommer, men klarte ikke å finne "roen" til å absorbere innholdet. Kanskje ville jeg lest den ferdig om boka stod i min egen hylla slik at jeg kunne tatt den fram innimellom, men nå ble den levvert tilbake uten forlengelse.

Jeg har, som deg, også lurt litt på hva det er i/hos forfatteren som gjør at han kan skrive bøker som dette. Det kan man jo bare spekulere i, men bokprogrammet (NrK), hadde i 2012 et intervju med Leikvoll der man fikk en liten anelse i alle fall. Programmet er ikke tilgjengelig, men her kan en lese hva Leikvoll selv sier om forfatterskapet sitt.

Jeg så det Bokprogrammet. Leikvoll kommer med ny bok nå, og den er jeg spent på.

Veldig spennende og klok omtale av Bovara! Jeg ser fram til hva Jan Roar Leikvoll kan få til om han gjør alvor av å mildne bøkene sine, som han var inne på. Uansett, Bovara var en leseopplevelse som jeg ikke kommer til å glemme så fort. Flott å lese dine tanker rundt denne boken.

Takk skal du ha. Ja, det er nok en bok som vil sitter i en stund. tenker også at den er særdeles god på komposisjon, språk og flyt. Ingen ting som skurrer noe sted...