Ida Jackson er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland , som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under den 2.verdenskrig. Jackson kom tilfeldigvis over informasjonen om morfarens fortid som nazist ved et googlesøk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig morfar, og fortiden som nazist var det ingen som snakket om i hennes familie. Sjokket var stort, og Ida har skrevet om sine opplevelser, sin søken etter svar ved historiske dypdykk og graving i familien. Boka har blitt et sterkt og personlig dokument om Per Pedersen og den andre verdenskrig.

Les mer i min bloggomtale HER

Fra min bloggomtale:
Ida Hegazi Høyer er en utrolig talentfull forfatter, at hun skriver om noe så vanskelig, og greier å gjøre det sant. Hun greier å bygge opp en stemning, en følelse, mange spørsmål, skildre smerten, de vanskelige doble følelsene når man er fanget i noe.
Jeg-personen anklager seg selv, - men jeg var jo bare 21 år, jeg var jo bare 22, jeg skjønte ikke noe..

Du kan lese mer i bloggomtalen min HER

Jeg har hatt en aldri så liten krimtørke de siste månedene, men nå er høsten her, mørk og kald, og jeg fikk lyst å trekke frem en krimbok igjen. Jeg har fortsatt noen uleste i hylla, men en mindre nå som jeg har lest Frode Eie Larsens fjerde krimroman om etterforsker Eddi Stubb og datavenninna Jessica og journalisten Oscar. Du skal lide er tittelen, og den er hakket strammere enn forgjengeren Jordtårer. Spennende er den også, en skikkelig lettlest sidevender.
Du skal lide holdt meg fast til siste side, avbrutt av en natts søvn og en dag på jobb. Jeg synes boka var spennende og lettlest med god språklig flyt. Den har et godt driv fra første stund, sidene flyr unna. Humoren ligger under, og karakterene vi ble kjent med i tidligere bøker er fortsatt med, som krimforfatter og tidligere politimann Jørgen Holst fra Larvik. (et hint til en annen kjent vestfoldforfatter)
En ny karakter dukker opp, som jeg dro på smilebåndet av. Også han forfatter; Hermann Druph, bitter og klagende over den elendige litteraturen som dagens bestselgerforfattere skviser ut av seg. Jeg synes jeg har sett typen før, jeg får mine assosiasjoner kan du si. Druph bruker å skrive i avisene, blant annet Aftenposten. Her er noe kollegaene og leserne får gjennomgå:

I en kynisk veden, hvor den enkeltes preferanser blir diktert av noen få og mektige konstellasjoner, fremstår sluttbrukeren som en hjernedød sau, utelukkende opptatt av å følge flokken.

…Du kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, og finne stabel på stabel med bøker fra andre forfattere som Tanber Thyve, enkel og banal litteratur som aldri burde vært utgitt.
…
Til sammenligning har min siste bok; Smertefull, høstet strålende kritikker, men forbigås av alle. Hvor er logikken? Hvor er rettferdigheten? (s.84)

Jeg synes det er morsomt når forfatteren trekker frem aktuelle meningsdebatter fra litteraturens verden, det gir boka til en litt annerledes krim, med små brodd, dog med humoristisk snert.

Skal jeg trekke frem noe på minussiden, så gjelder det karakterbildet av drapsmannen. Han tegnes litt tynt. Skisser og tilbakeblikk fra en traumatisk barndom følger handlingen. Vi aner før vi vet at det har en klar sammenheng. Likevel blir drapsmannen for karikert, eller for pappfiguraktig i nåtiden, som en spillfigur. Jeg savner mer psykologisk kjøtt på ham. Det virker så lett å drepe. Man kapper et hode her, skyter noen som er i veien der. Pytt sann, et mord til eller flere, hva gjør vel det.Har han ingen anger eller kvaler overhodet? Jeg tenker at han hadde vært mer troverdig hvis man hadde ant noe mer i denne skakkjørte kroppen enn ren handling og drepelyst. Selv om han er traumatisert og følelsesmessig ødelagt kan han vel ha noen kvaler?

Bortsett fra innvendingen, synes jeg dette er veldig god underholdning totalt sett. Kurven er bare stigende hos forfatter Frode Eie Larsen, og jeg venter spent på neste bok.

Du kan lese mer i bloggomtalen min HER

Grete Moljord haiket som ung pike til Paris. Deretter havnet hun i Tanger og ble gift med en amerikansk beatpoet. Hun har skrevet bok om dette som kom på LYST forlag i år. Boka er en personlig og spennende beretning om eventyrlyst og hvor livet kan føre deg hen når du kaster deg ut i det ukjente.

Jeg koste meg under lesingen. Grete Moljord er like gammel som min mor, født i 1940, og det er ganske rart å tenke på at hun haiket gjennom Europa alene som ung pike den gangen og klarte seg godt. Hun tok strøjobber og hadde ikke behov for mer penger enn at det rakk til kost og losji. Friheten var det viktigste. Hun traff også mange spennende personligheter, kunstnere og andre som hadde de samme verdier som henne selv. Interessant lesestoff. På omslaget står det at dette er Grete Moljords første roman, men det er vel strengt tatt ingen roman, men en personlig beretning om disse viktige opplevelsene i hennes liv.

Historien minner meg litt om Marianne Ihlens i hennes bok "So long Marianne"- hvor hun beskriver sitt samliv med Axel Jensen og Leonard Cohen på Hydra. De er på mange måter i de samme type miljøer og får kunsternvenner, bohemer, og barn med en av dem. Gretes Ted beskrives dog mer sympatisk enn Mariannes Axel.

Jeg synes også det var vondt å lese om rasismen Grete møtte i egen familie i Norge da hun fortalte at hun var sammen med en farget mann. For Grete og hennes venner i Paris og Tanger var det helt utenkelig å gradere og bedømme mennesker ut fra hudfarge.

Du kan lese mer i bloggomtalen min HER

Hanne Ørstavik er en norsk forfatter som har vunnet mange priser og er kritikerrost. For noen år siden kjøpte jeg Kjærlighet på restesalg, og den har støvet i hylla mi frem til nå. Kjærlighet er en tynn liten bok på litt over 100 sider. Den handler om en alenemor og hennes sønn. En kald vinterkveld går de ut en tur, og blir borte på hver sin vandring og treffer noen. Dette er en sterk liten bok, litt småuhyggelig etterhvert, og trist.

Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan A Sundquist er også en bok jeg har hatt ulest i hylla en stund. Jeg lastet den ned fra Storytel og hørte den i går og dag. Jøje meg for en spennende og velskrevet bok. Den inneholder også mye om dissosiative lidelser, og man får forklaringer på hvorfor pasientene til psykologen Sofia er som de er, dog uten at det blir belærende. Sofia bistår politiet som sakkyndig . Boka handler om barn som blir funnet bestialsk mishandlet og drept. Stikkord ellers er barnesoldater, menneskehandling, unger som ingen etterlyser, som ikke finnes, seksuelle overgrep, pedofili, samliv. Boka er ganske grusom, og det er egentlig alt for fæle detaljerte skildringer av en del ting her for meg, men siden boka ellers var så bra, kom jeg meg gjennom den ganske fort. Jeg tror jeg må lese den neste for å høre hvordan det går med Victoria Bergmann, Sofia, etterforsker Jeanette Kihlberg og sønnen Johan.

Mange av dere har vel lest John Williams Stoner. Har du ikke gjort det, så gjør det. Det er en nydelig bok. Den er lavmælt, vakkert skrevet, stemningsfull, trist, fin, kjærlighetsfull til både mennesker og litteraturen.
Jeg hørte boka innlest på svensk av Bjørn Granath, som gjorde det aldeles fortreffelig. Eneste minuset med boka var at den tok slutt.

I sitt førtitredje år oppdaget William Stoner det andre, langt yngre, hadde oppdaget før ham: at den man elsker først, ikke er den man elsker sist, og at kjærligheten ikke er et mål, men en prosess hvorigjennom en person forsøker å bli kjent med en annen.

Fra min bloggomtale: Stormen og stillheten av Miriam Neegaard. Utrolig sterk debutroman om sorg og rettferdighet.
Årets viktigste bok?
Miriam Neegaard har skrevet en knallsterk og berørende debutroman. La det være klart med en gang. Denne boka har skylt gjennom meg i hele dag, som enkelte bøker kan gjøre. Jeg regner med at den sitter i lenge. Romanen handler om Amalie som har mistet sin bror Andreas. Han ble innlagt i psykiatrien 18 år gammel med rusutløst psykose. Hun ønsker å finne ut hva som skjedde, hvorfor han døde. Andreas var en sårbar, følsom og kunstnerisk sjel, et musikalsk geni på piano. Hva gikk galt?

Du kan lese mer her, men vær obs på spoliers i slutten av innlegget.

Fra min bloggomtale: Jeg synes Hislop har skrevet en god og gripende historie, og jeg synes ikke denne er så full av klisjeer som VGs anmelder mener, hvor han kaller Hislop for klisjedronning og elendig litterær kokk. La gå at språket ikke er av det mest høylitterære og at det er lite undertekst, men hun kan det å koke sammen gode lesverdige historier på et historisk godt grunnlag, hvor det faktisk er en del å lære, og mer å bli nysgjerrig på.

Du kan lese mer HER

Emilie, 15, er på ferie på Grand Canaria med familien sin . Hun er tynn og besatt på ikke å spise, men trene, bli tynnest mulig. En dag hun er ute og jogger ser hun en liten båt på vei mot stranda. I båten sitter det flere mennesker, sultne og utslitte. Hun hjelper den ene, Samuel, 18, som har hoppet overbord, i land, og etterhvert de andre.
Hun hjelper dem også med å skaffe mat og et hus de kan være midlertidig i.
Samuel er fra Ghana. De andre er fra blant annet Senegal, Sierra Leone, Ghana, Mali, Benin, Togo.
Flyktninger som har betalt dyrt for en usikker og farlig seilas til et bedre liv. Det er stor sjanse for at de blir sendt tilbake hvis de blir oppdaget, derfor forsøker en del å leve ulovlig, gjemme seg for myndighetene. Kanskje noen blir selgere av klokker og smykker på turiststrendene. Noen blir satt i flyktningeleir, de yngste under 18 kan kanskje få bli.

Emilie og Samuel blir venner. Han synes hun er tynn, og lurer på om det er en sykdom. For en afrikaner er det sikkert veldig merkelig å se en hvit europeisk kvinne nekte seg mat og være så tynn når de selv lider av ufrivillig matmangel og sult.

Simon Stranger har illustrert boka med bilder av flyktninger, samt et dataspill om flukt fra Afrika. I bokas midtparti får vi små tekstsnutter av forskjellige mennesker og dyrs perspektiv. Det virker litt malplassert i den ellers greie fremstillingen . Men det har samtidig en effekt som jeg få sans for.
Barsakh er den første av tre bøker om Emilie, og er ungdomsbøker. Jeg er nok ikke i den rette ungdomsalder til å bedømme hvordan denne boka funker for ungdom. Jeg kan bare bedømme ut fra meg selv, hvordan jeg leser den. Og jeg likte det jeg leste, jeg synes dette er en god bok som viser kontrastene mellom livsvilkårene våre og deres. Jeg synes forfatteren viser på en god måte hva som er virkeligheten for tusenvis av båtflyktninger, hva de utsetter seg for, hva de riskikerer, om den kyniske menneskesmuglingen som står bak. Svært mange mister livet på ferden over Atlanterhavet. (eller Middelhavet for den sags skyld)
Jeg skal også lese den siste boka i trilogien; De som ikke finnes, som nettopp har kommet ut.

Canarijournalen skriver stadig om båtflyktinger som ankommer Kanariøyene, les mer om det HER. Det er en virkelighet turistene sikkert ikke så ofte tenker over, kanskje ikke en gang klar over. Selv om marinens vaktfartøy ligger ute i havet og følger med, og kan ses godt fra land på Grand Canaria.

Du kan lese hele blogginnlegget mitt HER

Min konklusjon om boka: Men mest av alt er jeg utrolig imponert over Storholmens evne til å skrive så troverdig og levende som hun gjør i denne boka. Jeg antar det krever veldig mye å sette seg inn i så mange forskjellige personer, bli med dem gjennom de mest skjellsettende år av deres unge liv, deres dødsangst, deres lengsler og lidelser, bli med dem inn i døden, inn i hjelpesløsløsheten og avmakten, sette seg inn i de som venter på dem hjemme sitt ståsted: Får de sønnene og kjærestene sine hjem i live, eller ender de i en grav i havet, med et navn på en minnestein et sted i Norges land?

Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære.

Hele blogginnlegget om boka kan leses HER

Fornøyelige dikt, som jeg humret og lo godt av. Ikke dikt for pripne sjeler akkurat. Her sleives det på kanten med sjekking, samliv, bygda flokse, rørleggeren med mer. Les gjerne mer i min blogg HER.

Lavmælt og fin bok om Sella og Arilds som sørger over sin sønn som forvsnat for åtte år siden. Naboene mister sitt barn i 22.juli, og sorgen vekkes til live. Hvordan er det å deale med egen sorg i kjølvannet av en nasjonal sorg som 22.juli ble? Jeg har blogget om boka her:
Her er min omtale

Omsider har jeg somlet meg til å lese Carl Frodes Innsirkling 1. Jeg har nr 2 på bordet, klar til å leses. Bøkene har stått for lenge i hylla, men siden nr 3 er klar i butikkene nå, og på vei til meg i posten, er timingen god. Den som venter på noe godt osv. Innsirkling er ikke nødvendigvis noen lett bok å lese, selv om det både er humor, førnøyelige scener, vonde scener, kjedelige scener, interessante oppvekstskildringer, dype filosoferinger, småbytrønderske vulgariteter og mye mer…

Jeg trenger å notere en slags oppsummering av innhold og inntrykk før jeg går videre til neste bok i trilogien. Kort oppsummert så handler boka om David som har mistet hukommelsen. Han setter inn annonse i avisa og ber folk som kjente/kjenner ham om å skrive til ham.

Tre personer skriver til ham. Det er ungdomsvennene Jon og Silje og stefaren Arvid. Gjennom deres brev og beskrivelser av hendelser i nåtid blir vi kjent med dem, David gjennom dem, og andre viktige personer, som mødrene til Jon, Silje og David først og fremst.
De tre ungdomsvennene var litt annerledes, de var frie ( skulle være), testet grenser, var en slags kunstnere, freaks, outsidere, opprørere i småbyen Namsos.

Mine inntrykk av dem er som følger:
Jon- hadde talent for musikk og spilte bass, men drev det aldri til noe. Han var dyster, sårbar, og hadde noen selvmordsforsøk. Vennene trodde han bare gjorde seg til for å få oppmerksomhet. At han sugde dem for energi med sine spill for galleriet, nok til at de til slutt ble lei av ham. Jon var også forelsket i David, mens David bare eksperimenterte seksuelt.

Silje - virket som en ganske tøff jente, som hadde et forhold til David like før og etter at Davids mor Berit døde. Hun og David mistet kontakten da de begynte å studere på forskjellige steder. Siljes mor var en slags kunstner, og det var ofte fest og mange kunstneriske og bohemske folk hjemme hos Silje som trekløveret sugde viten av. Silje giftet seg med Egil, og på slutten av boka har Egil og Silje en stygg krangel som det er slitsomt å lese. (så dumme folk kan være, så mye dritt de slenger , så mange unødvendige misforståelser og drama de lager, tenker jeg)

David- den kompromissløse kunstneren, som leker med folk , eksperimenterer med folks følelser og reaksjoner som en del av sine "kunstverk". Som tar ting ut. Som ikke vet hvem faren er, som fantaserer om at han er overgriper, at han er resultat av en voldtekt. Som har så mange sære ting for seg at både Arvid og Berit blir bekymret. Men også Silje tenker tilbake på det hun ikke så da, men som nå føyer seg inn i bildet av en ung manns utvikling av en psykisk lidelse. Silje lurer på om hukommelstapet til David også er iscenesatt som en del av hans Kunstprosjekt.

Om vi får svar på det, vet dere som allerede har rukket å lese Innsirkling 3. Selv har jeg lest flere anmeldelser og intervjuer med forfatteren den siste uka, og skjønner at det er noe stort på gang.

Ingen tvil om at Tiller skriver godt, dypt, tar folk og situasjoner på kornet, og det er en bok hvor jeg må tenke en del underveis, stoppe opp, lese noe om igjen, få med med språklige gode setninger og passasjer, nyte, irritere meg, som for eksempel over kranglescenene mellom Egil og Silje. (hold opp, kan dere ikke bli ferdige snart? ) samtidig som jeg lar meg fascinere over måten han forteller på, gjentagelsesgrepene- når Silje sier til seg selv gang etter gang hvor impnert hun er over seg selv som sier det hun gjør, at det bare datt ut av henne og hun ikke skjønner hun sa det hun sa.. for eksempel.

Jeg vet enda ikke helt hvilket prosjekt Innsirkling er. Om det er en studie i menneskelig skrøpelighet og mørke sider, om dysfunksjonelle relasjoner og familieforhold, om annerledeshet, eller om det bare er en oppvekstskildring fra Namsos, dog med en original vri. Skjønt jeg tror prosjektet er større enn det. Selv om Namsos for meg er spesiell, da jeg ble født der. Jeg vokste ikke opp der. Men jeg har noe slekt der fortsatt.
Og det er noe med det også, at jeg blir litt forstyrret i lesingen siden jeg tenker mer på Namsos enn jeg ville tenkt om en annen hvilken som helst by som ble beskrevet i en roman.
Mitt bloggnotat HER

Kvinden i buret var en veldig spennende og god krimithriller, som danskene kaller det.
Jeg leste boka over noen kveldstimer spredt over flere dager. Det var ingen pageturner jeg bare måtte lese ferdig, noe som kanskje kan forklares av at jeg leste den på dansk. Jeg synes vanligvis det er helt greit å lese danske bøker, men denne var litt mer tidkrevende enn annet jeg har lest på dansk. Språket her krevde at jeg leste flere ganger for å få med meg slang og uttrykk. Jeg tror ikke det var negativt å bruke tid på en slik bok. På norsk kan det hende jeg hadde rast fort avgårde..
Jeg føler jeg har lagt et godt grunnlag for å lese videre på serien, som jeg har i hylla på norsk, samt den siste på dansk.
Under lesingen måtte jeg stoppe opp og spekulere på en del ord og uttrykk, og det synes jeg forsåvidt var ganske interessant. Som : "..han ble kvalt i sit eget bræk" , feks. - Bræk, for et ord.. Man forstår jo sammenhengen selv om en del av de danske ordene er litt rare..

Jeg synes det var fælt å lese om Meretes bror Uffe, om Merete i trykkammeret, hvor mye kan et menneske tåle under slike forhold, i isolasjon og tortur.
Jeg måtte fortelle meg selv underveis at i vet at mennesker kan tåle mye. Vi har fått kunnskap om det gjennom flere store mediasaker de siste årene, som Natasha Kampushsaken, blant annet.

Kvinden i buret var en original og meget velskrevet krimithriller med gode karakterskildringer. Boka er godt komponert, ikke for mange sider, ikke for lite. Jeg tenkte ikke noen gang at det var noe her som ikke hørte hjemme, eller som var for mye. Alt i alt synes jeg boka var ganske perfekt skrudd sammen. Jeg tenker at dette må være en intelligent krim.

I kveld skal jeg på Trondheim kino og se filmen. Jeg forventer at den ikke får med alt som i boka, med sine drøye en og en halv time. Jeg synes likevel det er interessant å se hvordan de løser oppgaven, og er ganske sikker på at den blir spennende selv om jeg nå vet utfallet. Hva jeg synes skal dere få vite senere.
Her er min blogganmeldelse

Jeg lyttet meg gjennom denne i rekordfart. Denne boka har det meste jeg forlanger av en god krim. Driv, snerten humor, spennende plott, overraskende vendinger og solid håndtverk. Samt en god oppleser.
Her er min bloggomtale.

Utrolig vakker og gripende bok.:) Ble rørt til tårer. Har mye tematisk felles med "Hvor ble du av, Bernadette" som jeg leste ferdig i går.. God femmer fra meg. Vil se filmen, Har noen sett den?

Mer utfyllende omtale på min blogg HER.

Den beste og meste spennende krimboka jeg har lest på år og dag! Holdt meg i ånde i hele dag.:)

Avbrøt etter 80 sider. For lite fengende og interessant til å bruke så mye tid på (boka er på nesten 500 sider). Det finnes riktignok noen snertne replikker og situasjoner, men ikke nok til å holde på interessen i lengden. Ble påstartet som en del av sommerbøkene vi hadde valgt ut i lesesirkelen min. Chic lit nok ikke min genre …

Denne ble en skuffelse, og jeg hadde nok for stor forventinger. Jeg likte Natten drømmer om dagen så godt. Dette var en helt annerledes bok. Jeg kom aldri under huden på Alexander Irgens, han engasjerte meg ikke nok. Enten er han en karikert pappfigur, eller så er han gjort så grunn og overfladisk med vilje. De andre personene fikk jeg heller ikke helt grepet på. Hva gjorde egentlig Skute og Dolven i historien? Næ…sj. Joda, Ambjørnsen skriver godt, og det er en del artige situasjoner og replikker, som kapitlene hvor Irgens er på Lillehammer med Librisdamene feks.. Men , nei.. dette ga meg ikke så mye. Erlend Loes Vareopptelling var mye artigere--- hvis vi snakker om bøker om forfattere som er helt på styr..