Hvitt hav er en adskillig mer heftig roman enn De usynlige. Godt skrevet, mye dramatikk, spennende og romantisk. Les gjerne mer i min bloggomtale HER

Utrolig sterk historie, en dokumentar om hvor sterke lojalitetsbånd barn kan ha til sine foreldre , uansett hva de har gjort og gjør. Kevin, eldstesønnen i Alvdalsaken, forteller sin historie, en historie om overgrep, fyll, omsorgssvikt og mishandling. Selv er han i dag uføretrygdet pga OCD (tvangslidelse), har gått årevis i behandling, men har heldigvis greid å etablere seg med samboer og barn og de har det godt sammen. Vond bok å lese, men gir mye innsikt.

Vingebelastning er en knallgod roman om vår tid, en generasjon unge som har alle muligheter, om Andreas 30 år, som får diagnose depresjon, er umotivert på jobb, går i terapi.. Viktig og velskrevet roman om diagnosesamfunnet, dessertgenerasjon, lykkejaget etc etc, en roman på mange plan. Les gjerne mer i min omtale HER

Meget spennende og ekkel roman om en stygg voldtekt og konsekvensene . Som en psykologisk thriller. Les gjerne mer om boka og min mening i … Min omtale HER

En meget spennende, tankevekkende og velskrevet thriller om olje, våpenhandel, korrupsjon, storpolitikk og ungdom på skråplanet. Noen vil ha storkrig, også noen innenfor det norske Forvarsdepartementet. Det er den første boka jeg leser av Sidsel Dalen, men ikke den siste. Les gjerne mer i bloggen min HER

Trondheimslege og firebarnsfar Jan Boris Stene har tatt seg tid til å skrive en klassisk krim som ble antatt og utgitt av VigmostadBjørke denne høsten. Åstedet er ved Vår Frues kirke midt i Trondheim sentrum. Tiden befinner seg i 1916. Vi har altså med en historisk krim å gjøre, og for meg som bor i Trondheim er det ekstra morsomt at det kommer en ny krimforfatter fra Trondheim med byen som åsted. Skjønt helt lokal er ikke denne boka, da både riks- og utenrikspolitiske begivenheter har sin plass i handlingen.

En vinterdag med snøfillene dalende over Trondhjem (som det het på den tiden) by finner doktor Wilberg den tyske konsulen Reimers myrdet i parken ved Vår Frues Kirke. Wilberg får følelsen av at Reimers ville si ham noe før han døde, og han fant en lapp med noen kallenavn i hans hånd. Wilberg begynner å etterforke saken på egenhånd etter at han var i avhør hos politiet som raskt konkluderte med rovmord, noe Wilberg ikke tror det var. Det var noe med frykten i Reimers ansikt som ikke kunne slippe taket i ham, samt lappen. Etterhvert kommer han i kontakt med privatoppdager Astor Falkener og sammen får de i oppdrag av enkefrue Reimers å etterforske drapet, siden politiet er for treige. De føres inn i Trondhjems beste borgerskap, i mørke avkroker og kneiper, spionasje og hemmelig renkespill. Det er krig i Europa og Trondhjem preges også av dette.

Nådegiveren er en klassisk krim, en detektivroman, som noen sammenligner med Sherlock Holmes. For meg er den også i samme gate som Agatha Christies detektivromaner, men også Maria Langs.
Språket er gammelmodig, kledd for datidens stil, noe jeg synes kler romanen. Jeg liker å lese bøker med slikt gammelmodig og litt omstendelig språk. I starten er det det som fenger meg mest med romanen. Det gjør også at jeg leser saktere enn jeg ellers ville har gjort med en krim. Språket er godt. Karakterene blir grundig presentert, og miljøet er også levende. Særlig for meg kanskje siden jeg kjenner Trondheim sentrum og Møllebergsiden ut og inn. Det er artig å lese hvordan det var i Trondhjem for hundre år siden, hvilke bygninger og steder som var der da og ikke nå. Bakerst i boka er det prentet inn et kart over den gangs Midtbyen, noe som er gansek lurt for å se for seg hvor aktørene befinner seg til enhver tid. Historiske fakta er behørig og sømløst spunnet inn uten å bli påtrengende.

"Jeg trakk meg tilbake fra glipen. Det var meg de snakket om! Svetteperlene piplet frem i pannen - angsten hogg tak i nakken og presset meg ned mot gulvet.
Wexelsen fortsatte:
- Hva om han har tenkt å avsløre organisasjonen? Er det ikke bedre å uskadeliggjøre ham først som sist? Det er tross alt nasjonens sikkerhet som står på spill." (s. 53)

Når det gjelder selve plottet så er det intrikat og overraskende. Vi føres inn i i et storpolitisk spill og lar oss tro at svaret på gåten finnes her, og det kan hende. Men en annen side har også plass, en familetragedie under avdekking som utledes av et brev Falkener finner i enkefru Reimers soverom.

Nådegiveren er en kriminalhistorie fra en tidsepoke preget av utrygghet og krig, om spionasje, renkespill, men også om familiehemmeligheter og galskap. Det er opprullingen som berører meg sterkest. Midtpartiet er litt flatt og langtekkelig og trekker ned helhetsinntrykket, men for det meste er dette er solid debutroman som lover godt for videre bøker i serien om Falkener og Wilberg. I neste roman er det begått drap på Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka. Jeg gleder meg allerede.

Hele omtalen med bilder og andre linker HER

Det her var en meget lettbent Dan Brown-kopiaktig thriller, med alt for mye for mye Supermannfakter og en tynn romantisk intrige på slutten der. Ok, men jeg leste den ferdig, av gud vet hvilken grunn. Noe spenning var det, og siden jeg leste meg frem til 100 sider, og delvis kjedet meg, måtte jeg bare fortsette. Det var pga noe handling på Korfu jeg kjøpte boka og ble nysgjerrig på den. Der var jeg på ferie i sommer. Noe av stemningen derfra fant jeg i boka, men ikke så veldig mye egentlg, siden mesteparten av handlingen var fra USA. Tviler på at jeg leser mer av Scott Mariani.

Min omtale her. Jeg likte boka godt, synes den var fornøyelig og godt skrudd sammen . Det ble kanskje vel heftig på slutten, da. Mye humor i boka. Godt å lese om Carl, Assad og Rose igjen.

Atter en flott roman, vemodig og fin, av Haruki Murakami. Men slutten ble litt for tvetydig for meg. Les gjerne mer i mitt blogginnlegg her

Ganske interessant bok, med to paralelle historier, men det tar litt tid før den fenger meg. Må nesten lese hele boka for å skjønne at den er bedre enn den virker. Trist og mørk bok på mange måter. De rare norske navnevalgene som sikkert skal være en form for Nygårdshaughumor, tar uansett ikke brodden av faanskapen.

Vi skal til Syrias og Aleppos flyktningeleire med armenere. Amerikanske Elisabeth har reist til Syria sammen med sin far for å hjelpe flyktningene. Hun treffer den armenske ingeniøren og soldaten Armen, og det oppstår søt musikk. Armen må flykte ut av landet og de skilles. De skriver brev til hverandre som det tar uker før de får.
Romanen skifter mellom flere personers perspektiv, samt tidperspektiv, noe jeg synes ble ganske slitsomt, samt det det aldri ble noen flyt i romanen for min del. Jeg slet med å la meg engasjere, men leste likevel ferdig. Det er også pakket inn mye historiske data, og det er mye grusom vold skildret. Det armenske blodbadet er utvilsomt en grusom historisk begivenhet, men må man virkelig beskrive så detaljert alle mulige slags lemlestelser? For meg ble det alt for mye, men nå er jeg også ganske følsom for slikt.

Greece calling! Jeg skal til Korfu om en drøy uke, og som seg hør og bør liker jeg å lese litteratur fra steder jeg reiser til. Jeg sto og bladde i denne boka på butikken nylig, siden jeg visste den var fra Hellas. Og så oppdaget jeg at den til og med var fra Korfu! Må lese, tenkte jeg, og lånte den på biblioteket. Jeg er glad for at jeg lånte den, for dette er ikke en bok jeg hadde ønsket å bruke penger på.
Historien er ganske forutsigbar. Det ligger i kortene at det blir skjær i sjøen i forhold til Daphnes bryllup med amerikanske Stephen på barndomsøya Erikousa i Hellas, der bestemoren, hennes yia-yia bor. Hun treffer en gresk mann på øya, Yianni, som har et meget godt forhold til hennes bestemor. Hun liker ham ikke med det samme, men vi aner at dette endrer seg, og det gjør det. Daphne jobber og bor i New York og er en driftig karierrekvinne med ansvar for lille Evie. Hennes Yia-Yia har blitt veldig gammel, og har i mange år hatt en nådegave med å kunne lytte til sypressenens hvisken, hun får svar og beskjeder gjennom å lytte til den. Hun kan også spå i kaffegrut, og kan alle historiene i gresk mytologi. Vi får fortalt flere spennende myter om Arakne, Ariadne, Persepone, Hades med mer. Øydamene forteller myter til lille Evie så øynene blir store og våte.

Men altså; en helt grei bok, som har sin styrke i gode miljøskildringer, særlig om mat, dufter, mytologi. (mye mat her, les gjerne Beathes blogginnlegg hvor hun har lett opp og linket til matoppskrifter) Stemningen er gresk, og det var det jeg ville ha. Det er også fint å lese når de er på Korfu og vandrer i gatene. Hvordan folket på øya lever og hvor viktig samhold og tradisjoner er for dem, er også interessant og godt beskrevet, men forsåvidt ikke noe nytt. Kontrasten mellom de amerikanske og greske øyverdiene kommer godt frem, men virker kanskje noe stereotype? Det som også er interessant er en historie om øyfolket som gjemte unna jøder for nazistene under 2.verdenskrig, da dette er bygd på en sann historie som forfatteren har ønsket å formidle videre, siden den er lite kjent.
Alt i alt, en ujevn, men grei bok. Jeg delvis kjedet meg og delvis lot meg fange. Språket er tidvis vel mye forklarende og pratsomt. Slutten likte jeg ikke spesielt godt, noe jeg leser at også flere har reagert på. Sånn vil vi ikke at feelgoodromaner skal slutte, altså. Men kanskje er det tenkt en oppfølger?

Jeg leste denne boka i mai før jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Jeg leste de to første i trilogien i vår. Det er sjelden noe griper meg så voldsomt som disse bøkene har gjort. De har vært morsomme, velskrevne, tankevekkende, skummelt gjenkjennende og genialt skrudd sammen. I MaddAddam har det gått flere måneder siden pesten ødela jorden. En liten gruppe overlevde, blant annet de blå syngende crakerne skapt av Crake. De er så søte og naive, men truet av ville farlige dyr , grisongene, og noen onde painballere. Jimmy er lederen deres, men Zeb dukker også opp etterhvert. Først får vi bli med Zeb gjennom hans eskapader i Canada og Usa, før han dukker opp blant Jimmy, Toby og crakerne.
Jeg synes i likhet med de to første bøkene i serien at også MaddAddam er en fascinerende roman, den er krona på verket, en trilogi det tok en lang stund før jeg fikk ut av systemet. Anbefales på det sterkeste! Dette er absolutt fantastisk litteratur!

Sterk roman om en dysfunskjonell oppvekst, om søskensamhold, om taumer, om å være soldat i Afghanistan, om kjærlighet . Mer HER

Dette er den første boka jeg leser av Helle Helle . Mange har lovprist " Hvis du vil". Jeg ser at boka er godt skrevet, og ser at virkemidlene er godt brukt og at det hele er godt skrudd sammen og gjennomført, men den ble nok litt for treg for meg, tror jeg. Mitt blogginnlegg finner du her.

Dette er den tredje novellesamlingen jeg leser av Rishøi, dvs jeg har lest meg bakover i hennes forfatterskap. Dette er også en god samling, men ikke den beste. Rishøi har faktisk blitt bedre med hver samling. De novellene som gjorde mest inntrykk på meg her var Det regner inn, Hilsen Julie og Jimmy sa. Flere av novellene gir noe å tygge på, som Hilsen Julie og Kanskje for alltid, siden de har uklare slutter. La stå er en fin finito på hele samlingen hvor vi møter Lila og Katarina som innledet med Det regner inn. Alt som slutter på arie og Ariel var de stykkene som ga meg minst.

En fantastisk spennende, velskrevet og gripende roman. Forfatteren makter å forene flere temaer, og bygge opp stemningen mens uværet ulmer slik at jeg blir sugd inn i infernoet. For en formidlingsevne. Her er mer i mitt blogginnlegg.

Rishøi skriver så fint, men det er så trist... Alle novellene skaper en stemning, så var , så trist, om vonde ting, om barndom, om å være skilsmissebarn, om en småbarnsfar hvis kone blir veldig deprimert, om å miste kjæledyr, om å miste en bror som blir psykisk dårlig. Den minst dystre er novellen "The life and death of Janis Joplin," om en syttenåring, som er så lik henne...en jente som strever fælt på skolen..

Lett skjærgårdskrim, med snert og lun humor. Passer ypperlig i solstolen eller på stranda. Ingen ekle detaljerte voldsskildringer, mest kos, forholdsvis rolig tempo. Les gjerne mer omtalen min HER

Jeg likte denne førsteboka om Ole Vik, Cecilie Hopen & co. Jeg leste Jægers siste (kommende kirmroman) før dette (Monster), og var spent, men ble positivt overrasket. Dette er enkel og rett frem -krim, lettlest og litt lettbent, men sjarmerenede så det holder, og ja, litt koselig? Boka var spennende nok for meg, og jeg lot meg rive med. Skjærgårdskrim med snert, og en lunhet og varme over seg som mangler i mye av den hardkokte krimmen som finnes på markedet for tiden. Jeg ante hvordan det gikk tildels, samtidig var det flere tråder som var usikre helt til siste slutt. Anbefales hvis du vil ha en mykere kriminalroman, en politikrim uten for mye detaljerte voldskildringer.