For en herlig bokskatt om Cuba og Hemingway, for den litterært interesserte. Jeg skal reise til Cuba i mars, og dette ga en ekstra dimensjon til turen. Med tips om steder Hemingway vanket, byvandringer etc.. Jeg fikk også tips om en av bøkene hans som har handling fra Cuba, som jeg ikke har hørt noe særlig om: Den ene for de mange. Den skrev han etter Den gamle mannen og havet, som jeg har lest.
Boka inneholder masse fine bilder i tillegg til Hemingways biografi fra perioden på Cuba- og litt om oppvekst og det tragiske selvmordet, og hvorfor han så seg nødt til å flytte fra Cuba i 1960.
Verket er ikke i salg lenger, men heldigvis finnes det biblioteker.

Mer i mitt blogginnlegg her

En nydelig skrevet roman om å vokse opp med sine to berømte kunsterforeldre. Litt sårt, men også vakkert om kjærlighet, om fravær, om en fars aldring, om sorg.

Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.

Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.

Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.

På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.

Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.

Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.

Og slutten? Jeg tygger enda på den..

Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.

Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!

Mitt Blogginnlegg HER

Flammen og mørket er en spesiell roman. Mørkt, eksistensiell. Hovedpersonen drar tilbake til øya der filmskaperen Hedda tok livet av seg for fire år siden. Hun var ung, i midten av tyveårene. Senere får vi tilbakeblikk fra livet før Hedda, med hennes mor, mennene, jobbene. Små sekvenser viser oss det onde, psykopaten, volden. Kan noe av dette utløst det mørke, har det ligget i genene, er det mor som overfører til barnet, eller faren? For jeg-fortelleren forstår egentlig ikke hvorfor Hedda tok livet sitt. Men hun forstår heller ikke seg selv så godt. Romanen er tildels poetisk, godt skrevet, men også tidvis fjern og utilgjengelig. Drømmerisk. Scener, brokker, sammenhengen er ikke så tydelig, men den kommer. Forfatteren bruker filmens virkemiddel, tenker jeg. Sveiper som et kamera over bruddstykker. Den litt eksperimentelle filmen, (den norske, svenske, danske, finske mørke) ikke den Hollywoodske.

Jeg likte Slekters gang veldig godt. Jeg synes den var fornøyelig skrevet, interessant,tankevekkende. Les gjerne mer i bloggen min HER

Sterk, fascinerende, intens biografi om den markante frigjøringsforkjemperen Suzanne Brøgger på 70- og 80- tallet. Les gjerne mer i bloggen min HER

Emanuelsen skriver godt og har noen glitrende passasjer i denne romanen. Det er en helt annerledes roman enn hans forrige. Jeg er dog i tvil om jeg synes denne romanen er like godt gjennomført som hans forrige. Det er mange personer, mange episoder, mye bevegelse mellom fortid og nåtid, og det blir kanskje for springende? Tematikken er viktig og interessant på flere plan her, så han skal ha kred for forsøket. Dette er en roman som gir noe å tenke/tygge på, og det liker jeg.

En helt grei historie, men ikke så mye mer. En historie om okkupasjon ( det er lett å tenke på Gaza/Vestbredden her uten at det sies) og hva det gjør med en familie, om å håpe om en bedre tilværelse som fører til at man gjør ting man ellers ikke ville ha gjort, noe som fører til konflikt i ekteskapet og enda værre ting. Dessverre tilfører ikke romanen meg noe nytt verken innholdsmessig eller litterært. Den blir litt enkel, rett og slett. Stranger skriver lett og greit, men jeg synes boka mangler både undertekst og dybde, - den mangler kompleksitet i forhold til tematikken som er reel flere steder i verden nå. Litt spenning på slutten gir ekstra pluss. Men alt i alt kan boka kanskje betraktes som det man kaller et hvileskjær i forfatterskapet?

Historien er fascinerende, og den drev meg videre. Jeg liker nok godt å lese litt absurde historier, samt villmarkshistorier med mye dyr og natur. Men her synes jeg språket ble haltende. For mye ord- og setningspynt som ikke hørte hjemme når man nærleste, og det ble det for meg siden jeg tidlig stusset på grunn av det. Historien hadde tjent på en strammere komposisjon språkmessig og rydding av ord, setninger, metaforer, begrep, - som ikke henger helt sammen.. Pluss for omslaget. Det er vakkert. Og at hun beveger seg bort fra navlebeskuende norsk samtidslitteratur.

Merete, en nyskilt kvinne på medio 40, advokat, to barn;- sønnen Haldor- som hun er nært knyttet til, og datteren Karin som hun har et komplisert forhold til. Merete prøver å skape seg nytt liv, nye relasjoner, men det meste dreier seg om det nye vennskapet til de yngre naboene Karianne og Mikke. Kompisen Jonas, som hun har kjent lenge, blir satt på sidelinja. Historien fortelles via Jonas, som forestiller seg Meretes liv, hennes tanker og beveggrunner, han undrer seg, observerer, venter på at hun skal gi ham tid, en telefon, kaffe, men Merete utsetter stadig.
Det er noe rart, litt urovekkende over hele historien, som om noe skal skje, men hva? Boka har et godt driv, men jeg blir både forundret og litt irritert over Meretes handlingsmønstre- hva er det hun egentlig vil? Merete er et eksempel på et av de mennesker som handler så irrasjonelt at vi undrer oss, så på tvers av hva man forventer av en tilsynelatende rasjonell og intelligent kvinne. Men vi mennesker er kanskje ikke så rasjonelle når det kommer til stykket? Er det kjærlighet hun ønsker? Er det å få bekreftet at hun enda er ung og attraktiv?
Oterholm skriver godt, og dette er en roman skrevet på en spesiell måte med en spesiell synsvinkel, men den er absolutt ikke tunglest. Jeg håper flere leser den. Dette er en roman som egner seg for diskusjon. Og slutten er sterk.

Liljekonvallpiken er nominert til Brageprisen 2015.

Carmona-Alvarez`sin siste diktsamling er en sprelsk samling små historier (eller samtaler? ) i diktform. Vi leser om å oversette Yahya Hassan (i samme messende stil), vi er med til et fiktivt Mexico - hvor han vokste opp/ikke vokste opp, om kusinene som forandret seg etter som, hvor de var, ansikter fra poeter og forfattere, artistiske mennesker her og der, om Bergen, drikking, festing, frodighet, om å dikte, musikk og mye mer.
Det er egentlig vanskelig å si noe kortfattet og enkelt om denne samlingen. Språket er det ikke noe å si på. Samlingen har en sammenheng, alt henger sammen på et vis, gjennom samtalene med onkelen og tanta, slik vi ser flere diktsamlinger for tiden gjør.
Jeg har tidligere lest Rust og Været skifter, det ble sommer og så videre av forfatteren, som jeg likte godt. Jeg er mer avmålt til diktsamlingen. Jeg tror bare at den ikke traff meg helt, selv om det er mange setninger og formuleringer som er fine. Jeg tror derimot den hadde egnet seg veldig godt til høytlesing. Å høre på dikt, særlig når poeten selv leser dem, er som regel veldig fint.

Marte Huke er en kjent poet i Trondheim. Hun har gitt ut fire diktsamlinger, og har i år kommet med sin første roman.
Naturhistorie er en finstemt liten roman om ei 19 år gammel jente som har sommerjobb som selger i en camp hvor turister stopper for å kjøpe steiner, samekniver, spekepølser med mer. Jenta treffer mange spesielle personer, blir med på fest, får en kjæreste og andre menn prøver seg på henne. Hun skal begynne å studere i Bergen til høsten, noe hun ser frem til. Huke har et vakkert, stramt språk, poetisk. Jenta leser også Cora Sandel og Tor Ulven og blir tipset om Jon Fosse. Og så skriver hun selv setninger som hun samler i en pose. Jeg likte å lese denne boka. Er det noe poeter ofte kan så er det å si mye på få ord. Det liker jeg. Denne ble lest på et par timer. Anbefales!
(fra bloggen min)

Vakker, morsom, interessant, sterk og dypt personlig selvbiografi/biografi om Vetle Lid Larssens forhold til sin far, den kjente skuespilleren Lars Andreas Larssen. Anbefales. Les gjerne mer i bloggen min HER

Uglen ga meg mange timers god underholdning, selv om jeg lot meg irritere noe over skurr, - slurv med etterettelighet, klisjeer, korrekturfeil med mer.. Men for all del, greier man å se fordi dette, så har man et hesebelsende eventyr med to megaslitne etterforskere på bærtur-- Men alt løser seg til slutt, som det bruker. Les gjerne mer i mitt blogginnleg HER

Erlend Loe har skrevet noen fantastiske bøker om Andreas Doppler, familiefaren som fikk nok av alt og dro ut i skogen og ble venn med elgkalven Bongo. Morsomt, vilt, absurd, med et alvor under. Verden går jo til helvete, og i den siste boka "Slutten på verden slik vi kjenner den", får Doppler god hjelp til å se endetidstegnene. Les gjerne mer i bloggen min HER

Interessant og meget velskrevet debutroman om Synnøve som besøker sin far som er redusert pga hjerneblødning. Hun holder på å skrive en bok om ham, men det låser seg. Det løsner når hun starter å fortelle tre historier om andre kvinner og deres relasjoner istedet. Mer i min bloggomtale her.

Ikke hans beste, men absolutt lesverdig. Kunne vært strammet inn. Min omtale HER.

Jeg har veldig sans for Myskjas tilnærming til mat. Han har skrevet om sine erfaringer som lege og møter med mennesker og mat i alle varianter, og advarer mot ensidige og strenge kostholdsdietter og råd. Han skisserer hva som er sunn mat, og mener det beste er å spise mer av det som er bra, heller enn å fokusere på det man ikke skal ha. Bra mat kan være individuelt, tidsbetinger, genetisk betinger, geografisk betinget, men det finnes noen generelt gode råd for oss nordmenn: Mye grønnsaker og plantebasert, proteiner og fett må vi også ha (sunt fett, sunn protein), sakte karbohydrater med mer.. Dess renere maten er , dess bedre. Mat er så mye, han skriver også om mat og vekt, hva som gjør at folk sliter med vekta og legger på seg, og skisserer noen øvelser og hva man kan gjøre for å få trivselsvekt. Mat er følelser, mat er så mye. I dag er folk særdeles interessert i kost og ernæring, og denne boka er et hvileskjær i en jungel hvor så mange stemmer kakler i kor om hva som er sunt og ikke. Jeg har vært opptatt av helse og kost så lenge jeg kan huske, men har blitt temmelig forvirret selv om hvor mye motstridende som har kommet frem de siste årene. Da er det godt å lese om den klokskapen Myskja viser oss, at det blant annet handler om å lytte til kroppens egne instinkter om hva vi trenger, at mat og helse er så mye mer enn styre unna alt som er usunt, med mer..

Laija Rolstad har skrevet en interessant og varm roman om sin vei ut av medisinbruk som deprimert, og sin reise ut i villmarka. Boka handler om hennes reise, men også mye om å leve alternativt, i naturen, anti-forbruk osv. En lavmælt roman, som mangler noe driv, men er absolutt verdt å lese. Mitt blogginnlegg kan leser HER

En meget fascinerende biografi om Thor Heyerdahl i perioden fra han var 33 til 56 år. Påskeøya, RA-ferdene, brudd med Liv og på nytt gift med Yvonne. Levende beskrevet, mye fakta, bilde rog kart. Les mer i bloggen min hvis du vil HER