Jeg er ganske lett å behage når det gjelder bøker, og som oftest leser jeg bøkene ferdig. Denne gangen valgte jeg riktignok å bryte. Mulig boken en bedre på orginalspråket, uansett synes jeg den norske oversettelsen hadde ett platt språk. Spesielt merket jeg meg adverb-bruken, som gav meg følelsen av at jeg lese en halvgod skolestil. Det var også en del selvmotsigelser underveis, som f.eks. sier hovedpersonen at "stemmen" bare spør henne om ting, og ikke gir henne befalinger, men allerede tidlig i boken sier stemmen "Du må ikke stole på dem, uansett hva de sier".
Det er noen gode sitater underveis, blant annet om tilstedeværelse, men det er ikke noe ny visdom hvis man allerede er litt bekjent med buddistisk filosofi.
Det overnaturlige elementet i boken er heller ikke min greie, og gjør at jeg med en gang mister interessen. Egentlig var jeg litt nysgjerrig på historien til "stemmen", men det platte språket og mangelen på troverdighet i fortellingen førte til at jeg heller søkte en ny historie, i en annen bok...

En ubehagelig, og ikke minst spennende, bok. Til tider også litt morsom. Handlingen i "Leieboeren" foregår i Paris. Hovedpersonen leier en leilighet som står tom, da kvinnen som eide leiligheten hoppet ut av vinduet. Kvinnen dør, og hovedpersonen overtar leiligheten, men under strenge premisser. Det er stadig dunking i gulver, tak og i vegger. Misfornøyde naboer som banker på dørene, klager på støy og bråk ved hver minste lyd. Han føler seg stadig mer forfulgt og overvåket, og det begynner å skje mystiske ting i leiegården. Det hele skal vise seg å bli et skikkelig mareritt. Som leser kan du virkelig føle på panikken og angsten, som en krypende despereasjon etter å komme til neste side for å se hvordan handlingen utvikler seg...

Artig bok om 7 bøller som har kapret et hundehus. Figurene er nok til at boka er verdt en titt; Bøllene er 7 dame-fugler, med skjørt og hårete legger, hovedpersonens venn er en pølse, for ikke å glemme "pinsedyret". Historien var dog noe "trøtt" og uengasjerende...

Svært interessant bok om Munchs tante; Karen. Her får man et innblikk i Munchs forhold til sin tante, og hvilken betydning hun skal ha hatt for hans virke. I samme momang som boken ble utgitt ble det også spilt inn en film på Isegran i Fredrikstad som heter "Munchs mødre". I tillegg har Østfoldmuseene utstillingen "Munchs mødre" (frem til 20.desember) som viser bilder og skisser Munch har malt/tegnet av sin mor, Laura Chatrine Munch, og sin tante, Karen Bjølstad, samt tegninger og skisser tegnet av Munchs mor og tante. Det skal også reises et monument kalt "Munchs mødre" i Fredrikstad. Munchs mor og tante var fra Fredrikstad, og derfor dette ønsket om å markere tilknyttningen.

Utstillingen, filmen og monumentent blir kalt "Munchs mødre", og blir utdypet på denne måten: "Den ene fødte ham, den andre fostret ham". Dette sitatet kan også beskrive boken "Tante Karen", ettersom begge kvinnene blir beskrevet i boken, og deres kunstneriske talent skulle overføres til Edvard Munch. Etter morens død hadde tantens støtte og oppmuntring stor betydning for at Munch ble en verdenskjent kunstner, for ikke å snakke om hennes utallige oppdrag som modell for hans malerier.

En morsom bok, som i vårt tilfelle vekket interessen for månelandingen i 1969. Artig vri på historien, spennende og utfordrende språkbruk. Boken hadde også en dypere side, der vi fikk kjenne på følelsen av å ikke tørre, og å ikke tørre å fortelle det.....

Utrolig festlig variant av eventyret om de tre bukkene bruse. Kreativt!

En litt slapp bok, uten historie eller noe særlig spennende illustrasjoner. Boka kan muligens benyttes til samtaler rundt redsel, men er lite engasjerende. Kan virke noe "over-pedagogisk", budskapet blir for tydelig. Jeg er mer ute etter de spennende og dype fortellingene/illustrasjonene.

En nydelig bok, med helt fantastiske illustrasjoner. Fortellingen har en religiøs tone, men er skrevet med et filosofisk språk som gjør at den også vil være aktuell for lesere som ikke er religiøse. Språket sammen med illustrasjonene bidro i vårt tilfelle til fine samtaler rundt hvert eneste oppslag.

En morsom barnebok, med en enkel og sprø historie. Illustrasjonene er virkelig fiffige.

En fantastisk doku-roman om Edvard Munchs liv. Ketil Bjørnstad klarer kunststykket gi et solid innblikk i kunstnerens liv, samtidig som jeg etter endt lesing ville vite enda mer. Fra å ha et forholdsvis likegyldig forhold til Munchs kunstverker, har boka bidratt til at jeg har fått stor forståelse for kunsten han skapte, og Munch står nå som en av mine favoritt-kunstnere. Boken anbefales på det sterkeste!

Min første "Jæger"-opplevelse, men ikke den siste. En kjenner så godt igjen bejæret i boka, samtidig som en ønsker å be Hans Jæger ta seg sammen, og komme over det hele. Hovedpersonens kjærlighet formidles gjennom et enormt behov for bekreftelse, og et ønske om egen ro og tilfredstillelse, og er det kanskje en av de mest ekte skildringene jeg har lest. Kanskje det er nettopp derfor ubehaget oppstår; man blir konfrontert med at til og med kjærligheten er egoistisk....

Ute etter en vondt klump i magen, og en vemodig følelse som sitter i kroppen flere dager etter siste side er snudd? "Oda!" er en fantastisk roman, der dagboknotater og brev, i skjønn forening med fantasi, skaper en dokumentarroman rundt livet til Oda Lasson Krogh. En vanvittig sterk historie om en modig kvinne. Inspirerende. Vakker. Sår.

Fantastisk, "Kick-Ass"-bok. Lesingen ga meg en tro på egen kraft og evne, akkurat som om jeg nettopp hadde inntatt en styrkedrikk.

Fra en som vanligvis skygger unna krim (fordi det rett og slett fordi det er alt for skummelt..hihi): totalt fravær av gåsehud og ikke ett eneste skremt blikk over skulderen.

Jeg husker første gang jeg smakte grillet, hvit geitost med honning. Det var en helt spesiell opplevelse; smaken var helt fantastisk, og hver bit måtte utforskes og nytes. Den samme følelsen kom tilbake da jeg leste denne boken, der hver oppslag ble en nytelse. Illustrasjonene i boken var helt nydelige; detaljerte, rene i fargene, og "kile-godt-i-magen"-skumle. På hvert oppslag ble historien illustrert på tre ulike måter, noe som var nytt for meg, og veldig spennende... Teksten forteller historien på en enkel måte, og utfyller illustrasjonene. Den ambivalente teksten bidrar til at boken kan oppnå like stor verdi hos den voksne leseren så vel som barnet.

Ikke veldig morsom, ikke særlig spennende. Ganske skuffende. Forventningene var høye, etter de andre bøkene om Arkimedes som er rasende festlige og herlig ville og gale.

Utrolig vakkert og naivt språk, noe som i seg selv gjør boken verdt og i det minste ta en titt på. Språket og beskrivelsene i boken gir meg en guffen følelse, og gir meg et ønske om å holde rundt og klemme alle jeg er glad i. Dessverre blir novellene noe vel abstrakte for min del. Det er for mange hemmeligheter i tekstene, og jeg får dessverre ikke dekket mitt behov for å forstå hva som skjer.

En destruktiv bok, og en håpløs fortelling. Underveis tenker jeg flere ganger at det endelig skal komme noe godt inn i livet til hovedpersonen, jeg tenker til og med at det hele virker litt opplagt, men så skjer akkurat det motsatte. Et sitat fra boken som for meg beskriver følelsen av angst jeg satt igjen med etter å ha lest boken "Alderdommen er ikke en kamp, det er en massakre".

Koselig og ikke alt for spennende bok. Passer fint om man trenger ro i kropp og tanke.

En koselig og ikke alt for spennende bok. Flott bok når man trenger ro i kropp og tanke.