Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).
Ja den er fantastisk. Jeg har nok ikke rett til å gi den ut, men det går i hvert fall an å spre linken.
Jeg likte det avsnittet jeg og:-)
Med utgangspunkt i reportasjereiser Sacco utførte i Goražde og områdene rundt på midten av nittitallet, får vi et innblikk i mentaliteten bak en krig som stadig er en del av Europas nære og lite flatterende historie. Sacco intervjuer overlevende fra krigshandlingene i og rundt byen og presenterer fakta og personlige vitnesbyrd om hverandre i et nøkternt språk og med enkelte humoristiske anslag for å løse opp. Men virkemidlene er kraftige når Sacco mener de trengs, med enkelte illustrasjoner man ikke får vekk fra netthinnen så fort. Omstendelig og til tider litt tung i steget, men mest av alt både lærerikt og grundig om krigen i Bosnia. Grusom og effektiv bruk av tegneseriemediet som metode for å presentere journalistikk på.
Så, så Hedvig. Ikke vær lei deg ... Mente ikke å såre noen. Klart det finnes perfekte bøker .... Det er jo bare å kikke i hylla di ... der står de på rekke og rad ;-)
Men den perfekte? Den ene? Den har du vel ennå ikke funnet? Du heller?
Hva gjør man forresten når man er ferdig med den perfekte boken? Slutter å lese?
Da har jeg lest den, og her er min bokomtale:
I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.
Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...
Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...
Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:
"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type.
Det er du også.
Du mener vi er stille typer begge to?
Ja."
Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):
"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."
Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):
" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.
Jeg skjønner.
Men det ville ikke innbyggerne.
Ok.
Hitler bare bestemte det.
Typisk Hitler."
Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som ektemann igjen ...
Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ...
En trist men aktuell historie, som må leses ferdig uten pause. Kan gjerne leses flere ganger.Mario Vargas Llosa - en forfatter jeg skal lese mer av.
Disse absurde fortellingene, skrevet for mer enn tusen år siden, virker mye nærere og mer levende enn alle de ansiktsløse menneskene som travet rundt på stasjonsområdene. Hvorfor er det sånn? Jeg synes det er rart.
Jødeaksjonene ble så effektive fordi de som kunne ha ytet motstand deltok.
Den eneste felles erfaringa jeg har med vennene mine er mangelen på felles erfaring.
Har De merket, at det naar en jøde har begaat noget umoralsk, altid sterkt pointeres, at han er jøde, og har De lagt merke til, at naar en jøde har indlagt seg fortjenester, at det da altid forties, at han er jøde.
Ok, nyttig å vite.
Det er tydeligvis en forskjell i sikkerhetsreglene når det gjelder wordpressinstallasjoner man setter opp selv og dem som er hostet av andre.
Jeg ser at mahognyhylla ikke passer overalt, og i dag har det kommet et nytt alternativ - sjekk det ut! :-)
So it goes.
Liste over gode bøker under 100 sider. For deg som gremmest over å lese mykje men som så verkeleg vil.
Kommenter og legg gjerne ut dine bøker med like snevert sidetal..
Slik er det.