Bokelskere.no

En fin bok som ga meg mye. Jeg leste boka i små perioder innimellom annen lesing, og her var det mange underlige krumspring . Det hele begynner med en helt konkret oppgave som ender opp i en betraktning langt bortenfor oppgaven, og så helt nye betraktninger langt vekk fra den første. Men det var bestandig en rød tråd som det ble verdt tilbake til. Dette var nesten som mine samfunnsfagstimer, det er bestandig ett tema, men hele tiden kommer det tanker ut fra et ord i teksten eller en kommentar fra en elev, og så var vi ute og vandret i den videre verden og kunsten ble ofte å finne tilbake til dagens tema. Mye "unødvendig kunnskap" ble lært, som krydder i hverdagen, ikke helt nødvendig, men du verden hvor tamt alt blir uten krydder.
Slik er det også med Havboka. Her er det utrolig mye av det vi ikke trenger å vite, men allikevel er det som krydder og beriker oss.
Det er mange som har skrevet kommentarer til boka og den har fått høye terningskast. Tidlig i boka var jeg klar over at dette ville bli en ren sekser. Litt utover i boka ble jeg litt i tvil og at en femmer ville være det mest riktige, en sekser bør jo være helt perfekt. Men etter en del grubling ble det en sekser likevel.

Tore Renberg skriver fint som alltid, men jeg er nok dessverre litt enig i det mange kritikere har sagt om den siste delen av romanen. Etter en voldsomt spennende oppbygning, faller alt rett og slett litt sammen i løpet av de siste 70 sidene. For meg ble det for forutsigbart, jeg skjønte hva som kom til å skje veldig tidlig i romanen, og jeg ble litt skuffa, jeg må innrømme det. Jeg tror det først og fremst handler om måten det blir gjort på; dagboksnotatene mot slutten virker påtatte og passer ikke inn med den ellers gode stilen i romanen. Jeg tror romanen hadde vært tjent med mindre oppklaring og en mindre direkte avslutning. For hvis budskapet er at vi ikke kan se det som foregår inne i andre mennesker, føles det feil at vi får se nettopp det, at vi får innsyn i alt.

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

Dette var en underfundig roman og til tider hadde den helt absurde handlinger! Men jeg likte boken veldig godt. Les gjerne mer på bloggen min ( ekstern lenke)

Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.

Mange tror man tenker så store tanker i skogens ro. Men slik er det ikke, skriver Torbjørn, tvert imot tømmes hodet for tanker i møte med naturen. Så kunne dette ha blitt en kjedelig bok. Men det er det ikke. Jeg likte denne godt; den er ujålete og upretensiøs. Nesten fri for prestasjonsjag, og helt fri for toppbestigermentalitet - som man kan få litt for mye av i DNTs tidsskrifter. Hva med den indre reisen?

Torbjørn gikk en gang i måneden til det samme stedet inni skogen og overnattet. Enkelt og greit. Det har gitt tid til noen refleksjoner over årstidenes gang, det store i det små, stemninger, bokreferater og undring over mennesket, kulturen og naturen. Samt beskrivelse av hva man trenger for å overnatte i skogen til alle årstider. Det er mulig Torbjørn fant litt mindre å skrive om etter hvert, for jeg opplever at første halvdel av boken er mest interessant. Jeg kunne også ønsket meg mer(e) personlige refleksjoner om hva "året" i skogen har gitt, foruten at han faktisk klarte å gjennomføre det. Kanskje er dette en slik opplevelse det er vanskelig å beskrive godt på papiret. Tilfredsstillelsen av å tenne opp et bål er vanskeligere å forklare enn det rent tekniske med å sette opp bålet.

Frister boka til etterfølgelse? Tja...ikke med tarp og sovepose, egentlig, men med en hytte, kanskje....

Det som gjør «Forbudt by» til en interessant bok, er ikke karakterene, selv om de er passe sympatiske nok til å engasjere. Heller ikke plottets utvikling, siden det ikke tar overraskende ruter som en ikke har sett i bøker som denne. Det mest interessante er at boka er en fantastisk tidskapsel, som illustrerer hvor langt forholdet mellom Vesten og Kina har kommet.

Der man før var primært opptatt av menneskerettigheter, og da særlig Tibet og de kvelende metodene regimet brukte og fortsatt bruker mot egne borgere (Kina bruker i dag mer penger på intern sikkerhet, altså overvåking og kontroll av egne borgere, enn det gjør på forsvar), har det siste kvart århundret handler om handel.

De gjallende ropene og rungende protestene om Tienanmen-massakren, om dødsstraffen og organhøsting som var uunngåelige for til og med ti år siden, har i dag blitt til hvisking. Og knapt nok det.

«Forbudt by» forteller om da det startet.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

En sommer for lenge, lenge siden, inviterte en venn meg på en løpetur. Han var en spinkel løpefanatiker, kameraten min. Høy, med lange lemmer og for lite kroppsfett til å bygge opp noen muskler.

Så han løp ikke for å bli kvitte seg med noen overflødige kilo, eller fordi han var opptatt av å løping for løpingens skyld. Nei, kameraten min hadde større ambisjoner. Han ville jage klokka, sette opp sine evner mot andres, seire, tape, børste nederlagets støv av seg og begynne på nytt.

Det var derfor at han noen måneder før den ovennevnte dagen, hadde blitt medlem av den lokale idrettsklubben. Der han før måtte mase på den ene etter den andre i kameratgjengen før han til slutt fant én som var villig til å bli med på hans fem kilometer lange løpeturer, hadde han nå funnet andre som hadde like stor glede av å sette den ene foten foran den andre i et stadig økende tempo.

Jeg kom til å tenke på denne kameraten og denne perioden for så lenge siden mens jeg leste Jean Chenozs "Løpe". Kameraten min, i likhet med hundrevis, om ikke tusener som elsker løping, kom aldri i nærheten av den samme suksessen som Emil Zatopek, hovedpersonen i boka. Men han og Zatopek hadde noe felles; den genuine, altomfattende kjærligheten til denne sporten.

Da jeg motvillig løp ved siden av kameraten min for mange år siden, forsto jeg ikke hvordan gleden han hadde av akkurat denne sporten. Mer enn det, jeg skjønte ikke at det var noen glede å hente fra den. Jeg pleide å spørre ham hva vitsen var med å løpe dag inn og dag ut i kilometer etter kilometer i skog og mark, helt alene. Og kameraten min pleide å smile og si; Jeg liker det.

Jeg forsto det ikke den gangen. Men jeg tror at jeg gjør det nå.

"Løpe" er en roman med store selvbiografiske elementer og handler om den store tsjekkiske løperen Emil Zupatek. Hvis du googler navnet hans får du opp et bilde av mann med en begynnende måne. Det første som slår deg vil kanskje være at han ser ut som en løper som har lidd seg gjennom ett ulidelig løp. Det er ikke helt riktig. Det andre som vil streife deg er at du helt sikkert har sett bildet før. Og det har du også.

Emil Zupatek var i årene etter andre verdenskrig den atleten som definerte hva det ville si å være en langdistanseløper. Men han var mer enn det.

"Løpe" gir deg et fantastisk innblikk i Zupateks liv og prestasjoner. Boka vil også ta deg med på en utmålt tur gjennom Europa like før og etter andre verdenskrig som vil tenne en gnist i deg til å ville utforske de forskjellige elementene; fremveksten av den moderne atleten; Tsjekkoslovakias historie under andre verdenskrig; invasjonen av landet i 1968; livet under jernteppet, og mye mer.

"Løpe" er en liten bok på hundreogtjueto sider. Til tross for det, klarer den si noe vettugt om sporten, om individuell triumf, om den diktatoriske kommunismens kvelende overgrep, om håp og menneskelighet. Boka er varm, intelligent, human, opprørende, trist, morsom og inspirerende.

En leseopplevelse av de sjeldne.

Anbefales på det aller, aller sterkeste!

Tittel: Løpe
Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Sider: 122

Terningkast: 6

Lars Mytting har solgt til gull og vel så det med boken om ved. Ikke visste jeg at han kunne skrive så fantastisk godt i romanform som det han gjør i Svøm med dem som drukner. Det er en nytelse å lese denne boka. Mange passasjer er så fint formulert at jeg må stoppe og lese dem en gang til.

Boka handler om Edvard Hirifjell, som har vokst opp med bestefaren på en gård i Gudbrandsdalen. Når bestefaren dør, begynner Edvard å søke etter historien om familien sin - og etter hva som skjedde da foreldrene døde i en skog i Frankrike i 1971. Brikkene pusles sammen litt etter litt, og her ligger spenningen i historien. Samtidig behandles en rekke andre temaer; Hvordan det er å være annerledes i ei bygd, bestefarens bakgrunn som frontkjemper, splid mellom søsken, Edvards forhold til kvinner - hva som forener og hva om splitter. Vakre naturopplevelser både fra Shetland og Gudbrandsdalen.

Dette må være en av høstens største leseopplevelser. Dere som allerede er ferdige med Stoner og Innsirkling - dette er neste bok på ønskelisten. Favorittstempel fra meg!

To korte, men intense fortellinger, hvor all overflødig tekst er skåret bort.

Sterk historie. Håper den kan bidra til at vi lærer!

Årets läsupplevelse hittills! Ett helt nytt sätt att berätta fleras historier på en gång. Tack för detta! Enda felet var att boken tog slut. Hade velat haft mer och vad hände sen? En för mig nästan helt okänd värld med de japanska familjerna under andra världskriget i USA. Vill ha meeeer!

Tomas Espedal har møtt så mange menneske og reist så mange stader at han neppe hugsar meg. Men eg har faktisk møtt han fleire gongar, første gongen på Tysnes i Sunnhordland, neste gongen også på Tysnes då eg hadde fått Stavanger-poet og Beatles-entusiast Arnt Birkedal til å koma dit for ei opplesing, seinare på ein kafe i Bergen, sist på Ulvik Poesifestival, der Tomas sat og las ei avis og eg forstyrra han med preik om meg og mitt og han lytta. Og så har eg høyrt han snakka og lesa opp - og summa summarum er Tomas Espedal ein fantastisk flott kar. Til stades, empatisk. Med ein maskulinitet eg har beundra frå første stund.

Eg var begeistra for boka hans "Gå" - men det var også der dei første innvendingane mine byrja å melda seg. Noko ved den boka tok til å irritera meg. Kanskje fordi han la opp til ein kunstnarmyte, som forfattaren som eit objekt langt meir interessant enn andre tenkjande menneske, innhylla i ein slags mystikk, med Espedal i rolla som posør, etter kvart ufriviljug komisk. Den andre invendinga mi (og den største) var språket, språkføringa, som eg oppfatta som tilgjort, affektert. Det var noko her som eg ikkje kunne sjå som anna enn eit spel, noko uekte. Men la gå, "Gå" er uansett ei god bok.

Om det ikkje hadde vore for den siste boka hans, "Bergeners". Herregud, kva kunne ikkje denne boka ha blitt til??? For oss heil- og halv-bergensarar som har gått og venta på boka som det heilt store denne hausten, på førehand samanlikna med "Dubliners" - og så dette??? Meir posør-Espedal, framleis den affekterte stilen, framleis oppteken av å skapa myten om seg sjølv, framleis sin eigen klisjé. Og - når ein tenkjer på kva anna som finst på trykk mellom to permar her i verda - så sørgeleg uinteressant.

Men trass alt - "Bergeners" er ei bra bok og absolutt lesverdig, men terningkast 6 blir det ikkje frå meg, knapt halvparten. Bergen hadde fortent meir enn dette.

Har Tomas Espedal blitt en aldrende forfatter, redusert til meditasjoner over skrekken for å ende opp som gammel og ensom? I tekstsamlingen «Bergeners» (for det er ingen roman), mediterer han over mange av livets underfundigheter, med temaer som strekker seg fra kjærlighetssorg og 22. juli til ensomhet, reising og nødvendigheten av dører mens det tunge sløret som ligger over dem alle, bærer preg av en mann som ser bakover med lengsel og fremover med frykt.

Han observerer også, venner, kolleger og bekjente, i hjembyen Bergen. På barer, hjemmefester og i de mange regntunge, brosteinsbelagte gatene og trange smugene. Karl Ove, Cecilie, Hildegunn, Frode; de er alle navngitt og viet plass i “Bergeners”. Observasjonene er ikke utpreget originale, verken i sin opprinnelige form eller som litteratur. Det er først når Espedal graver innover og videre innover til han blottlegger funnene i all sin alminnelighet, at vi henger oss på. Til tider blir det for pjattete og spjåkete, særlig når han nærmer seg poesiens friere form, mens han i andre tekster glimrer til med dyp innsikt i den konsise, språklige signaturen som har vunnet ham så mange lesere.

På sitt ikke fullt så gode, er «Bergeners» en jattebok fra en aldrendre mann som kanskje (?) ikke finner inspirasjon lenger – han vurderer tross alt å slutte å reise utenfor sitt eget soverom, og er fornøyd med togturer tur-retur Oslo og Bergen. Og eksakt hvor mye kan han klare å tvære ut av faktumet at han har blitt forlatt? Hvor mange ganger skal vi høre om hans livs største Kjærlighet Janne, det var Janne (og før det Agnethe), som forlot ham, forlot ham hardt og brutalt, og lot han sitte igjen med et blødende hjerte hvis innhold renner ut, ut og ned, ned over den hvite, nystrøkne skjorten (i Bergen sier de «skjorten» og ikke «skjorta», må vite). Og om den traumatiske opplevelsen med datteren som selvfølgelig, men like fullt overraskende, flyttet, og flyttet ut, vekk fra Bergen, mot øst, og til Oslo, og lot ham sitte, lot ham sitte igjen i huset – alene, helt alene? Espedal har basert store deler av sitt forfatterskap på å skildre sitt livs mange brudd, på sin egen selvmedlidenhet som følge av dem og hva dette har gjort med ham som mann.

På sitt beste er «Bergeners» Espedal i god, og kanskje til og med i veldig god, form. Når han skriver om å bli jaget ut av barndomshjemmet som femtenåring, ut i den våte natten, og når han forteller om tiden som skrivekurslærer i Bergen Kretsfengsel. “Forfatteren som ikke skriver” og “Om nødvendigheten av en dør” er også stor skrivekunst, sammen med de avsluttende segmentene “Hun” og “Han”. Han har vært kledelig beskjeden på egne vegne i mange år, men Tomas Espedal er egentlig like oppmerksomhetskåt som enhver gjennomsnittlig bergenser – og han oser av selvmedlidenhet. Han er norsk samtidslitteraturs største påfugl, forkledd som en unnselig, grå spurv, men det er helt greit når han skriver tekster som de aller beste i “Bergeners”.

Den boka!

Jeg som har vannskrekk leste denne boka med skrekk og uro!! Den var utrolig spennende, og medrivende. Føler meg nesten mørbanket, her jeg sitter! En bok jeg anbefaler.

Eg les ikkje den typen bøker eg heller, men det er like greitt at nokon liker Nesbø, Samartin og Coelho som at andre liker god litteratur.

Eg skjønner heller ikkje at nokon kan like slike bøker og bruke tid på det, men så igjen, eg kan heller ikkje skjønne at det finnast folk som ikkje liker fotball.... Vi er nok forskjellige og eg synast at alle skal få lese det dei vil. Dei må berre ikkje hevde at alle norske krimdronningar er god litteratur, underholdning derimot, ja, det er det.