Bokelskere.no

Har ikke lest shiver, men hele trilogien er i bokhylla. Typisk at den ikke var like god da... haha :p

Men bestevenninen min hadde akkurat samme mening som deg, men da brukte jeg det samme argumentet med HP-bøkene. Men jeg synes bøkene er for så vidt ganske så enkle og slettes ikke de beste! Men jeg blir likevel veldig engasjert i bøkene, selv om det er en del som jeg kan synes er svært irriterende. Så de vekker jo helt klart både engasjement og irritasjon i meg, haha :)

Harriet Beecher Stowe gav ut denne boka i 1852, nokre år før slaveriet var avvikla i Sørstatane i USA, og boka blir reikna for å ha vært viktig i å påskunde denne avviklinga. Det gjeng også ei anekdote om at Abraham Lincoln skal ha møtt Stowe ved starten av den amerikanske borgarkrigen, og ha helsa henne med orda «så, dette er den vesle dama som starta denne store krigen».

Boka fortel historia til eit knippe personar. Hovudpersonen er Onkel Tom, ein middelaldrande, klok og from slave som grunna eigaren sin pengemangel blir seld av eigaren sin i Kentucky og send sørover til ein slavemarknad i New Orleans. Ein får inngåande kjennskap til mange slave- og slaveeigarskjebner undervegs, både frå Kentucky og frå Louisiana. Nokre slavar rømer og klarer seg, andre gjeng det mindre bra med.

Forfattaren legg ikkje fingrane imellom når ho malar ut dei umennesklege sidene ved slaveriet, eksemplifisert ved enkeltmenneska sine skjebner. Heltane i historia er umåteleg edle og tålmodige, og sjølv under dei største prøvingane gir dei aldri opp trua på Gud. Slik sett kan ein kanskje påstå at mange av personane i boka er eindimensjonale karikaturar med lita truverdigheit. Enkelte av rollefigurane framstår også som stereotype framstillingar av dumme og enkle negrar, noko Stowe sin bok har fått mykje kritikk for i moderne tid.

Men desse aspekta er etter mitt syn underordna. Heile persongalleriet og handlinga er nemlig kun eit sett virkemiddel som har som formål å vise det umennesklege og absurde i slavehandelen. Og her er Stowe virkelig strålende i utlegningane sine. Ein ting er dei reint moralske aspekta ved å slavebinde andre menneske, men Stowe er på sitt mest nådelause når ho med bitande sarkasmer gjeng i rette med den lovgjevande forsamlinga som har vedtatt åpenbart dobbeltmoralske lover. Forfattaren kjem med mange slike stikk i løpet av boka, og det med ein glimrande retorikk som stend seg godt også i våre dagar.

Den av dei norske omsetjingane som har flest følgarar på bokelskere.no virkar å vere ein sterkt nedkorta versjon, tilpassa barn og ungdom. Det første som slo meg etter å ha starta på originalteksta er at det er nytta eit forhodsvis omstendelig, nesten kronglete språk, langt frå kva ein kunne vente av ei bok tilpassa barn og unge. Mykje av dialogen krev også ein viss konsentrasjon, då den gjenspeiler dialektene (og sosiolektene) i dei ulike samfunnslaga i Sørstatane.

Eg høyrde denne som lydbok, nedlasta frå http://www.booksshouldbefree.com. Opplesaren gjorde ein framifrå jobb etter mitt syn, men varierende kvalitet på lyden trekker litt ned. Men når det er gratis så kan ein jo ikkje klage.

(Dette er en anmeldelse av lydboka, lest av Neil Gaiman)

En middelaldrende mann finner seg selv i sitt gamle nabolag etter å ha deltatt i en begravelse. Huset han vokste opp i er borte for lenge siden, men gården i enden av veien er fortsatt der. Her traff han på den bemerkelsesverdige familien Hempstock. Minnene som barndommen skyller over ham når han ser den gamle dammen - eller havet som Lettie kalte det – og leseren tas med tilbake til protagonistens barndom samtidig som han selv husker mer og mer av det som hendte.

Mitt aller første møte med Neil Gaiman var tegneserien Sandman. Da var jeg på ungdomsskolen og hang på biblioteket etter skoletid. I samme periode snublet jeg for øvrig også over Cages av Dave McKean, og sammen satt disse to i gang en evig kjærlighet til tegneserieformatet (takk Gaiman og McKean!). Siden da har jeg lest flere bøker av Gaiman, og jeg har fortsatt til gode å bli skuffet. I The Ocean at the End of the Lane beviser Gaiman (igjen) hvor dyktig han er som forfatter.

Det er ikke lett å skrive om bøker man liker godt. Det er en overhengende risiko for misbruk av adjektiver og metaforer, så jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, jeg. Jeg likte hele romanen. Fra ende til annen. Det er, slik jeg ser det, definitivt en fantasy-roman, men det kan leses som noe mer enn det; som en fortelling om et barns fantasi i møte med en mindre heldig virkelighet. Gaiman er en av de forfatterne som enkelte bokfolk helst har lyst til å flytte ut av den «mindre seriøse» fantasy-sjangeren og over i den litt mer «litterære» (les: fancy) magisk realisme-sjangeren (fantasy er ikke useriøst! Makan!).

For min del er Gaiman nesten en sjanger for seg selv. Han klarer å skrive like godt for både voksne og barn, og flere av bøkene hans kan leses av begge grupper. I denne boka beskrives barndom og oppvekst på en så vakker måte; så lett gjenkjennelig og familiært. For ikke å snakke om sårt. Observasjonene gutten gjør skrives tidvis på en måte man bare kan forstå om man er voksen, samtidig som at leseren kjenner igjen mange av følelsene man har og tolkningene man gjør som barn. Gaiman kikker nærmere på den brutte koblingen mellom det å være barn og det å være voksen. Alt man så og tenkte og gjorde som barn, og hvordan de samme opplevelsene kan tolkes når man blir voksen.

Jeg tror at jo eldre man er, jo mer vil man like denne romanen. Nå er jeg tross alt ikke kommet lenger enn halvveis gjennom tjueårene, og jeg har ikke hatt tid til å utvikle samme type nostalgi og savn man kan få for barndommen når man blir eldre. Jeg mistenker at denne romanen kan få til å trigge slike følelser hos mange. Samtidig tillater den seg et dypt mørke – man kan fint nyte den vakre utsikten til «havet» bak huset til Hempstock-damene fra en benk, men hopper man uti, introduseres man raskt for et dypt mørke. Romanen er litt sånn.

Han har hentet erfaringer fra sitt eget liv i denne romanen. Akkurat hva som er hva er det ikke nødvendigvis like lett å få øye på, men jeg synes du skal lese anmeldelsen hans kone skrev av boka, for den er veldig fin. Også er det unektelig noe spesielt når forfatteren leser sine egne bøker, som Gaiman i denne utgaven gjør. Da høres karakterene antageligvis ut akkurat sånn som han skrev dem, og handlingen får et helt nytt og nærmest umerkelig lag av detaljkunnskap om lesetempo og dialog. Anbefales varmt videre.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.

Nok et bevis på at de fleste gode klassikere er franske!

Everyone thinks of changing the world, but no one thinks of changing himself.

Leo Tolstoj

Takk for tipset. Den er lastet ned :)

Det er vel Epub som er det vanligste formatet for norske ebøker.
Men på finn.no skriver du et leseren støtter mobi-formatet til Amazon. Det stemmer ikke med formatlisten på hjemmesiden til Kobo.
Hvem har rett?

Siden den støtter epub-formatet så vil norske ebøker fungere greit, men det kan bli litt feil for en bruker som har en Amazon-konto hvis leseren IKKE støtter mobi-formatet.

ET HELT HALVT ÅR av Jojo Moyes: Jeg fikk muligheten til å lese denne boken uten å betale for den, med den vri at jeg ikke får eie den, men må levere den tilbake. Etter å ha lest den vil jeg betale for den, slik at jeg kan eie den for på den måten å ha de beste muligheter for å kunne lese den igjen. Halvveis vurderte jeg å klappe boken igjen og ta det fra begynnelsen av - så god syntes jeg at den var. Og det bare halvveis! Jojo Moyes har skrevet en kjærlighetsroman som er for innsiktsfull til at jeg i det hele tatt har lyst til å henge meg opp i detaljene typiske kjærlighetsbøker inneholder. Det gjør med andre ord ikke denne. Dette er den første kjærlighetsromanen jeg har lest helt ut. Som jeg har likt. Et særdeles kraftfullt språk veier dessuten oppunder den påstanden.

Jeg har tidligere lest "Nu Jævlar" av samme forfatter, og gledet meg derfor til å lese denne. Jeg ble dessverre skuffet.
Boka handler om Jenny som ikke helt vet hva hun vil i livet, og det er masse om alt hun ikke klarer å ta fornuftige beslutninger om, og en del om hva hun har opplevd i barndommen og ungdomstida som har gjort henne slik. Likevel ble ikke dette nok og handlingen virket egentlig bare rotete for meg, og jeg sitter igjen med føleslen av at jeg egentlig har kastet bort en del tid på ei bok jeg like godt kunne ha avbrutt lenge før jeg var ferdig....

Gir boka en 2'er

Man skulle ikke ha trodd det, men dette er en av de beste bøkene jeg har lest, noensinne! Slutten er helt grusom, i den forstand at man sitter igjen med tårer i øynene, en klump i halsen og en hjerne som prøver desperat å analysere alt den har lest, og når den tilslutt forstår omfanget av DEN slutten, så er det hade-på-badet til resten av dagen, for den bruker du under dyna, i fortvilelse.

Nydelig skrevet. Jeg har ikke ord; og så uventet!

Det står bak på boka: Det er en bok som vil få deg til å tenke på blått hav, strender og måkeskrik. Vel, jeg tenkte ikke på det i det hele tatt da jeg leste denne boka. Den var dårlig, rett og slett flau.

Liker du dumme litteraturstudiner som møter mr. "jeg ska fortelle alt jeg skal gjøre med deg før jeg gjør det, nå tar jeg av deg trusa og nå ullsokken"-Christian-"vil vel ikke ha en stygg jente som meg?!!"-Grey? En jente som har selvtillit på nivå som en femtenåring, ååå, en jente som meg! Han? Aldri i livet, selv om han hiver seg etter henne. En forfatter som skriver "hun rødmer" på hver jævla side, og om øynene hans som er så grå og intense som hos en med grå stær, og sex og blod på lakenet tihi slå meg slå meg, nå skal jeg slå deg, nå slår jeg deg og egentlig så har han en trist side og selvfølgelig kan han spille piano for han er den nye Robert Pattinson uten hoggtenner, men med pisk whip! Ikke ble jeg kåt av sexen heller, som er noe av det mest usexy jeg har lest. Denne boka duger i beste fall som en felles referansearena der man kan velge og vrake i latterlige fraser, og en uke etter går jeg fremdeles rundt og spør om folk vil være med meg å se på lekerommet mitt, og så vifter jeg fingeren foran ansiktet "biter meg i underleppa som en skitten liten skolepike" (ærlig talt, finnes det noen som faktisk gjør dette shameonyou!) og sier: og nei, det er ikke xboxen min jeg mener. Jeg rødmer.

Jeg står over de resterende tohundre sidene. Åja, og de to neste bøkene.

Kate og søsteren Georgia flytter fra New York til besteforeldrene i Paris etter at foreldrene deres dør. Georgia håndterer tapet med å være sosial og ute hele tiden. For Kate er det vanskeligere, hun blir innesluttet og finner trøst i bøker. Og det er mens hun en dag beveger seg ut på kafé for å lese der at hun legger merke til en trio helt utrolig kjekke gutter. Særlig han ene fanger oppmerksomheten, og merkelig nok treffer hun på ham flere ganger. De kommer i snakk, og plutselig blir hun dratt inn i en verden hun ikke ante eksisterte. Kjekkasen Vincent er nemlig en revenant, eller gjenganger om du vil. En udød som igjen og igjen ofrer seg selv for å redde andre. Og dette kan være en farlig tilværelse, for alle udøde er ikke nødvendigvis blant de “snille”. Skal Kate ta sjansen på Vincent til tross for farene?

Jeg kan kanskje si at jeg heldigvis ikke visste detaljene om hva den handlet om. Hadde ikke lest vaskeseddelen før jeg begynte å lese, og hadde jeg gjort det, spørs det om jeg hadde blitt særlig ivrig på å begynne. For det der hørtes cheesy ut. Men så var det ikke så ille som jeg fryktet heller. Dynamikken mellom Kate og Vincent er ikke akkurat så veldig overraskende, men jeg kan gå med på at de blir lynende forelsket (dyp og ekte kjærlighet til og med) på den korte tiden. Får være litt romantisk av meg og følge strømmen, da. Karakterene generelt er ikke så veldig overraskende, men handlingen er heldigvis ikke så forutsigbar at det blir kjedelig. Snarere tvert i mot, til tider.

Men så kommer noe av det jeg ikke klarte å unngå å legge merke til. Alle er vakre. Seriøst. Den minst pene er “litt pen” (og det er Kate sin beskjedne beskrivelse av seg selv, alle andre kaller henne vakker, pen og sexy). Derfra går det bare oppover. Jeg satt en klistrelapp ved hver gang noen ble beskrevet som “litt pen” eller mer. Det ble 33 lapper, det. Og noen av de lappene markerer to kommentarer. Samtidig lette jeg etter mindre flatterende beskrivelser, og fant ingen. Her er det ingen ordinære mennesker. I beste fall ser en av supervakringene slitne ut (Men de mørke ringene under øynene til Vincent gjør ham bare kjekkere (s. 233): på side 113 kan vi lese at Selv i denne svake tilstanden var han vakker). Her er noen flere eksempler:

Søsteren min var ulidelig vakker. Det rødblonde håret var klippet i en
kort fjærklippfrisyre som bare et ansikt med hennes påfallende høye
kinnbein kunne komme unna med. Den ferskenmyke huden var oversådd med
ørsmå fregner. Og hun var høy, i likhet med meg. I motsetning til meg
hadde hun en figur til å besvime av. (s. 14)

Han var slående vakker, med halvlangt, svart hår som bølget opp og
bakover fra en bred panne. [...] Alle tre var unge og vakre og glødet
av en utstråling som forklarte hvorfor alle kvinnene på kafeen var
forhekset av dem. [...] Ved siden av den første gutten satt det en
slående kjekk fyr med kroppsbygning som en kampestein, kortklippet hår
og sjokoladebrun hud. (s. 20)

Nå som jeg så ham tydelig, ble jeg slått av hvor tiltrekkende han var.
(s. 42)

Den gutteaktige hårfrisyren og den lange, tynne skikkelsen kledd i
trange, svarte jeans og en falmet, stripete T-skjorte kunne ikke
skjule den slående kvinnelige skjønnheten hennes. (s. 95)

Det var utrolig å se meg selv sitte ved siden av denne overjordisk
skjønne gutten og si så likevektige ord til ham. (s. 130)

En kvinne sent i tjueårene med et slående utseende satt alene. Jeg
konsentrerte meg om den siste av dem. Tykt, blondt, nesten hvitt hår
flommet nedover skuldrene hennes, og de høye kinnbeina og lyseblå
øynene ga henne et litt skandinavisk preg. (s. 195)

Han var minst én nitti høy, og så ut som en blanding av en surfer og
en fotballspiller: rufsete blondt hår og solbrun hud, men med en
kroppsbygning som var kraftig nok til å bryte gjennom en hel
forsvarslinje på egen hånd (s. 199)

Kroppen hans var fullkommen. (s. 236)

Han så ut som en gud hentet rett ut av et renessansemaleri, med den
brune huden strukket stramt over den muskuløse overkroppen og det
svarte håret som bølget bort fra ansiktet (s. 240)

Jeg kunne som sagt kommet med ganske mange flere, men gir meg her. Er det bare jeg som synes dette blir latterlig? La meg bare understreke at alle paranormal-bøkene jeg har lest sliter med dette… syndromet. Det blir så vanvittig platt og kjedelig når alle er slående, ulidelig vakre og ser ut som rett ut av et maleri, en mytologi eller en gammel film.

Men til tross for denne (for min del) åpenbare svakheten, synes jeg Plum skriver greit. Handlingen er også bedre enn forventet, og klisjéene ble ikke så påtrengende i denne som i andre bøker jeg har lest. Dette er en av de paranormal romance-fortellingene jeg kan forstå hvorfor har blitt populær, selv om sjangeren fortsatt er bittelitt feil for meg. Jeg kommer definitivt til å lese oppfølgeren. Jeg koste meg faktisk gjennom store deler av boka, og det var et steg i riktig retning når det gjelder denne sjangeren.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Enig i at den ikke er så minneverdig. Jeg husker at Jane Eyre hadde en karakteristisk personlighet man kan relatere seg til og bli kjent med. For meg blir Agnes Grey altfor upersonlig. Hun blir fremstilt så altfor perfekt og dydig at det blir vanskelig å sympatisere med og føle seg knyttet til henne. Hun ble liksom aldri levende for meg.

Men tror Agnes Grey er mye lettere å lese enn mange av Brontë søstrenes andre bøker. Mye moral, men den er ikke så utrøstelig og dyster, men en fin liten bok å kose seg med en gang.

Denne ble kjedelig for meg. Det skjedde ting, men det var, for meg, lite intenst og fort over. Ideen er spennende, men jeg syns ikke forfatteren helt får frem hva plottet er. Jeg sitter igjen med mange spørsmål. Det tok derfor lang tid å komme gjennom denne boka.

En flott introduksjon til psykologiens historie. Teigen skriver som om han kjenner disse psykologiene personlig (og det er vel også tilfellet med flere av dem), og så levende at det er som å høre ham forelese. En psykologihistorie med glimt i øyet.

Som jeg skrev på mitt eksemplar synes jeg boka er søppel. Har skrevet mer om hva jeg synes her: http://lunacia.net/?p=1842

Dette tror jeg er den mest elendige boka jeg har lest. Jeg synes språket var elendig og menneskesynet som hovedpersonen står for er forkastelig. Jeg mener det er å undervurdere ungdom tro at man må ty til så drastiske språklig og innholdsmessige virkelmidler for å fenge målgruppa. Nope.

Jeg har skrevet utfyllende om min mening her:

http://knirk.wordpress.com/2010/05/02/merket/