Bokelskere.no

Da jeg ble ferdig med bok en, Cinder, følte jeg at jeg måtte starte på bok to med en gang. Jeg er veldig glad jeg gjorde det, for jeg liker faktisk Scarlet bedre enn Cinder. Serien blir bare bedre og bedre.

I denne boka blir vi introdusert med en ny karakter: Scarlet. Hun bor på en gård i Frankrike sammen med bestemoren sin. Men når bestemoren hennes blir kidnappet, vet hun ikke hva hun skal gjøre. Ettersom politiet bestemmer seg for å avslutte etterforskingen, tar Scarlet saken i sine egne hender, noe som bare fører til problemer. . .
Men selv om boka handler mest om Scarlet, har Cinder fortsatt sine egne kapitler. Jeg likte veldig godt at man byttet om å lese om Scarlet og Cinder, det skapte variasjon, noe som hjelper med å holde boka interessant. For å være ærlig, var jeg litt skeptisk da jeg begynte å lese om Scarlet. Jeg har lest flere oppfølgere til serier der bøkene "ikke var like god som den forrige fordi man blir introdusert til en ny hovedperson." Men ikke i dette tilfellet! Jeg synes faktisk at Scarlet er bedre enn Cinder!

Scarlet(karakteren) er veldig selvstendig og bestemt. Hun har rødt hår(ja, navnet passer), og Marissa Meyer har prøvd å få henne til å virke som en sterk og selvsikker karakter og jeg synes hun har klart det veldig bra. Det er litt morsomt, for nå har jeg lest utrolig mange bøker i det siste som har en rødhåret hovedperson: The Selection-trilogien, Firelight, Scarlet, City of Bones. Gjør ikke meg noe, men jeg synes det er litt morsomt:)
I tillegg til Scarlet, er Wolf også en ny karakter. Han er ganske mystisk, og litt sjenert også. Men etter hvert som man leser, finner man ut mer og mer om fortiden hans( ikke så mye, men litt.) Han har hatt er forferdelig liv, mener jeg!

Jeg synes at Scarlet og Wolf er veldig søte sammen, men jeg føler at romansen deres går for fort fram. De vet nesten ingenting om hverandre, og jeg føler ikke at forholdet deres må utvikle seg litt mer. Det samme skjedde i Legend-serien av Marie Lu. Alt går for fort fram! Men det er min mening.

Men jeg er utrolig fornøyd med denne oppfølgeren og jeg begynner virkelig å elske denne serien! Hvis du bare har lest Cinder, og ikke er sikker på om du burde lese Scarlet eller ei, gå å les den! Du kommer ikke til å bli skuffet:)
Ble opprinnelig publisert her!

Det er ikke så lenge siden jeg satt foran pc'en og bestilte The Lunar Chronicles på nettet. Jeg hadde lenge visst om denne serien, og synes de hørtes og så fantastiske ut. Så jeg måtte kjøpe de! Jeg angrer ikke i det hele tatt og jeg er så glad for at jeg har disse bøkene i bokhylla:)

The Lunar Chronicles er en serie som skal bestå av fire bøker, og de er basert på eventyr. Ja, du leste riktig. Disse bøkene er "fairytale-retellings". Marissa Meyer bruker kjennetegn fra eventyr og tar dem med i bøkene sine. Cinder er basert på Askepott, Scarlet er basert på Rødhette, Cress er basert på Rapunzel og den siste boken som kommer ut i høsten 2015 er basert på Snøhvit.

Jeg likte Cinder utrolig godt. Boka er veldig interessant, spesielt siden den er satt i fremtiden i New Beijing, og inkluderer cyborgs, androids, hovers osv. . . En veldig interessant sci- fi verden som jeg ikke kan vente med å utforske mer.
Som jeg skrev, likte jeg boka veldig godt. Men den fylte faktisk ikke helt forventningene mine. (Det kan kanskje ha noe med at jeg hadde en sor "book-hangover" etter forrige bok jeg leste.) Siden det er så mange som har sagt at denne boka er fantastisk, så hadde jeg skyhøye forvenintinger, noe som kanskje ikke var så lurt. Jeg hadde håpet på litt mer action og spenning, men det var det ikke så mye av. Det kan også ha noe med at jeg hadde alle tentamenene mine mens jeg leste Cinder, som gjorde at jeg ikke kunne sette meg ordentlig inn i boka.

Tilbake til det positivet, Jeg liker veldig godt ideen om at det mennesker som har flyttet til månen, og som nå er et eget folkeslag. De kaller seg selv "Lunars". Noe som er spesielt med dem, er at de kan kontrollere bioenergien til folk. Da kan the Lunars få dem til å innbille seg ting eller få dem til å gjøre som de vil. De blir omtalt som forferdelige mennesker, spesielt dronningen deres, Levana. Hun er bare, ugh! Hun drepte niesen sin bare får å få dronningtittelen!
I tillegg synes jeg at Marissa Meyer har skapt et veldig troverdig og interessant verden, noe som får meg til å lese videre.

Men jeg synes at boka er litt forutsigbar. Det er lett å gjette seg til hva som kommer til å skje, og det ødela litt. Mange av hendelsene i boka kom ikke som sjokk akkurat, noe som forfatteren sikkert hadde håpet på. et er flere som også mener at boka er ganske forutsigbar. . .

Jeg elsker omslaget til Cinder, fordi den passer veldig bra. Boka er basert på Askepott, noe du kanskje kjenner igjen hvis du ser på skoen. Man kan også se at foten er har mekanisk, som passer til Cinder, hovedpersonen. Hun er jo cyborg. Skikkelig enkelt, men utrolig kult omslag!:)

Cinder er en veldig god bok, og jeg anbefaler den virkelig. Jeg angrer nå litt på at jeg leste akkurat denne boka da jeg hadde tentamen, men pytt pytt. Anbefales!:)
Ble opprinnelig publisert her!

Da jeg var på biblioteket for litt siden, så jeg Firelight, og jeg synes det var litt tilfeldig egentlig. Tidligere i den uka var første gang jeg hadde hørt om boka, så da jeg så den på biblioteket, måtte jeg plukke den opp. Firelight er bok en i Firelight-trilogien, som handler om en rase som heter Draki; etterkommerne av dragene. De kan forvandle seg til mennesker. Men de blir jaktet på av jegere som vil ha dem utryddet, så de må prøve å holde rasen sin i livet.

Dette er Karen Gillan.
Da jeg så omslaget på boka, synes jeg at Jacinda(hun som er på omslaget) ligner veldig på Karen Gillan, hun som spiller Amy Pond, fra tv-serien Doctor Who. Kanskje det er henne, eller kanskje ikke. Men hvis noen har noe mer informasjon om det, vær så snill å kommentere i kommentarfeltet nede på siden. Jeg har veldig lyst til å finne ut av det:)
Men ellers vet jeg ikke helt hva jeg synes om omslaget. Det er ikke noe spesielt med det; bare en jente som poserer, og som i dette tilfellet har drageøyne. Funket ikke helt for meg, men jeg kan ikke si at jeg misliker det heller.

Hovedpersonen heter Jacinda, og boka handler om livet hennes. Jeg kan oppsummere boka med en setning. "En jente som strever med å passe inn på skolen - eller egenltig alle steder - siden hun er en Draki." Noen ganger assosierte jeg til og med boka med filmen Mean Girls. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde, men når jeg tenker meg om, så ligner de litt. Det er det samme "High School"-dramaet, bare Firelight har med drager.

Jeg nevnte at hovedpersonen heter Jacinda, og hun er utrolig irriterende. Hun klager hele tiden over livet sitt, og hvor fælt hun har det. Jeg hater karakterer som er grinete og pessimistiske, og Jacinda er et godt eksempel på det! I tillegg er hun sur på familien sin nesten hele tiden, også. Håper hun mindre irriterende i neste bok, men jeg har hørt at hun blir verre. (Håper ikke det er sant. . . )

Men selv om jeg synes Jacinda var veldig irriterende, så likte jeg bok ganske godt. Den var spennende og underholdende, og hvis man ser bort i fra Jacinda's dårlige personlighet, er det en meget god bok. Anbefales til alles om liker dragebøker, f.eks Hans Majestets Drage.
Dessuten, så bestilte jeg hele trilogien på nettsiden Adlibris.com for litt siden, sammen med noen andre bøker. Jeg gleder meg faktisk veldig til å lese bok to, Vanish.

Nå har jeg endelig tatt meg tid til å skrive en bokanmeldelsen om bok nummer 3 i Harry Potter-serien. Det har gått ganske treigt i det siste.

Yay!! Det er utrolig morsomt å komme tilbake på Galtvort. Selv om jeg har lest bøkene før og sett filmene, er det fortsatt spennende å være på Galtvort med Harry og vennene hans. Man kan sitte å lese i evigheter, fordi det er så hyggelig og koselig å lese.
Grunnen til at jeg valgte å lese bøkene på nytt, var at jeg egentlig aldri ble ferdig med de siste bøkene(shame on me.) Derfor tok jeg initiativet til å starte serien på nytt!

Jeg elsker fantasy-bøker, så det kommer jo egentlig ikke som et sjokk at jeg liker boka. Det som er så kult med sånne type bøker, er at det er så mange fantastiske skapninger, og det synes jeg er gøy å lese om. Egentlig, så liker jeg alt som har med magi og gjøre, men nå for tiden liker jeg også veldig godt dystopi.

Alle har sikkert lest Harry Potter, men hvis du ikke har det synes jeg at du burde ta deg tiden til å lese serien. Filmene er også fantastiske, så hvis du ikke liker å lese burde du definitivt se filmene! De er utrolig bra laget! Nå fikk jeg lyst til å se de igjen . . .
Se også her!

(Dette er en anmeldelse av lydboka, lest av Finty Williams)

The Girl With All The Gifts er en annerledes bok som skiller seg ut fra resten av sjangeren. Egentlig vil jeg ikke fortelle noen verdens ting om den, fordi jeg synes du skal gå inn i boka med helt blanke ark.

Melanie er altså ei veldig spesiell lita jente. Hun bor i ei celle noen rom fra klasserommet, der Miss Justineau lærer bort en masse spennenge ting. Miss Justineau er mye snillere enn soldatene som kommer og henter henne i cella, fester henne hardt fast i en stol med hjul og aldri slutter å sikte på henne med store våpen. De andre barna i klasserommet er også spesielle, men Melanie omtales av den strenge forskerdama som «vårt lille geni». Melanie kjenner ikke til noen annen verden enn dette, men hun ser på særlig den snille læreren at det er noe i veien. Hva befinner seg utenfor gjerdene? Hvem er Melanie og de andre barna?

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å fortelle, og jeg synes du skal styre unna mer detaljerte beskrivelser før du leser den selv, fordi jeg tenker at mye av det gode ved denne boka er den gradvise måten vi får vite hva som egentlig er greia. Jeg visste selv ikke mer enn beskrivelsen du ser over da jeg kjøpte den på Audible for en tid tilbake, og det er jeg glad for. Anbefaler at du prøver på det samme.

Boka fortelles fra flere forskjellige perspektiver, deriblant Melanie selv, Miss Justineau og Dr Caldwell. Språklig er stemmene lette å skille fra hverandre. Heldigvis, siden det blant annet dreier seg om ei jente i barneskolealder og en kjølig forsker. For ikke å snakke om soldatene. Det er noe med den barnslige naiviteten til Melanie som gjør nesten hele boka til en vemodig opplevelse. Vi som lesere forstår raskt mye mer enn det hun gjør, og måten øvrige voksne på huset der forholder seg til henne blir betraktet gjennom barneøyne. Uten Miss Justineau hadde ting kunne gått riktig så galt helt fra begynnelsen, og forskjellene mellom særlig Justineau og Caldwell er en stadig kilde til konflikt etterhvert som handlingen ruller av sted.

Finty Williams har en svært behagelig lesestemme. Hun gjør karakterene levende og skiller dem fra hverandre. Hadde ikke nølt med å høre ei annen bok lest av henne. Slutten minner meg om en annen science fiction bok, en klassiker, som jeg ikke skal avsløre her (så spesielt hjelpsomt er det kanskje ikke), men jeg synes det er verdt å nevne at jeg får vibber til en klassiker. Ikke negative vibber. The Girl With All The Gifts er en god leseopplevelse som legger seg som en liten klump i magen mens det pågår. Du vet hele tiden at dette rett og slett ikke er helt riktig, det blir ubehagelig. Det har uten tvil noe å gjøre med alderen til Melanie, men også rollene til resten av persongalleriet og hvordan de forholder seg til jobben sin.

Anbefales videre. En leseopplevelse jeg ikke kommer til å glemme med det første, det krypende ubehaget som gikk hånd i hånd med handlingen, og alle følelsene den trigget.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min.

Dette er jo den andre boka i Legend-serien, og jeg startet med den med en gang etter jeg hadde lest Legend. Jeg må si at jeg liker denne serien veldig godt, selv om det er noen få ting som irriterer meg.

Nå er både June og Day kriminelle, og de må holde seg skjult.
Sammen prøver de å påkalle the Patriots, fordi de trenger hjelp til å redde Eden, broren til Day. Men alt blir fort snudd på hodet.

Jeg liker veldig godt denne boka, og jeg synes at den er bedre enn Legend. Historien er mye mer spennende, og jeg liker hvilken retning handlingen tar underveis i boka. Selv om ikke alt var så overraskende var det fortsatt ganske spennende å lese. Det var noen steder der jeg gjettet hva som kom til å skje, og jeg synes det var litt innlysende. . .
Romansen mellom Day og June irriterer meg fortsatt. Det er ikke fordi jeg ikke liker dem sammen, det er bare fordi romansen føles ikke ekte. Jeg kjøper den ikke. Kjærlighetshistorien deres kunne vært mye bedre, syns nå jeg!

Skrivestilen, til Marie Lu er veldig lett å forstå. Hun skriver på en ganske enkel måte, med mange interessante ord. Hun bruker på en måte ikke de samme ordene om og om igjen. Og da blir det ikke kjedelig og gjentakende, men det blir interessant å lese om.

Jeg leste en annen anmeldelse av denne serien, og der sto det at han/hun synes at Day og June er altfor like.
Det kan jeg være litt enig med. De tenker på samme måte, de snakker på samme måte. Hvis de bare hadde noen egenskaper som gjør dem litt mer ekte. Karakterene er litt endimensjonale, og ikke alltid så troverdige. Så det kan kanskje Marie Lu jobbe litt med.

Men ellers synes jeg at boka var kjempespennende, og jeg liker definitivt denne serien!
Serien passer best til ungdom mellom 10-15 år synes nå jeg, men jeg tror at alle kan ha glede av å lese serien:)
Se også her!

Jeg kjøpte Legend-serien for noen måneder siden da jeg var i England. Serien består av tre bøker, og er ganske populær nå for tiden. Det er dystopi det er snakk om, og mange sammenligner sikkert serien med mange andre dystopi-serier. Men jeg synes at boka er noe for seg selv.

Handlingen foregår i the Republic, framtidens U.S.A. U.S.A er delt i to; the Republic og the Colonies. De to delene er i krig. Krigen startet med at flyktninger fra østsiden(Colonies) ikke fikk komme inn til vestsiden(Republic), da mesteparten av østsiden gikk under vann av flom og tsunamier.

Boka handler om Day og June, to jevnaldrende ungdommer som møter hverandre under alt kaoset i gatene til the Republic.
Day er en kriminell, og den mest ettersøkte av dem alle. Og ingen har noen klare bilder av ham.
June er et vidunderbarn, og er elsket av the Republic.
Noen har myrdet broren til June, og hun vet hvem det er. Det er Day. Når hun faktisk møter Day, aner hun ikke hvem han er. Og de forelsker seg.

Det er en veldig spennende bok, med et ganske troverdig samfunn. Men det er noen deler jeg ikke liker så godt med denne boka.
Jeg liker ikke så godt at romansen mellom Day og June skjer så fort. De kjenner hverandre så vidt, og jeg synes bare det ble litt for drøyt. Det føles ikke ekte siden det skjer så fort. Romansen kunne vært bedre.
Men boka er fyllt med spenning, og det skjer nye vendinger hele tiden, selv om mange av dem er ganske innlysende. Men det var en underholdende bok, og jeg koste meg mens jeg leste den!

Enda en dystopi-bok, og jeg synes boka var underholdende og spennende. Det er vel alt som teller!
Jeg har allerede lest de to neste bøkene i serien, og anmeldelsene kommer senere.
Se også her!

Det er en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg kjøpte boka på starten av sommerferien, og leste den på slutten. Og jeg må bare si at jeg elsker denne boka! Alt fra skrivemåten til karakterene. Historien om Eleanor & Park er bare så søt og bedårende. Jeg liker ikke vanligvis romantiske bøker, men når man elsker karakterene, skrivemåten og historien, er det litt vanskelig å ikke elske boka!

Jeg elsker skrivemåten til Rainbow Rowell (ja, hun heter Rainbow). Alle setningene hun har skrevet er perfekte, og hun skriver på en måte som får deg til å føle alle følelsene som karakterene føler. Karakterene utvikler seg også videre i boka, og da blir vi som leser mye bedre kjent med karakterene. Rainbow Rowell skriver med humor, og jeg liker veldig godt språket som hun bruker. Det er ikke så vanskelig, men det er interessant.
Jeg synes også at det var veldig morsomt at hun har forskjellige avsnitt til Eleanor og Park. Da blir det mye mer interessant, fordi da kan man lese historien fra to forskjellige synspunkter.

Historien handler jo om hvordan Eleanor og Park forelsker seg i hverandre. Ja, det kan høres litt klisjé ut, men da må du bare lese boka! Rainbow Rowell har skrevet denne kjærlighetshistorien på en så spesiell og morsom måte, som jeg aldri har vært borte i før.
Det er sikkert mange kjærlighetshistorier som starter med at hovedpersonene liker hverandre med en gang de ser hverandre. Men ikke i denne boka! Eleanor og Park liker hverandre ikke første gang de møtes. Så vennskapet og kjærligheten deres utvikles litt etter litt utover boka. Det er noe av det om gjør denne boka så spesiell.

Det er også ganske morsomt å lese at to som har så forskjellige familier har så mye til felles.
Park kommer vel egentlig fra en ganske rik familie i forhold til Eleanor. Park er også halvt koreansk og går på taekwondo.
Eleanor kommer fra en ganske fattig familie. Hun har ikke så mange klær hun kan bruke, så hun er kreativ og lager masse rart ut av de få klærne hun har. I tillegg har hun en stefar som ikke er så spesielt snill. . . Han gjør alt så vanskelig for Eleanor og Park.
Men ellers er de ikke så annerledes. De liker den samme musikken, og begge elsker å lese tegneserier.

Slutten av boka var ganske trist, men den passet bra. Da jeg leste de siste ordene, kunne jeg ikke tro at det var over. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt, og for min del kunne boka vært lengre. Det hadde vært så hyggelig å lese mer om Eleanor og Park. Hva skjer videre liksom? Det vet ingen. Og jeg vil så gjerne vite det!
Dette er en av de beste bøkene jeg har lest, og jeg gleder meg til å lese Attachments av Ranbow Rowell. Jeg har allerede lest Fangirl, og anmeldelsen kommer senere.
Se også her!

En liten korreksjon til dette: "Jeg vet ikke om det henger sammen med at boken ble gitt ut på slutten av 80-tallet eller ikke, men jeg fikk inntrykk av at historien fant sted på 90-tallet."

Boken, i svensk original, ble utgitt i 1978. Handlingen må antagelig tenkes å foregå i 1977, siden beretningen begynner "onsdag 27. juli", en dato som på hele syttitallet bare forekom i 1977. Det var vel da Maria Gripe skrev boken.

I det klassiske NRK-hørespillet er det etter hvert tydelig at vi ikke riktig er i "vår" tid; blant annet har telefonene fortsatt dreieskive. Jonas klarer å rekonstruere et telefonnummer fordi han tok lyden av dreieskiven opp på bånd, og kan spille opptaket så langsomt at han hører antall "klikk". Det ville vært verre med dagens tastetelefoner.

Boken føyer seg inn i en norsk litterær tendens: skrive om seg selv terapeutisk og far-sønn-forhold. Surrealistiske momenter går parallelt som en litt for overtydelig allegori igjennom, og virker nesten barneaktig. Disse surrealistiske elementene burde ha vært forsterket eller fjernet helt, de er forstyrrende for min del, og karakterene i drømmesekvensen virker platte. Forfatteren er absolutt best der han blir i den hyperdetaljerte virkeligheten, og ikke når alt drukner i de mange similene som kan virke som de er der fordi forfatteren er blitt forelsket i noen av sine egne beskrivelser. Flere av de virkelige og detaljerte beskrivelsene er nydelige og får frem et vanvittig samspill mellom Fredrik og Fattern. Det er dessverre for langt mellom slagene.

Jeg elsker denne serien og kan nesten ikke vente med å se "The Maze Runner" filmen som kommer i høst!
Handlingen i denne boka foregår før historien om Thomas. Dette er historien om hvordan the Flare ble spredt, og hvordan alt startet. Man får vite alt dette gjennom en gutt som heter Mark, som klarte å overleve alle de traumatiske hendelsene da the Sun Flares traff jorda.

Mark for ofte traumer over hva som har skjedd i fortiden hans, og han pleier å få mange mareritt. Jeg synes det er en genial måte å skrive på, fordi da får man informasjon om hvordan han overlevde.
Noe annet som jeg også liker veldig godt med boka, er at den har en sammenheng med resten av bøkene i serien!

!SPOIILER!
Mark og Trina leverte Deedee gjennom the Flat Trans, med en lapp om at hun var immun. Det skapte sikkert en idé mellom alle de andre som dro gjennom the Flat Trans, og sammen lagde de WICKED, en organisasjon med hensikt å lage en kur mot the Flare. Så Mark og Trina var med å skape WICKED!
!SPOILER!

Jeg likte også veldig godt prologen og epilogen. Det var koselig å lese om Thomas og Teresa i prologen, selv om det bare var noen få sider. Og i epilogen var det koselig å lese om Thomas da han var liten, og ble tatt med til WICKED. Hvordan skulle han kunne vite hvilke farer som ventet ham?

Alt i alt, en av de beste dystopi-seriene jeg har lest:)

Se også her!

Det er viktig for meg å få frem at denne boka dømmes av meg ut ifra mot hvilken gruppe mennesker den er ment å være vinklet; for ungdomsjenter fra 13-18. Selve språket synes jeg er over gjennomsnittet hva ungdomsforfattere angår, og historien er absolutt gripende. Det er såklart mye morsommere å skrive bokomtaler om bøker man absolutt ikke liker eller man elsker, og denne boka er helt i midten. Det som trekker den ned er dens forutsigbarhet, jeg forstår ikke helt poenget med Isaac sin karakter, og jeg synes også hele biten hvor Hazel først ikke er forelsket og opplever fysisk kontakt med Augustus som middelmådig til hun går hen og elsker han som en smule forvirrende. Biten med reisen til denne forfatteren av favorittboka til Hazel synes jeg også er snål og gir meg ingenting, selv om gesten av Augustus i utgangspunktet er sjarmerende. Jeg ser ikke poenget med besøket når forfatteren oppfører seg som han gjør, rett og slett. Ellers relativt drivende fortelling, og som ansatt i bokhandel må jeg virkelig få påpeke at denne boka selges i et forrykende tempo. Jeg har forståelse for at unge jenter digger boka.

Jeg er veldig enig med deg. Jeg føler at all spenning er borte og kicket jeg hadde i 1 og 2 er borte. Jeg er halvveis, men har gjespet så mange ganger at jeg vet ikke om jeg skal fullføre ikke. Samtidig er det jo en veldig lettskrevet bok at jeg kommer nok til å bare rase igjennom den.

Jeg ønsker meg system i hyllene mine. Det er i grunn nødvendig når man har over 2000 bøker og ønsker å finne igjen noe. Men det betyr ikke at jeg har det systemet jeg ønsker meg. Jeg har hyller langs hele langveggen i stua. Her er bøkene sortert etter sjanger, sånn ca. Kunne tenke meg å finsortere under der igjen etter forfatterens etternavn, men det er ikke ideelt når jeg har sju andre hyller av forskjellige størrelser plassert rundt om i resten av leiligheten.

Det er ikke alltid jeg finner igjen det jeg skal ha, men det hender ofte at jeg finner igjen bøker jeg hadde glemt... Sånn totalt sett synes jeg hyllene mine er ganske pene, her er et utsnitt fra ca midten av den store:

Ja, det er antydning til fargesortering helt til høyre der, men det er ikke noe jeg kan gjøre med hele hylla, selv om det ser pent ut. Da blir det i hvertfall umulig å finne igjen titler. Men det passer akkurat der. Og ja. Jeg kjenner igjen trangen til å sortere etter høyde. ;)

FOR en roman! Det er nesten så jeg ikke tør omtale den, i frykt for å sette boken i feil lys og fordi jeg ikke tror jeg greier å få fram hvor bra den er.

Oscar er 9 år og bor med moren sin i New York. Han er en spesiell gutt, en nerd, veganer, pasifist, frankofil, oppfinner og faktanerd. I tillegg går han alltid kledd i hvitt. Faren hans døde i et av tvillingtårnene 11. september og etter det har livet forståelig nok aldri blitt det samme. Han ser at moren har vondt, og i stedet for å gråte gir han seg selv blåmerker. Psykologen kommer han ingen vei med.

Oscar har en hemmelighet. 11. september la faren igjen flere beskjeder på familiens telefonsvarer, og disse har han tatt vare på og aldri fortalt moren eller noen andre om. En dag kommer han over en nøkkel i farens garderobe, og det er starten på en langvarig ferd gjennom New Yorks gater. Han er overbevist om faren ville si ham noe. På ferden møter han mange spesielle mennesker som fører ham et skritt nærmere den riktige låsen.

Parallelt med Oscars historie flettes besteforeldrenes historie inn. En intrikat, merkelig historie som nesten virker usammenhengende og malplassert. Men det er en mening med alt, det hele henger sammen på en fantastisk måte. Foer har en egen evne til å skrive, jeg faller sånn for alt og vil bare ha mer! Teksten blir brutt opp av sider med bilder, tall, tegninger og andre symboler som får fram frysninger på ryggen.

Jeg elsket denne boken etter kun å ha lest noen få sider, og jeg fikk rett - dette er en av mine nye yndlingsbøker. Bare les den, den er så fantastisk at jeg ikke greier å sette ord på det. Rett og slett ♥

Les denne boken - om du ønsker et noe revidert perspektiv på viktoriatidens London; her finnes godbiter både for den dypt og den noenlunde historieinteresserte. Forfatteren pakker historien inn i et livlig språk som tilfører både humor og fart.

Jeg har vært veldig sent ute med bokanmeldelse denne gangen. Jeg ble ferdig med boka på lørdag. En uke siden! Ja ja, sånn kan det gå.
Jeg har lest Harry Potter før, men jeg leste aldri ferdig serien. Og så er det så lenge siden jeg leste dem, at jeg bare startet på nytt.

Boka handler om Harry Potter, som tror han er en vanlig gutt, men er egentlig en trollmann. Han må gå på Galtvort, en skole for hekseri og trolldom. Men Harry er ikke en vanlig trollmann. Etter hvert finner han ut mer om fortiden sin, og det skaper bare problemer. . .

Magi og magiske elementer, det er en perfekt blanding for meg. Det er bare så morsomt å lese om alle opplevelsene Harry opplever med vennene sine. Det hadde jo vært så morsomt å gå på Galtvort.
Selv om det kanskje ikke skjer så mye etter hvert, er det spennende for det. Alle transfigurasjons timene og urtologi timene(jeg vet ikke om det var noen urtologi timer, men det er det i bok nummer 2.)

Slutten var jo også veldig spennende, og jeg bare gleder meg til jeg er ferdig med Mysteriekammeret(bok 2)

Se også her!

Maisalget er igang. Stort sett alle nettbutikkene setter ned prisene på noen av fjorårets bestselgere. Det ser ikke ut til å være noe organisert salg som Mammutsalget, her gjelder det å holde øynene åpne. Prisene varierer stort fra butikk til butikk.

Ett eksempel er Politi av Jo Nesbø, den kan du nå få til vanlig pris på 349, helt ned til 89 kr. Det er mye å spare på å velge rett butikk!

Rød som blod er den første boka i Snøhvit-trilogien, også kjent som Lumikki Andersson-trilogien, og den har blitt beskrevet som intet mindre enn en sensasjon. Det er kanskje ikke så rart, siden rettighetene har blitt solgt til omkring 40 land så langt. Spørsmålet da blir om den faktisk tåler vekten av sin egen suksess og hypen som følger med.

Lumikki er oppkalt etter Snøhvit, men hun synes ikke selv at de er særlig like (håret hennes er brunt, ikke svart. Leppene er rosa, ikke røde. Huden er lys, ikke hvit. Sminke ville ha gjort mye, men det gidder hun ikke). Hun klarer den vanskelige balansegangen det er å ikke høre til noe sted, men å passe inn overalt på skolen. Dette er med vilje og viten – hun gjør et poeng av å ikke kunne bli plassert i noen boks, og å gli rett inn. Være usynlig, men ikke sær. Kunne henge med alle, uten at det virker påtatt. Kunne spise alene uten at det virker påtatt. Hun har grunner for å kjøre en sånn linje, som blir tydeligere utover i boka.

Planen om å være usynlig går til helvete når hun tilfeldigvis går inn på mørkerommet på skolen og ser penger som henger til tørk. Hun dras inn i noe stort og farlig, helt uten å ville det selv, gjennom blant annet den pene, privilegerte jenta Elisa, som også er datteren til en sentral politiinspektør. Plutselig er vgs-elevene involvert i internasjonal kriminalitet – narkotikahandel, drap, korrupsjon og hvitvasking av penger. Veien ut blir kanskje bare å bevege seg rett inn i hjertet av saken, hvor farlig det nå enn blir.

Lumikki er en protagonist av det gode slaget. Hun er tøff, smart og sterk, og hun klarer å være disse tingene uten å være bitchy mot andre jenter eller gjøre seg dummere enn hun er rundt gutter (som ser ut til å være linjen mange andre YA-heltinner legger seg på). En viss kynisisme tillater hun seg dog – med rette – men hun er forsiktig med å dytte folk inn i bokser med merkelapper. Også er jeg svært fornøyd med det faktum at hun ikke preges av det syndromet mange andre YA-jenter preges av, nemlig at gutter som stalker eller er slemme belønnes («det er egentlig ikke stalking eller mobbing om de er kjekke»). Hun tar igjen.

– Vet du hva? Egentlig kunne du sett ganske bra ut hvis du byttet ut den forferdelige frisyren og hårfargen og disse miljøaktivistklærne og lærte å sminke deg, sa han med den ene munnviken hevet.
Lumikki smilte.
– Og vet du hva? svarte hun. – Egentlig kunne du vært ganske smart og hyggelig hvis du byttet ut den forferdelige personligheten din helt og holdent.

Hun er likandes. Romanen når allikevel ikke helt opp, delvis på grunn av troverdigheten, eller en viss mangel på det. Det nytter ikke å gå nærmere inn på de spesifikke detaljene i handlingen uten å spoile, men jeg skal si såpass at jeg synes at valgene ungdommene ser som helt nødvendige, kanskje ikke er så himla nødvendige som de fremstilles. De hadde flere valg enn det fremgår i handlingen. De kunne ha opptrådt annerledes. Mangelen på valgmuligheter er svært beleilig i historien, men det føltes litt påtvunget til tider. Samtidig opplevde jeg plottet som ganske så forutsigbart.

Jeg er dog i bunn og grunn ganske enig i hypen rundt denne serien. Dette lover svært godt. Jeg liker Lumikki, og boka er spennende, til tross for at jeg opplever at troverdigheten halter litt her og der. Den ytre, thrillerpregede handlingen ble for meg nemlig sekundær. Den primære handlingen går mer på hva det er som driver folk til å gjøre det de gjør – og hvorfor folk blir dem de blir. Jeg blir gjerne med henne videre, og jeg lærer gjerne mer om henne. Kommer definitivt til å lese neste bok, som får tittelen Hvit som snø.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.