Bokelskere.no

Det spiller ingen rolle om det bare er en som kjemper, eller om det er titusen; når denne ene skjønner at han må kjempe, så kjemper han, uansett om han har noen å kjempe sammen med eller ikke. Jeg var nødt til å kjempe, og jeg ville ha gjor det igjen.

(...) en beslutning er bare begynnelsen til noe. Når du tar en avgjørelse, stiger du ned i en mektig elv som fører deg til et sted du ikke hadde drømt om da beslutningen ble tatt.

For henne var alle dager like, og er alle dager like, er det fordi du har glemt å gripe det gode som skjer i livet mens solen går sin gang over himmelen.

Hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv ses tilbake på, når et liv oppsummeres?

Å synde er å sette seg i en posisjon hvor synden blir mulig.

Gjør man noe uten dekning lenge nok, blir konsekvensene store. Det må du betale for. Det er ikke gratis.

Det fantes ingen vei ut av det, annet enn den gamle og velbrukte: holde ut.

Det er jo ikke så komplisert. Enten går det bra, eller så går det ikke bra. Og det er jo bra, det også, for da kan det jo bare gå bedre.

I skyggen av et stort tre i slottsparken sitter jeg og ser på mine unge armer. Sila ligger ved siden av meg, jeg har ikke tatt den ennå. Gjennom den klare plasten kan jeg se bittesmå hvite korn, surre rundt i den melkehvite blandingen. Snikende dødskorn som snart skal virvle rundt i mitt blod og forgifte hele sjelen. Ødelegge og spre fordervelse, glede ett sekund, skape ren fortvilelse, panikk, angst og smerte i flere år. Slik er stoff. For en stund siden, like etter at jeg hadde begynt igjen, skrev jeg så flott om det å være med, være tilbake hos mine venner.
Nå har plutselig den harde virkelighet slått ned i meg. En narkoman har ingen venner! Vi i gjengen, vi lever på og av hverandre, tærer av hverandre og utnytter hverandre det vi kan. Men våre små hjerner er kun konsentrert om stoff og om oss selv. Alle andre mennesker omgås vi bare i håp om å kunne utnytte dem. Vi puster og er, djunker og knuller. Er det et liv? Kan man i det hele tatt kalle det å leve? Jeg lever på en løgn, hele mitt liv er en løgn, en stakkars neddjunket narkomans urealistiske oppfatning av verdier. (Narkoman jente, 16 år)

hvorfor er det mer akseptert å ha vondt i ryggen enn i sjelen?

Mamma hadde forlatt denne verden og erobret friheten, og derfor kunne jeg også erobre den. Jeg savnet henne og skulle ønske jeg kunne få høre latteren hennes igjen. Men jeg visste med meg selv at hun fantes et sted, ett eller annet strålende, grenseløst sted. Hun passet på meg, heiet på meg. Og elsket meg.

Mange sider ved mors liv og død kommer til å forbli et mysterium, men mens jeg lå der i sengen og sorterte minnene, var det én ting som sto klart for meg: selv i sine ville stunder, når hun så fyrverkerier eksplodere og håret hennes sto til alle kanter, elsket mamma meg.

Hun smilte til fru Odell og sa: Vi får gjøre som Scarlett O'Hara, og ikke bekymre oss for morgendagen før den er her.

Bøkene ble mitt liv, eller kanskje jeg heller skulle si at bøkene hjalp meg å flykte fra mitt liv.