Bokelskere.no

Når vi blir født, gir Herren hver enkelt av oss en Livsbok. Så lever og lærer vi, kapittel for kapittel.

Jeg var på lag med alle, jeg byttet drakt midt i kampen og sto i mål for alle lag. Jeg tok alles røde kort og satte meg på benken.

Det finnes en sorg i alle ting, i blomstene og regnværet, i skatter og drømmer. Sorgen er å miste, sorgen er å ikke få. Sorgen er visshet. Sorgen er livet som glipper, tiden som går, det som kunne ha blitt, men ikke ble. Sorgen er hjelpesløshet. I sorgens sal er det plass til alle ting. Det er mørkt og lunt i sorgens sal, og det er ensomt. Sorgen er å fange vind, å gripe vann i neven. Sorgen er stille. Sorgen er høflig. Den kommer, og så går den sin vei. Men sorgen blir aldri borte. Bare ting blir borte når de forsvinner. Sorgen er umulig.

Drømmer krever mindre krefter enn vireligheten.

Døden betyr slutten på livet, ikke på mellommenneskelige forhold.

Bare vi kan elske hverandre og huske hva kjærlighet vi følte, kan vi dø uten noen gang helt å forsvinne. All kjærligheten man følte, er fremdeles der. Alle minnene er fremdeles der. Man lever videre - i hjertene til alle man har berørt og hatt omsorg for mens man var her.

Ikke gi slipp for tidlig, men hold ikke fast for lenge.

Ja, skjønnheten finnes. Du må bare se med hjertet, så kan du se skjønnhet overalt.

Tro ikke at det er for sent å engasjere seg.

Godta at fortid er fortid, uten å fornekte eller forkaste den.

dem jeg ikke ville annet enn vel
var ofte de som var verst mot meg

For når han synger, tier til og med fuglene for å lytte.

Psykologisk blir vi født i løse biter. Å vokse opp er å samle bitene, i håp om å bli et helt menneske.

Det er gjennom følelsene vi forbinder oss med med hverandre, og det er følelsene som er gode og onde, ikke dagene.

Hun stupte inn i bøkene, etterlignet hver bidige figur hun møtte der. Hun leste en historie om en jente som satt og leste i klesskapet mens hun spiste kjeks med sjokoladebiter i, og da gjorde hun det samme. Hun leste Nancy Drew og Hardyguttene og lette etter ledetråder overalt, skrev dem ned i Harriet spion-notisboka si, selv om hun aldri fikk noe mer ut av dem enn stadig tilbakevendende skuffelser. Hun prøvde å rømme og gjøre som millioner av barn i millioner av bøker, men hun og kofferten med bilde av en liten, gammeldags jente med kysehatt på, kom aldri lenger enn til rododendronbuskene før hun mistet motet.

Vi har aldri vært velorganiserte lesere som leser en bok helt ut på noen slags logisk måte. Vi bukter oss ut og inn av ord, som turister på en sightseeingbuss man kan hoppe av og på.

Hva er det som er så farlig at vi ikke kan si det høyt?