Bokelskere.no

Det er måten vi lever på, med de sår vi får her i livet, som gir oss styrke og skjønnhet

"De finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt".

En stabel bøker ligger ved min side. Det er bøker jeg er spesielt glad i. Nå er det din tur til å klukkle.

Lev for pokker. Lev!

"Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien." Det gamle kinesiske ordtaket minner oss om at det er viktig å stoppe opp og glede oss over det som gir rikdom og dybde i tilværelsen.

Bibelen er en tykk og ganske slaskete bok. Den består av Johannesevangeliet, Moseslovene og Markmusevangeliet.

At ingenting egentlig er umulig, bare en ikke blir sittende med hendene i fanget. At det alltid finnes en verden å erobre, uansett om en er tretti og knapt nok har fullført den gamle folkeskolen...

Man kan ikke løpe fra skjebnen, eller lure den. Hvis du lengter etter fred, må du godta den.

Noen kan snakke om kunst og litteratur eller fortelle en interessant anekdote som en hører på, men som ikke kommer lenger enn til hjernen, til bevisstheten. Men det kan også gjøres slik at det som blir sagt smyger seg inn gjennom huden på en og lar en oppleve noe med sitt eget innerste.

-Hei Sofia! Hvordan er det med deg idag? spurte hun muntert og klappet meg på skulderen.
-Vet ikke. Sannsynligvis ikke så bra. Jeg har mistanke om at det er ganske dritdårlig, hvis jeg bare hadde orket å kjenne etter.

Bygger du en mur for å beskytte deg mot omverdenen, bygger du i realiteten bare ditt eget fengsel. Jo høyere og mer omfattende festningsverk, desto lengre blir soningen. Og mer ensom.

En kvinne er som en stein som blir glattslipt og rund av vann og tid. Vårt ytre blir endret av skjebnen vi blir tildelt i livet, men intet vann kan forandre kvinnens hjerte og hennes morsinstinkter.

Som barn gikk jeg omkring og trodde at de voksne hadde ristet av seg all umodenhet, dette var helt feil, det har de slett ikke gjort, i tillegg er det vel et urimelig krav å stille til et voksent menneske, og - hva vet jeg - er det ikke også et krav som begrenser det menneskelige?

Ideer er mektigere enn våpen. Vi ønsker ikke at motstanderne våre skal ha våpen, så hvorfor skal vi la dem ha ideer? Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk.

Det ville være deilig å tilbringe noen dager der, hvor ingen brydde seg om hvar jeg var eller ikke var, bare hvem jeg var, som alltid hadde vrt tilstrekkelig for dem.

Blir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden.

Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren.

Det er en edel, rettferdig og upartisk side ved tingenes orden, dette at sykdom og sorg riktignok smitter, men intet i verden er allikevel så uimotståelig smittsomt som latter og godt humør.

Men så er det dette med å spille den hånda livet gir deg, og hvis du får dårlige kort, hva gjør du da? Fortsetter å spill eller kaster deg? Jeg sitter ikke med noe svar. Egentlig har jeg prøvd begge deler, uten at det har gjort den heilt store forskjellen.