Bokelskere.no

Hva er det som er så farlig at vi ikke kan si det høyt?

Jeg fikk ikke denne dagen til, eller det ble en umulig dag for meg, den ble ikke slik jeg ville at den skulle bli, ja hva ville jeg med denne dagen?

Det er vanskelig å føle sin egen verdi dersom man later som om man er en annen.

Et menneske uten grenser kan ikke vokse.

Hun tenkte på hvor stor omtanke og hjelpsomheten var blandt disse enkle menneskene. De ofret så mye for hverandre, uten engang å tenke på at det var et offer. De var lite kritiske og egoisme visste de vel knapt hva var.

Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det.

Hemmeligheter må voktes godt, og prisen er høy. Hun åpnet øynene og myste mot solen. Ensomhet. Prisen er ensomhet.

Glem aldri kjærligheten.

"Berøringsangst, Mattias. Jeg hadde en professor i København som snakket om det. Redselen for å komme noen for nær. Det i oss alle som får oss til å rykke ørlite grann lenger inn på bussetet når noen setter seg ved siden av deg. Det er redselen for det store fellesskapet, redselen for å dø."

Sannsynligvis er det mer nødvendig enn noen gang å ikke følge med tiden. Vi trenger stadig flere som går motstrøms og nekter å gå i takt. Hvor ble det av alle orginalene, de som sier upassende ting uten å skjele til hva det kulturelle, politiske eller åndelige establishment vil si?

Lykken finnes i de mange hverdagssysler som man altfor sjelden vier noen oppmerksomhet, og når man opplever den, tolker man den ofte som heldige omstendigheter, slump eller tilfeldighet.

Når fortiden kommer rasende inn i nåtiden, åpner menneskene seg opp. Mesteparten av tiden er vi lukket som muslinger, til og med for vårt eget liv. Mesteparten av tiden bare lever vi, her og nå, dagene våre er fylt opp av kroppene våre, kroppene våre er fylt opp av dagene våre, det er alt vi makter å bære, og derfor forblir vi lukket for alt som ligger utenfor det punktet hvor vi befinner oss. Når så fortiden kommer brasende inn dørene åpnes vi, og det er ikke bare mot fortiden vi åpnes, vi åpnes for alt, mot fortiden, mot nået, mot framtiden, brått står vi der som vidåpne dører, og absolutt alt blir vi i stand til å ta inn. Der er en nådeløst naken situasjon å befinne seg i, og så rart er det vel ikke at vi det meste av tiden må være så lukket som vi er, for beina våre ville ikke vært mulige å balansere på om denne åpenheten hamret oss opp hver dag.

Hjertet kan ha grunner tanken ikke fatter.

Altfor sjelden unner man seg å dvele ved de tankene som vekkes når man leser.

Man planlegger sitt liv, tenkte han,og alt virket enkelt og selvklart, men så begynner ting å skje, viljen styrer, tilfeldighetene råder. Hva hadde brakt han til dette brennpunktet i hans liv? Svarene sto oppstilt som soldater rundt han, så han våget ikke å spørre. Men han hadde ikke lenger kraft til å bære sin egen glemsel. Han måtte gjenerobre sin historie, skjønte han nå, uansett hvor fryktelig den var. All fortidens gru måtte han våge å huske. All overmodig galskap, hvert nakent øyeblikk. Han kunne ikke lenger maskere sitt ansikt. Snart var det natt. Som hos Zarathustra: Snart våkner alle elskendes sanger. Og savnet, det som ingen kunne stille, snart ville det tale.

Prinsippene og reglene du lever etter, skaper den verden du lever i. Forandrer du prinsippene, forandrer du din verden.