Fra "Eplekarten og samfunnets tvang" av Magne Lindholm.

Problemet med denne konsekvent tilbakeskuende bruken av Alf Prøysen er at den både er misvisende i forhold til Prøysens verk, og at den lenker ham til nostalgiens jernkule. Prøysen var ingen nostalgiker. Han var en framskrittets mann. Modernisering og sosial endring var et av hans sentrale motiver.

Ritualiseringen er en av kunstens største fiender. Nærmer man seg et kunstverk ofte nok på samme måte, vil det til slutt gå i ett med tapeten. Og det som en gang var skapt for å åpne øyne og ører på den som er mottakelig for kunst, det som skulle gjøre ham eller henne enda várere for livets nyanser, det blir liggende som et slør mellom tilskueren og verden. Slik har også den norske offentligheten forsøkt å innordne Alf Prøysens verk i sin egen forestillingsverden.

Fra Alf Prøysen og skolen av Knut Imerslund:
Prøysens forfatterskap er preget av en grunnleggende solidaritet med folk i det proletarmiljøet han skildrer, og med fattige og undertrykte generelt. Likevel er det klart at noen revolusjonær forfatter er han ikke. En vil lete forgjeves hos Prøysen etter lettkjøpte visjoner om nye samfunnsformer som skal gjøre alle og enhver lykkelige. I Prøysens diktning finnes det i det hele tatt ikke glansbilder, hverken av samfunnsformer eller mennesker. Dette henger igjen sammen med at Prøysens hovedpersoner ikke er typer i Georg Lukács' forstand av ordet. (...)... Tvert imot er Prøysens hovedpersoner gjerne ofre for samfunnsforhold de ikke har innsikt i, og deres opprør eller normbrudd får gjerne form av ureflekterte panikkhandlinger, som i beste fall er høyst midlertidige løsninger på problemene

Fra "Eplekarten og samfunnets tvang" av Magne Lindholm.
Siden så mye av Prøysens verk er skrevet i lavstatussjangre, er det også lett å omfunksjonere dem til å være bærere av konvensjonell ideologi. På samme måte som Evert Taubes og Bellmans poesi er blitt søndersunget av fyllvræl og studentersangkor, ble det foruroligende, doble og undrende i Alf Prøysens kunst begravet i en flom av kos, julehygge og nostalgi. Et sentralt innslag i denne strategien har vært å konsentrere all oppmerksomhet rundt et lite fåtall viser, og synge dem til teksten er blitt like automatisert som nasjonalsangen.

Den sentrale visa i denne søndersyngingsstrategien er "Du skal få en dag i mårå". Valget av den er ikke tilfeldig, for også de konvensjonelle har teft når de skal avvæpne en bohem. I minneboka Pappa Alf forteller Elin Prøysen hvordan han skammet seg over de to siste versene i visa. De var laget som et påheng til første vers og refrenget, som han var svært stolt av. Slik beskriver han versene i et brev til Knut Roen:
"Jeg er sjøl så glad i denne ideen, og jeg angrer på at jeg slapp den fra meg i en slik miserabel innfatning. Otto har det på samme måten når det gjelder melodien som ble gjort i en fei, men den synes jeg er god. Ja, ja, nå får du smøre stemmebanda med ribbefett og hulke fram mesterverket. Velbekomme."