Bokelskere.no

Du lærer å leve med det - med dem. For de blir hos deg, selv om de ikke lever og puster lenger. Det er ikke den samme knusende sorgen du kjente til å begynne med, den du blir helt overveldet av. Det er bare noe du lærer å gi rom for. Som å tilpasse seg til et hull. Du blir ... en smultring, i stedet for en bolle.

Og lykka er ikkje ein permanent tilstand - den er som stjerneskudd i ei mørk natt, som lyser opp og gir oss små lykkestunder som vi kan leve lenge på.

På samme måte som vi har fysiske drifter som krever sin utløsning, har vi også behov for intellektuell utløsning.

Å få noens tid. At noen gir meg av sin tid.
Det er en gave så stor, så stor.
En kollega kommer hit og leser skjønnlitteratur med vakker stemme.
Han sitter ved sengen min der jeg ligger mens sondematen pumpes inn. Vi har lys tent, og jeg vil at den boken aldri skal ta slutt.

Vi har for god tid, sier Guro. - Det er det som er problemet, for god tid og for stort fokus på oss selv, vi sitter bare og stirrer på vår egen navle og klager.

En mann mistet en øks, han trodde naboens sønn hadde tatt den. Alt ved naboens sønn virket mistenkelig. Måten han gikk på, tonefallet, ansiktsuttrykket, håndbevegelsene. Da han fant igjen øksa, var det ikke lenger noe spesielt med naboens sønn.

Epilog
Hører du fuglesangen
I kastanjetreets topp?
Jeg er melodien
Fuglene har stemt opp.

Hører du bekken sildre
For alltid glad og fri?
Min latter bor i strømmen
Og klukker til evig tid.

Kjenner du solens stråler
Varme din kalde hud?
Jeg er selve solen.
Kjærlighetens gud.

Ingenting forblir uforandret.
Alt beveger seg til slutt.
Vi også.
Døden er ikke annet enn en ny utfordring.

Jeg skrev at jeg elsker deg, selv om jeg hater de tre orda, de er ødelagt av unge folk som leker voksne folk.

For every one bad apple, there are thousands more whose hearts are full of kindness.

Det er som om noen har lovet meg en overraskelse jeg bare går og venter på, men som jeg gradvis innser at ikke kommer likevel - og jeg blir sittende igjen med en blandet følelse av å ha blitt lurt og av at ingenting kunne svart til forventningene uansett.

"Man tror jo at de alltid kommer til å være der, ikke sant, men så en dag er de ikke det lengre"

Vi trenger hverandre så inderlig vel. For du og jeg, vi er som et tre som er delt i to. Og hvis det ikke blir satt sammen igjen, så dør treet.

Sorgen over det hun hadde mistet, overskygget gleden over det hun hadde igjen. Slik kan det nok ofte bli. Det virker som om sorg på en eller annen måte tar større plass i livene våre enn glede.

Det er bare det vi har mistet, som fremstår som evig og uforanderlig.

Ingenting vekker nysgjerrigheten mer enn en stor, låst kiste.

Øyeblikket er alt vi har

Ingen barn skulle dø før sine foreldre.