Bokelskere.no

Noen øyeblikk. Et menneske, et hvilket som helst menneske, får så forsvinnende få sjanser til å leve i et eneste av dem. Å slippe taket i tiden og falle. Elske noe helt sanseløst. Eksplodere av lidenskap. Noen ganger når vi er barn, kanskje, for dem av oss som får være det. Men etter det, hvor mange åndedrag trekker vi utenfor oss selv? Hvor mange rene følelser får oss til å juble høyt og skamløst? Hvor mange sjanser får vi til å bli velsignet med hukommelsestap?

Hvis et menneske lukker øynene hardt nok og lenge nok, kan det huske nesten alt som har gjort det lykkelig. Duften av morens da det var fem, år og de flyktet fnisende inn i oppgangen fra et plutselig styrtregn. Farens kalde nesetipp mot kinnet. Den ru trøsten fra labben på et kosedyr barnet har nektet foreldrene å vaske. Lyden av bølger som rullet inn over klipper på den siste ferien deres ved havet. Applausen i et teater. Søsterens hår etterpå, da de gikk på gaten utenfor, sorgløst i vinden.

I en viss alder handler nesten alle spørsmål et menneske stiller seg, egentlig om ett eneste: Hvordan lever man et liv?

Et menneske trenger at noen trenger det.

Denne sorgen er ikke langsom. Den vokser ikke fram i sporene av fornektelse, sinne, forhandlingene, depresjon og aksept. Den flammer opp umiddelbart, som en fortærende brann i henne, en ild som sluker alt oksygen til hun ligger på bakken og sparker og slår i grusen og snapper etter luft.

Det tar lang tid å lære et menneske å kjenne.

Livet er mer enn skoene man går i. Mer enn personen man er. Det er samhørigheten. Delene av en selv i en annen.

Jeg fortalte at jeg hadde tenkt på det i hele natt, sa hun. Det har jeg naturligvis ikke. I hele dag, mente jeg. Nei ikke i hele dag heller, men ….

Det finnes ingen som er så blinde som dem som nekter å se.

Det mystiske er ikke hvordan verden er. Men at den er.

Kjærlighet kunne man aldri forstå. Men hvem var vi om vi ikke forsøkte.

Da hun kjenner at de er i ferd med å falle, finner hun styrke til selv å stå oppreist. For kvinner gjør det, finner styrke når de må gjøre det for en annens skyld.

Det finnes mye som man ikke vet om et menneske, før man er blitt dette mennesket. Hva det er i stand til. Motet det har.

Noen ganger er det lettere å leve med at man ikke vet hvem man er hvis man i det minste vet hvor man er.

Alle ekteskap har dårlige sider, siden alle mennesker har svakheter. Alle mennesker som lever sammen med et annet menneske, lærer å håndtere disse svakhetene på forskjellige måter.

Har du noen gang følelsen av at en tanke eller ting holder deg fanget? Som om det til og med på dette vakre stedet midt på blanke dagen var en svart sky over deg og bunnløs, mørk tomhet under deg? Slik at selv om du trekker denne reine, friske lufta dypt ned i lungene og selv om du betrakter dette vakre landskapet, får ingenting deg likevel til å føle deg som en del av verken dette vakre eller av denne verden?

Far forteller meg om prinsipper om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys.