Selv om jeg ikke er så glad i mitt eget liv for tiden så har jeg ingenting til overs for folk som ofrer andres liv. Hva hver enkelt velger å gjøre med sitt eget liv er en privatsak, men andres liv burde vi holde oss for gode for å bruke opp eller mene så mye om.
Tiden leger alle sår og det er absurd å høre noen si slike tung på et sykehus. Disse folkene burde jo vite bedre enn noen andre at tiden overhode ikke leger alle sår, tiden leger noen sår, det går jeg med på, men slett ikke alle, det fins sår man dør av, både ytre og indre, og på sykehuset fins det flere slike sår enn andre steder.
Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei -
han elsker – elsker ikke meg.
Men ennå ikke kjenne deg.
Fra Videre, 1945
Inger Hagerup
vi sårer andre når vi lyver, og vi sårer oss selv ...
Det er aldri de samme som bygger som river,
Nå skal jeg fortelle dere unge mennesker noe. Kjærligheten er et større mysterium enn døden.
Alle kan trå feil. Både én og to ganger. En blir ikke et dårlig menneske av den grunn.
Noen bøker er rett og slett som et nært og personlig forhold. Det hender at jeg må ta meg en pause for å bearbeide ting når jeg har lest en bok ferdig. Noen gjør et så sterkt inntrykk at de etterlater meg i en sinnstilstand hvor neste bok må vente..av respekt for den relasjonen jeg nettopp har avsluttet.
Jeg har alltid en bunke med bøker som ligger og venter på å bli lest, men det hender jeg må ut og kjøpe noe helt annet som for eksempel en historiebok fordi jeg ikke klarer å gå inn i relasjon med nye karakterer før boken har fått synke.
Sist skjedde dette med meg da jeg leste "Huset ved moskeen" av Kader Abdolah.
Er det andre som har det slik, og i så fall etter hvilke bøker? Jeg har alltid så lyst til at neste bok skal toppe den jeg nettopp leste, men det lar seg ikke alltid gjøre.
Hope driver familiens bakeri som tredje generasjon. Økonomien skranter, i tillegg til en opprørsk datter og en dott av en eksmann. Bestemoren, som både Hope og datteren har et nært forhold til, har blitt dement, men i et klart øyeblikk gir hun Hope en liste med navn og et oppdrag: finn resten av familien i Paris!
Dramatiske hendelser fra fortiden ser igjen dagens lys, og Hope kommer over familiehemmeligheter hun ikke har hatt noen anelse om.
Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andre liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi kommer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter et menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, det er bare å sprekke den ballongen som er verden og la alt som finnes der, strømme ut over sidene.
Teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet
om du nyter hvert sekund.
Per Kvalvik
Innsyn i tankene til en vis mann med stort hjerte.
Jeg advarte Justin mange ganger og på mange måter: <<Du kan ta æren for å være disiplinert og jobbe hardt for å utvikle talentene dine, men du kan ikke ta æren for å være naturlig god til noe. Det var Gud som ga deg disse gavene. Og den eneste grunnen til at du befinner deg i denne posisjonen, er takket være Ham.>> (se også Salomos Ordspråk 18,6)
Det spiller ingen rolle hvor du befinner deg i dag - hvor ødelagt, skadet, såret eller skamfull du er. Hvis Gud kan hjelpe meg å finne veien oppover, så lover jeg at Han kan gjøre det samme for deg.
Man skal ikke lytte til rykter, og uten å undersøke nærmere, la seg influere av dem.
Hvis journalister bare visste hvilket herredømme de har over liv og død !
Når du danser, kan du tillate deg å være deg selv.
Det var ikke alltid så lett å være enslig. Det var umulig å si om det var kulturelt betinget eller ikke, men et eller annet sted i det menneskelige mysterium virket det som det lå et grunnleggende behov for forening med et annet menneske. Kroppen talte sitt tydelige språk. Etter måneder med ensomhet tagg den om berøring.
Det viktigste er at man koser seg med bøkene, synes jeg. Så klart kan man si at serie litteratur også kan ha sin sjarm. Jeg synes så lenge du koser deg med det og, liker bøkene har du allerede bestemt at bøkene er gode. Kanskje serielitteraturen blir mer anerkjent, etter hvert?God sommer:)
Jeg selv er ikke noe voldsom fan av serieromaner. Men det har med personlige preferanser å gjøre. Jeg ELSKER Sagaen om Isfolket feks, selv om den jo også er en romanserie. Men for meg er det enkelt. Bøker er bøker, litteratur er litteratur. De kommer i forskjellige genre på lik linje som film og musikk. Å si at serieromaner ikke er ekte litteratur blir like dumt for meg som å si at jazz ikke er ekte musikk fordi jeg ikke liker det. Synes det er synd det skal være så mye snobberi ute og gå. At det ikke kan være plass til alle uansett genre.