Ja, det kan jeg! Det å ikke lese bøker er heldigvis ikke ensbetydende med å ha luft mellom ørene, på samme måte som det å være blond med stort frontpart ikke betyr at man skyr unna bøker. Samboeren min leser en bok annethvert år tror jeg, men det betyr ikke at han ikke interesserer seg for det som skjer i verden. Hadde jeg vært så ensformig at jeg kun snakket om bøker ville det nok blitt ett problem, men heldigvis har vi andre ting til felles. Vi kan også fint diskutere noe jeg har lest selv om han ikke har lest det samme.

Han gjør det igjen, det er ikke noe annet å si. Fantastisk, nydelig og gjennomført!

fortellerkunst gir leseglede. En fengslende roman, tar riktignok litt tid å nøste sammen alle trådene/familiene.

Dypest sett om hva som driver oss

Gunn Marit Nisja debuterte med romanen "Naken i hijab" i 2011. I september i år kommer hun ut med sin andre roman "Porselenspiken". Selv har jeg hatt tilgang til et leseeksemplar av boka, og det er på den bakgrunn jeg uttaler meg om den. Jeg kjenner ikke forfatteren personlig, men har hatt mange diskusjoner om mangt og mye med henne på Facebook.

Hovedpersonen og også jeg-personen i boka er Kristin. Hun nærmer seg 40 år, har verken mann eller barn, men har omsider funnet en retning i livet sitt. For få år siden tok hun nemlig fagbrev innenfor kokkefaget, og etter å ha jobbet for andre i noen år, våkner så smått en drøm om å åpne sin egen restaurant. Det er bare en hake ved det hele. Kristin er enebarn og odelsjente til Brekstø gård ved Romsdalsfjorden - en gård hun aldri har vist noen interesse for, men som foreldrene hennes aldri har gitt opp håpet om at hun vil overta, "når hun bare kommer til fornuft".

Sammenlignet med andre i bygda har Kristin valgt nokså utradisjonelle veier, og dette får hun svi for. Stadige stikk fra andre - enten det dreier seg om at hun har fagbrev eller at hun ikke har mann og barn - kommer fra alle hold, og selv ikke hennes egen mor skåner henne. Men Kristin er fast bestemt på hva hun vil, og alltid møter hun fornærmelser med overbærenhet. Inntil hun en dag føler behov for å ta igjen med sin nærmeste sjef, ei urimelig kjeftesmelle som litt for lenge har hersjet med henne ... Dette koster henne jobben.

Så dør faren hennes. En arv skal muliggjøre drømmen hun lenge har båret inni seg: å åpne et eget sted. Ideen om Små Gryter tar form. Kristin får tak i et egnet lokale, pusser opp, ansetter folk, planlegger meny - og før hun vet ordet av det er hun konkurrent med sin tidligere forhatte sjef. Og det er i denne fasen at Marta dukker opp. En villfaren 19-åring fra Nord-Norge med en svært broket bakgrunn, men som er et funn av et arbeidsjern, systematisk til tusen og en ressurs fra første stund. I tillegg til Bengt, en innflytter i bygda, også han med fagbrev innenfor kokkefaget, ønsker også Kristins mor jobb på kafeen. Egnet arbeidskraft vokser ikke akkurat på trær, så det gjelder å kapre de få egnede personene som er på markedet. Paradoksalt skal det bli samarbeidet om kafeen som binder mor og datter sammen etter mange relativt uforsonlige år. Gjennom tilbakeblikk får vi vite om en del sentrale hendelser i Kristins liv - hendelser som har formet henne til den hun etter hvert har blitt. Den fornyede nærheten mellom mor og datter skal også føre til en økt forståelse mellom de to.

Parallelt med at Kristin forsøker å stable Tre Gryter på beina, vokser hennes omsorg for Marta, og snart er det faktisk ikke mulig å vite hva som motiverer henne mest - spisestedet eller det å ta hånd om Marta og utvikle de talentene som bor i jenta. Et omsorgsbehov hos Kristin som kan tilbakeføres til en hendelse for mange år siden, som ble utført i sinne og som siden skulle forfølge henne ... Da Marta en dag forsvinner, går det for alvor opp for Kristin hva som er viktig for henne.

Selv om "Porselenspiken" tilsynelatende kan virke som en nokså enkel historie, har den mange lag. Her møter vi bygdedyret, bygdesladderen som alltid forfølger en som velger annerledes enn de andre, misunnelsen når man lykkes, den kritiske baksnakkingen som alltid er konsentrert rundt det man kan finne av "feil" og avvik fra normalen ... Lett gjenkjennelig for alle som selv har følt dette på kroppen. Jeg synes forfatteren har lykkes godt med å skape en helstøpt personlighet for bokas hovedperson. Kristin fremstilles så jordnær og fornuftig, alltid beredt til å gå en ekstra runde med seg selv når hun kjenner stikkene fra omgivelsene, fordi hun skjønner at hun ikke kan legge alt ansvaret for egne reaksjoner på andre.

Jeg ble veldig glad i Kristin, rett og slett. Måten hun har fått frem hvor sammensatte våre motiver er når vi jakter på meningen med tilværelsen, og spisser dette i møtet mellom Kristin og Marta, synes jeg er imponerende! Jeg storkoste meg med boka, og leste den ut på rekordtid. Hvis jeg skulle gi terningkast ut fra min opplevelse av boka måtte det bli en fem`er, mens hvis jeg skal gi dette ut fra bokas litterære kvaliteter må det bli et sterkt terningkast fire. Jeg synes at forfatteren har utviklet seg ytterligere siden hun skrev "Naken i hijab". Hun har gode dialoger, og ved å operere med en jeg-person får vi på en helt annen måte enn ellers innblikk i tanker, følelser og motiver til hovedpersonen. Dermed tilfører hun hovedpersonen mye dybde. En helt annen ting: alt snakket om mat i boka gjorde meg sulten - veldig sulten!

Nye historier med utspring i Afghanistan

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Leste ut denne boka på en dag, men allikevel en god og inspirerende bok. Inspirerende fordi forfatteren her viser at selv om du har gjort noen feil i livet, er de ikke uopprettelige, og alle kan vi ta valg som vi senere angrer på, uten at vi er dårlige mennesker av den grunn. Boka er ærlig, og gir oss et dypdykk i modellbransjens ikke fullt så enkle og polerte virkelighet, samt medias skitne triks for å skape overskrifter og skandaler. Helene Rask formidler godt at "det er ingen skam å snu", og det er aldri for sent å ta tak i sitt eget liv!

(Bare for å nevne det så oppstod det faktisk en diskusjon om sex, og bøkenes påvirkning på andre i forhold til fifty shades, for det meste med innlegg fra folk som ikke hadde lest bøkene i det hele tatt, som jeg synes skled ut og derfor trakk meg ut av.)

Jeg leste anmeldelsen med svar som du henviser til her, og er litt enig med deg i at en del av det ikke har noe som helst med boken å gjøre, å mer med holdninger i forhold til kristendom og kristne generelt. Jeg ser ikke at eksempelvis utsagn som at man må være født i en religiøs familie eller ha drevet med narkotika el.l. for å bli religiøs som voksen har noe med selve boken, eller anmeldelsen av den å gjøre.

Selv om det er spennende med diskusjoner rundt ulike temaer, så passer ikke alt alltid, over alt, i enhver debatt/situasjon. Mulig jeg er litt ømtålig, men jeg tror ikke jeg hadde likt å være den som skrev anmeldelsen i utgangspunktet når det oppstod en sånn type diskusjon. Om det hadde mer konkret gått på meninger utfra innholdet i boken eller helt konkret i forhold til meninger i anmeldelsen så hadde det vært noe annet. Men jeg så ikke at det i utgangspunktet stod noe om noen burde lese boken for å BLI kristne, bare at den gir et innblikk som kan være av interesse for alle.

For meg er det like naturlig å diskutere innholdet i boken som rammene rundt den eller gjerne bare tematikken eller budskapet. Sakprosabøker fører også gjerne til andre diskusjoner enn skjønnlitterære, noe av grunnen kan være at mange romaner ikke nødvendigvis har ett budskap. Når det gjelder skjønnlitterære bøker så har jeg vært med i diskusjoner der budskapet i boken blir diskutert. Fifty Shades er faktisk ett godt eksempel, for den ble diskutert her og her. Når du nevner krimbøker tenker jeg med en gang på Tilståelsen av John Grisham, en mann som ofte skriver bøker der det er like naturlig å diskutere budskapet som skriveteknikk eller handling.

Religion er noe som engasjerer de fleste og provoserer noen, jeg synes derfor ikke det er rart at mange vil vite mer. Så lenge man holder seg til sak og er oppriktig interessert eller nysgjerrig så synes jeg det må være lov å stille spørsmål. Det er jo opptil trådstarter om man ønsker å utdype hva man mener eller om man ønsker å la kritikk/spørsmål stå ubesvart. Den diskusjonstråden du nevner kan jeg ikke se at provoserer veldig, men jeg er enig i utgangspunktet ditt. Det er ikke uvanlig at det kommer en sleivete kommentar om noen skriver positive ord om religiøse eller spirituelle bøker. Det forstår jeg ikke behovet for og oppfattes av meg som ett forsøk på å heve seg selv ved å trykke andre ned.

Fantastisk!