Jeg ser ikke at du er ute etter annet enn å provosere med ditt eget egosentriske visvas.

En interessant og gjennomarbeidet pamflett. Et fint innspill i valgkampen. Bør leses og fordøyes.

«Å RISIKERE»

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

Men du må risikere noe, for den største faren er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer, gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer er fri.

HUGH PRATHER , Til norsk ved Eirik J. Irgens

Dette er helt sikkert postet før, men det gjør sikkert ikke noe. Vakkert er det okke som :)
**Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind**

Olav H. Haauge

Så bra sagt! Egentlig synes jeg det er et greit tema å diskutere, for hva folk vil ha i et forhold er så forskjellig og ganske interessant (ofte ender man opp med en man elsker, men som slett ikke passer til alle "punktene" man hadde gjort klar på forhånd!), men jeg synes tonen til Tore Rønning er slibrig og ubehagelig. Det er ikke passende hele tiden å komme med sexorienterte bemerkninger i alminnelig samtale (synes ikke man kan skylde på at "sånn er samfunnet", for selv om media er slik, så oppfører ikke høflige mennesker seg slik likevel).

Hadde jeg møtt en som pratet slik på byen hadde jeg bedt vedkommende la meg være i fred. Begynte nesten å lure på om det bare var jeg som la merke til dette...

Nå har jeg skumlest diskusjonen du startet og fikk lyst til å komme med et tilsvar, selv om det er tre dager siden du startet den.

For det første; poenget du vil få frem, kommer tydelig frem av overskriften din. Du trenger ikke skjære alle blondiner med oppblåst frontparti over en kam, for å fremheve "poenget" ditt, som du sier er grunnen til generaliseringen i et svar under her. Teksten under overskriften får dessuten innlegget ditt til å handle om noe mer enn bare interessen for lesing. Den sier at "hvis du ikke leser, så er du dum". Det er en farlig antakelse. Det bringer meg til neste punkt.

For det andre; man kan passe intellektuelt med en person, selv om man ikke deler interessen for bøker. Bøker er ikke den eneste kilden til kunnskap. Du trekker frem at du leser for å bli mer romantisk og blablabla. Hvis du lærer og bli mer romantisk av å lese om det, så fins det faktisk folk som blir mer romantisk av å leve livet. Skaffe seg egne erfaringer istedet for å lese om dem. Prøve og feile litt. Hvis jeg var deg, så ville jeg prøvd det.

For det tredje; Du virker særdeles interessert i å vri svarene dine til å omhandle sex på ett eller annet vis. Greit nok kanskje, siden verden stort sett i dag er helt banan når det kommer til sexfiksering.

For det fjerde (Med utgangspunkt i det du har liret av deg her.); Hvis du leser for å bli mer intellektuell, så tror jeg du har noen bøker igjen.

For det femte; Ja, det kunne jeg og det gjør jeg. Hun er også særdeles intellektuell. Blond og det hele. Tenke seg til du...

Det er jeg akkurat nå - og jeg er hundre prosent overbevist om at vi er en perfekt match likevel, i den grad noen kan være det. Å passe sammen handler ikke bare om felles interesser, men om å forstå hverandre på et dypere nivå. Så lenge vi kan kommunisere på et nivå som overgår det nivået jeg kan kommunisere med så mange andre, spiller det ingen rolle at våre hobbyer er ulike. Hun kan ha glede av å lese en bok, men hun gjør det ikke særlig ofte. Det er en stor forskjell på denne typen folk og dem som sier, nærmest med stolthet i stemmen: "Jeg har aldri lest en bok i mitt liv!" eller "Den beste og eneste boka jeg har lest er Naiv. Super av Erlend Loe!".

Man må ikke lese masse bøker for å være et intelligent menneske. Jeg er sikker på at kjærresten min og jeg er like intelligente, eller så er hun smartere enn meg (hjernen hennes later ofte til å være litt kjappere). Hun er veldig glad i å synge og spille gitar, noe jeg aldri kunne gjort på hobbybasis engang, fordi jeg er tilnærmet tonedøv. Hva om noen spurte henne: "Kunne du noen gang vært sammen med en som ikke driver med/kan spille musikk?". Hun spiller nok mer enn jeg leser, så det må jo være et relevant spørsmål. Og likevel synes jeg det er tåpelig, og jeg har aldri følt at vi har lite til felles, snarere har vi mer til felles enn jeg sikkert har med hundrevis av mennesker som elsker litteratur.

Det man bør ha felles er heller verdier, fremtidsvisjoner, og ikke minst kommunikasjonsstil og forståelse for hverandre som personer. Så ja, jeg synes faktisk det er rart å kreve at en potensiell partner skal dele én bestemt interesse. De fleste mennesker har mer enn én interesse uansett. Og det som gjør et forhold vellykket er ikke hvilke interesser man har, men hvor godt man kan samarbeide og samtale i det daglige liv.

Jeg har lest "Et helt, halvt år" av Jojo Moyes, eller "Me before you" som er den engelske tittelen.

Boka er rett og slett bare nydelig. Det er en bok du ikke vil glemme med det første. Selv leste jeg den på ferie med min kjære, og han ble nokså overflødig. Jeg var nemlig helt oppslukt av boka.

I boka møter vi Louisa Clark som lever et trygt og lite liv i en doven, liten engelsk by. Hun har akkurat fått sparken fra jobben sin på en cafè. I en alder av 26 bor hun fortsatt hjemme med sin søte og litt snåle familie, bestående av en mer vellykket lillesøster, hennes sønn, bestefar og foreldrene. Så får Lou et jobbtilbud om å ta vare på Will Traynor, en ung mann som har fått livet sitt forandret fra eventyr og arbeid, til et liv i rullestol på grunn av en ulykke.

Livet blir annerledes for Lou etter at hun begynner i den nye jobben.

Forlaget sier følgende: "Et helt halvt år er både en historie om kjærlighet og sterke relasjoner, men fremfor alt er det en historie om tapperhet og innsats for å endre et liv som har havnet ut av kurs."

Jeg lo høyt og gråt enda høyere når jeg leste denne boka. Det er en lettlest og vakker bok som kommer til å være med meg lenge.

Les den!

Eller at du har ganske så mange fordommer.
1. Blondiner er dumme. Feil. Intelligensen sitter litt lenger inn, ikke i hårrøttene.
2. Oppblåst front kan være ekte
3. Blondiner med front har som regel lært å lese og kan faktisk også like det. Noen av dem leser til og med mye.
4. Ikke-blondiner med eller uten front er ikke ensbetydende med at de er bokelskerere eller nerder.
5. Ikke alle ektefolk deler hverandres hobbier/lidenskaper
6. Bokelskere kan også elske andre ting og vice versa
7. Bokormer og epler er fin match
8. Veldig greit at kjærligheten beskrives i bøker, ikke foregår der i det ekte skapet.

Så svaret mitt er: Ja, det går an!

Mine samboer er ikke noe glad i å lese bøker. De eneste gangene han har tatt i bøker mens vi har vært sammen er vel når han har ryddet bort mine. Bøker og leselyst har ingenting å si for vårt forhold.