Bokelskere.no

Neste gang du synes et innsekt er irriterende, tenk på at denne dyregruppen har vært på kloden siden lenge før dinosaurene. De fortjener litt respekt bare for det, spør du meg.

Insektene er naturens små tannhjul som får verden til å tikke å gå.

Selvfølgelig ser jeg at man må finne nye veier, men ikke for veienes skyld. Ikke for å være moderne, men for å oppdage nye rom i deg og i meg.

Det tar så lang tid å komme overeins med seg sjølv.

Hennes tanker var atter av den art at de kom og gikk, og når de gikk hadde de ikke vært der, bare banket på, som litt trettende slektninger man ventet besøk av, og derfor syntes man det tok i døren. Hennes sinn var ikke trenet i å gi seg av med det ubehagelige, så når hun gløtter på døren så var det ingen ...

Livet vert litt bedre med musikk.

Jeg tenker på de erfaringer som mange av disse mennene bar med seg, enten fra jobben på feltet i Antarktis, under tøffe forhold, der de kjempet mot landskapet, klimaet og sine indre demoner.
Andre var bosatt utenfor Norge, i Europa, i Japan, Argentina, noen til og med i sann koloniherrestil, i Sør-Afrika, før de reiste tilbake for å tilbringe alderdommen på fødestedet.
Jeg tenker at når den siste av dem dør, så er det noe som blir borte for alltid. Ikke en livsstil, men en holdning, det å forholde seg til fare og til det ukjente.Det er dette som gjør at disse mennene har mer til felles med sjømennene i renessansen, de som kastet seg ut på et hav de antok var avgrenset og fylt med fabelaktige vesener, enn med oss, til tross for den geografiske og tidsmessige nærheten.

Trumpty Dumpty Wanted a Crown
To make certain he never would have to step down
He wanted a robe made of ermine and velvet
The Constitution? He wanted to shelve it

With impeachment a wash, his ambition had grown
He wanted an orb, a scepter, a throne
Six royal palaces, six royal carriages
A church dispensation for six royal marriages

Courtiers installed on his own Supreme Court
And royal beheadings, if only for sport
He craved the occasional royal procession
And (gasp!) the eventual royal succession

Trumpty Dumpty gets his way
Unless the public has something to say
If we let him have all of his favorite things
We’ll have to endure the divine right of kings.

-Nu, hvordan greier du dig med utkommet da, min kjære Ola, du som har så mange barn? spurde presten.
-Å, presten veit fatigdomen er stor, svara Ola, men vi er no så mange om han at det vert ikkje så mykje på kvar.

"all thinking the same thoughts
and shouting the same slogans" -

To Anyone Who Feels Like Winston In Orwell's 1984

“The ideal set up by the Party was something huge, terrible,
and glittering... all thinking the same thoughts
and shouting the same slogans,
perpetually working, fighting, triumphing, persecuting -
three hundred million people all with the same face.”

That was a quote from George Orwell’s seminal work 1984 -
a masterpiece that describes life in a totalitarian state
that demands blind obedience.

The ‘Party’ controlled everything - the economy, daily life,
and even the truth.
In Orwell’s 1984, “the heresy of heresies was common sense.”

“Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten,
every picture has been repainted, every statue and street building
has been renamed, every date has been altered.”

“And the process is continuing day by day and minute by minute.
History has stopped.
Nothing exists except an endless present
in which the Party is always right.”

If you were ever caught committing a thoughtcrime — dissenting from
the Party for even an instant –
then “your name was removed from the registers, every record
of everything you had ever done was wiped out,
your one-time existence was denied and then forgotten.”

Now, our world obviously hasn’t become quite as extreme as Orwell’s
dystopian vision.
But Big Tech, Big Media, and Big Government certainly seem to be
giving it their best effort.

70,000 thought criminals have already been purged from Twitter.

Facebook and Reddit are feverishly removing user content.
Apple, Google, and Amazon have banned entire apps and platforms.

Undoubtedly there is plenty of wacky content all over the Internet –
misinformation, ignorance, rage, hate, violence, and just plain
stupidity.

But these moves by the Big Tech companies aren’t about violence.

If they were, they would have deleted tens of thousands of
accounts over the last few years –
like the mostly peaceful BLM activist who Tweeted
“white people may have to die”.

Or the countless others who have advocated for violent uprisings
against the police.

Then, of course, there’s the #assassinatetrump and #killtrump
hashtags that Twitter has allowed since at least 2016.
Or the #killallmen hashtag that’s allowed on Twitter and Instagram.

This is not about violence. It’s about ideology.
If you hold different beliefs than the ‘Party’, then you risk being
canceled or ‘de-platformed’ by Big Tech.

Icons like Ron Paul – who spent years criticizing the current
administration’s monetary and national defense policies, and had nothing
to do with the Capitol, have been suspended or locked out of their
Facebook pages.

The hammer has dropped,
and it is now obvious, beyond any doubt, that you better watch what you say –
your livelihood, your social life, and your safety may just depend on it.

Or else, you will be purged, canceled, deleted from the Internet,
denied payment processing by Visa, PayPal, and Stripe,
and expelled from domain registrars like GoDaddy.

The message is clear: behave and think exactly as we tell you, or
you will lose everything you have worked for, in the blink of an eye.

Sure, the ‘Party’ may give lip service to tolerance and unity.
As long as you fall in line. Otherwise it’s more rage and ridicule.

They act like you’re a crazy person
because you have completely legitimate questions and concerns –
whether about Covid lockdowns, censorship, media misinformation, etc.

It’s extraordinary that after so much deliberate misinformation and bias,
the media still expects people to take them seriously.
CNN seems to believe to think anyone who doubts their credibility
is a ‘conspiracy theorist.’

All of these trends are probably making a lot of people very nervous.
Even scared. Despair has undoubtedly set in,
much like in Winston Smith, the main character in Orwell’s 1984.

So, for all the Winstons out there, the most important thing
right now is to remain rational.
As human beings we tend to make terrible decisions when we’re
scared, sad, or angry.

( Simon Black, se artikkel )   ( oppr.versjon her )

Men det finnes ikke noen larm så øredøvende som en telefon som ikke ringer

Noen av de andre jentene i behandling hadde traumer som strakte seg tilbake til fra før de ble unnfanget. Ikke jeg. Bere å stå foran speilet på jenterommet og vite at om man aldri kan bli best, så kan man i alle fall bli tynnest.

Før jeg gikk, viste hun meg telefonen sin med et passbilde på baksiden av dekselet. Det var henne som smilende skolejente-det eneste hun hadde igjen fra en barndom der hun aldri hadde hørt om ordet voldtekt. «Jeg trenger å tro at jeg fortsatt er den jenta», sa hun.

Til sammen ble hun solgt til tolv forskjellige menn. Hun lister dem opp etter tur, både dekknavn og virkelige navn, selv navnene på barna deres. Hun hadde lært seg alle utenat, for hun var fast bestemt på at de skulle få unngjelde.
«Det verste var å bli solgt fra den ene til den andre som om vi var geiter», sa hun. «Jeg prøvde å ta mitt eget liv ved å kaste meg ut av en bil. En annen gang fant jeg noen tabletter og svelget alle sammen. Men jeg våknet igjen likevel. Det var som om ikke engang døden ville ha meg».

Døra ut mot Harald Hårdrådes plass er tung som en flodhest og like samarbeidsvillig som et esel.

Filosofen Arne Næss var også en ivrig klatrer, og i et intervju ble han spurt: Når begynte du å klatre? Han svarte journalisten med et spørsmål vi alle bør huske. Han spurte: "Når sluttet du?"

Det som farger erindringene våre, er hvordan vi følte i høydepunktene av opplevelsen, altså i de øyeblikkene da vi enten hadde svært sterke negative eller positive følelser. Og spesielt har slutten av en opplevelse stor betydning for hvordan vi husker den. "Når enden er god, er allting godt".

Jeg sitter og ser på landskapet, tenker på hvor vakkert det er her, virkelig vakkert. De hvite fjellene ned i fjorden, strendene, små løer i vannkanten, sola som skinner på vannet så det ligner metall. Men vi kjører også forbi kjøpesentre, det ene mer heslig enn det andre, som om noen har sett seg lei på de vakre omgivelsene og ønsker å rette opp balansen.

Er livet en eneste lang øvelse i å late som ingenting? Er det derfor de gamle sitter og stirrer ut i luften og hverken gråter eller ler?