Bokelskere.no

Smilet brer seg utover ansiktet helt av seg selv, som en fuktskade.

Akkurat det der er problemet med jenter. De skjønner ting selv om man sier noe annet. Det er fascinerende og skremmende på én gang

Uten visdom er fantasien en hard herre.

Men én kilde til hjelp blir det skrevet lite om. Den kraft og støtte mennesker finner i kunsten. Poeten Kristin Straume sier det slik:

"Fyrst opna eg boka.
Så opna boka meg."

Ta ikke opp noe før du har stilt deg selv disse tre spørsmålene: Betyr det mye for meg å ha en god relasjon til denne personen? Om svaret er ja, tenk deg om en ekstra gang før du tar opp saken. [...] Det andre spørsmålet blir derfor: Er det virkelig nødvendig å ta opp dette? Er svaret nei, er saken grei. Er svaret ja, blir det tredje spørsmålet: Hva vil jeg oppnå med å ta opp dette og hvorfor vil jeg si det? [...] Hva du ønsker å oppnå, bør også få betydning for hvordan du legger frem saken din.

Men en dag skjedde det noe. Vi var på veg inn i en ny krangel. Jeg var bekymret, og han kom med gode råd. Men i stedet for å hisse meg opp, sa jeg: "Kan du ikke bare holde rundt meg og si at det går bra!" [...]
Det gikk noen øyeblikk, så kjente jeg at han holdt ordentlig rundt meg. Han hvisket inn i øret mitt, fra hjertet nå: "Det går bra." Jeg kjente hvordan skuldrene senket seg og hvor godt det gjorde å lene meg inntil. Han kjente hvordan hans indre stress sank når jeg roet meg.

Vi lengter alle etter å bli møtt. Men skal vi få til det, må vi bytte på å møte hverandre. Først når vi er villige til å gå inn i den andres verden, kan det bli et skikkelig møte. Først når vi har vært der, kan vi komme med våre egne betraktninger og spørre om den andre vil ha et råd.

Nesten alle som jobber med mennesker, har i sin utdanning hørt disse ordnene av den danske filosofen og teologen Søren Kierkegaard: "At man, naar det i Sannhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der."

Deltakerne fikk målt nivået av lykkehormoner før og etter en rekke aktiviteter, som samtaler, gåturer, lek, spill og sport. De sang i kor og lyttet til musikk, padlet kano og spilte tennis, bare for å nevne noe. Mye virket godt på mange, men lite virket på alle. Men én aktivitet skilte seg ut: Dans. Selv de som hadde sagt at de ikke likte å danse, ble gladere av å svinge seg til musikk. Ingenting økte gjennomsnittlig gledesnivå så mye som dans gjorde.

Tøy ikke julen for lenge ut.

"Om Jesus ikke hadde vært så god til å gjemme seg," sier jeg, "så hadde folk sluppet å lete så mye etter ham."

En av de hverdagslige gjerningene som gir meg mest spenning og glede, er den vesle turen til postkassen ved halv ett-tiden. Normalt sett skal da posten være ankommet. Hvilket i ni av ti tilfeller vil si avisen.

Og Ian gav ham enda en bjørneklem som Jamie nå skjønte var en kristen klem, ikke en ekte en.

We always holds its challengers to ethical standards (such as objectivity) that it does not itself feel obliged to meet, because the original owners of we have a monopoly on morality and the privilege of being the real voice of the masses. End of story. Critical voices become so paralysed that they don’t notice that the ‘respect’ we demand of them is actually an unquestioning silence.

A new we is emerging. A we that probably does not include you, the worried reader of this book.

Det er en tåbelig forestilling, at tænke sig en digter anderledes end andre mennesker; der kan mellem disse være langt mere poetiske naturer, end mangen stor erkendt digter er det; forskellen bliver kun, at digteren har en bedre åndelig hukommelse, han kan holde på idéen og følelsen til den klart og tydeligt er gået over i ordet, det kan de andre ikke.

Alt lyder mig, hvorpå jeg blikket fæster;
en digter er en farlig heksemester!

Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.

This is the potential nightmare of the new media: the idea that our data might know more about us than we do, and that this is then being used to influence us without our knowledge. What’s unsettling isn’t so much that ‘they’ know something about me that I considered private, hidden – though that’s unpleasant, it’s also somehow comforting, reinforcing the idea that there’s a stable ‘me’ I am fully aware of, to protect me from ‘them’; more disconcerting is the idea that ‘they’ know something about me which I hadn’t realised myself, that I’m not who I think I am – one’s complete dissipation into data that is now being manipulated by someone else.

When one hears so many stories of fake accounts that seem to be supporting freedoms and civil rights, but which in fact turn out to be nothing of the sort, one starts doing a double take at everything one encounters online. Is that American civil rights poster over there actually being run out of St Petersburg? Is anything what it says? When the Kremlin crawls inside American protest movements online, the very notion of genuine protest starts to be eroded. Getting caught is half the point, making it easier for the Kremlin to argue that all protests everywhere are just covert foreign influence operations.