Bokelskere.no

...å utnytte så godt som mulige de særlige evner som karakteriserer den alderen man til enhver tid er i. Hypotesen min er at når man er 20 år i Norge eller i lignende samfunn, er behovet komfort minimalt. Kanskje noe større enn når man er 15, men vanligvis mye mindre enn når man er 25, for ikke å snakke om 30-årsalderen. En fornuftig norm må derfor bli: Benytt deg av dine minimale krav til å foreta deg ting som ikke kan komme på tale når kravene øker!

Å leve økologisk bærekraftig i et samfunn som vårt krever kanskje ikke at man er eneboer, men i alle fall at man er en sosial avviker av en sjelden type!

Rainer Maria Rilke - Solitude

Solitude is like a rain.
It rises from the sea to meet the evening;
it rises from the dim, far-distant plain
toward the sky, as by an old birthright.
And thence falls on the city from the height.

It falls like rain in that gray doubtful hour
when all the streets are turning toward the dawn,
and when those bodies, with all hope foregone
of what they sought, are sorrowfully alone;
and when all men, who hate each other, creep
together in one common bed for sleep;

then solitude flows onward with the rivers . . .

Nyere guder

Klokken fem om morgenen
våkner jeg til jubelrop
og feiring
det høres nesten ut som sang fra datterrommet
Stuen er grå som fjernsynsteater
Inne hos henne klirrer det
i glass og bestikk
Falne har reist seg fra de døde
og fester uanstendig
Det må være oppstandelsens dag
Hun har andre guder enn meg

Når du selv ikke er tilbudt kjærligheten, er det både godt og fryktelig å betrakte andres

Livet hennes besto ikke av annet enn overflatisk søppel som fløt omkring på et hav av kommersialisme.

Luftfuktigheten fikk det til å kjennes som om selve luften svettet.

Noe skulle sies til avskjed, en måte å runde av på som samlet kvelden og ga den et navn.

I dag skal vi snakke om døden, sa jeg, det snakkes altfor lite om døden. (...)
Folk kan like det eller ikke, sa jeg, men noen av oss lengter dit. Vi tåler ikke den eksponeringen som livet er, vi lengter tilbake til mørkerommet, til tiden før framkallingen.

Anbefalingene om å innføre fettfattig kost har trolig vært det største og mest mislykkede kostholdseksperimentet i menneskets historie.

Sooner or later she had to give up the hope for a better past.

Dette er det syn jeg bygger min terapi på - psykiske problemer er forsøk på løsninger av livspåkjenninger. Løsningsforsøkene er blitt problemer. Jeg ser ikke psykiske problemer som patologi eller sykdom.

Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker, fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det. Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener, da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.

En annen forteller ville nå sannsynligvis ha pønsket ut en straff for Reinhold, men jeg kan ikke noe for det, den ble det ikke noe av.

Verden er alt. Individet ingenting. Forstår vi det, alle sammen?

Morality comes with the sad wisdom of age, when the sense of curiosity has withered.

Den aller siste neandertaler satt kanskje en kveld og så ut over gresslettene. Han så havet i det fjerne. Et rådyr tuslet frem med skumringen. Han hørte rugdas vingeslag i den tidlige vårnatten. Han reiste seg, stabbet inn, la seg under fellen. Og sovnet. Ilden sluknet.

Og der slutter verden for neandertalerne. Cirka 32 000 år før vår tid.

«Vårt Wien er borte», skrev pappa. «Ingenting er tilbake, ingen venner, ingen slektninger, ingen kolleger. For meg er Wien en kirkegård. Østerrikerne feirer befrielsen fra nazistene, men glemmer at de selv tok i mot dem med åpne armer for bare noen få år siden. Hver gang jeg ser et vennlig ansikt på gaten spør jeg meg selv, hva gjorde han under krigen? Når tok hun av seg hakekorsmerket?»

Tårene kommer som en flom. «Å, onkel Evert, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne reise fra dere. Dere har vært så snille mot meg. Jeg er så glad i dere begge to.»
Onkel Evert rekker henne et stort lommetørkle. «Livet er som det er,» sier han, «det finnes alltid noe mer bortenfor horisonten.»