Bokelskere.no

For første gang slo det Beck at han kanskje ville savne henne. Men han var ikke en kjærestetype, sa han til seg selv, han var tremånedersmannen, det var i hvert fall så lenge forholdene hans pleide å vare. Men nå var han ikke lenger sikker på om han ville være tremånedersmannen. Nå kunne han faktisk se for seg å bli seksmånedersmannen.

Jeg forsøker å fremkalle bilder fra det jeg vil kalle dypt erfaringsmateriale som er felles for oss alle. Jeg mener musikken kan nå ned til det plan hvor en møter mennesket helt alene. Graver en seg forbi alle lag av nytte, materialisme etc., begynner det å bli et felleskap i ensomheten.

Frå det store vindauget inst i rommet var det fri sikt over til Botanisk hage, der alskens tre var i gang med å røyte bladverka sine.

Säg, hvarför är du så ledsen i dag,
du, som som alltid är så lustig och glad?
Och inte är jag mera ledsen i dag
än när jag tyckes dig lustig och glad;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

I mitt hjärta der växer ett rosenträd,
som aldrig nånsin vill lämna mig fred.
Och på sjelkarne sitter det tagg vid tagg,
och det våller mig ständig sveda och agg;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

Men af rosor blir det en hel klenod,
än vita som döden, än öda som blod.
Det växer och växer. Jag tror jag förgår,
i hjärtträdets rötter det rycker och slår;
ty sorgen har nattsvarta rosor.

De neste årene [etter 1949] skulle Mao erstatte folket med partiet, partiet med sentralkomiteen, sentralkomiteen med politbyrået og politbyrået med seg selv.

Alle bør gjøre minst én rampestrek i livet, som de føler seg litte grann stolt av.

Så vakre bøker er, tenkte Lemá med seg selv. Den hun hadde fått av Store mor var lærinnbundet, illustrert på hver side og duftet deilig av papir.

Life only scrolls in one direction, which is the direction of time, and no matter how far we might manage to go, that invisible wall will always be just behind us, cutting us off from the past, compelling us on into the unknown.

Og én ting til: Han svettet aldri, selv ikke i august, og det kan være et tegn det kan være verdt å tenke nærmere over.

De beste er ikke kontinuerlig suverene, men de er suverene på kontinuitet.

"Menn. Hvorfor er det så om å gjøre for dere å risse navnene deres inn i verdenshistorien? Å etterlate dere et slags spor etter at dere er borte?"
"Tror du det er det jeg driver med?"
"Er det ikke det? Du har forsøkt deg med poesi, du har forsøkt deg i politikken ... nå gjør du et nytt forsøk med teosofien og er villig til å begå mened for å lykkes. Hvorfor kan dere ikke bare leve livet deres og la det bli med det? Du kommer til å dø og bli glemt, akkurat som oss andre," sier hun og trekker på den ene skulderen mens hun betrakter ham gjennom senkede øyevipper. Robin blunker og ser oppriktig overrasket ut over ordene hennes.
"Jeg har ikke lyst til å bli glemt. Jeg ..." Han løfter hendene, vet ikke hva han skal si. "Er det altså forskjellen mellom menn og kvinner? Er det derfor menn hevder seg, mens kvinner ganske enkelt eksisterer? Er det derfor det er mennenes navn som lever evig i historiebøkene?"
"Ingenting varer evig. Har du ikke lest Ozymandias?"
"Keats?" spør han, og Cats rister på hodet.
"Shelley. Men det er dere som trekker det korteste strå. Dere menn. Kvinner lever evig. Vi kan etterlate spor av oss selv i våre barn, og i våre barns barn; mens mennene er travelt opptatt med å være førstemann til å bestige et fjell".

Jeg prøver hardt å få tak i sinnet, men raseriet fordamper, blir en dråpe i fortvilelsens hav.

For atmosfæren i en skikkelig kafé preges av følgende: samhørighet, magens tilfredsstillelse, samt en viss munterhet og elskverdighet.

Odd Rimmen betraktet det umake paret, hun lys og lett med sol i blikket, han mørk og tung som et lavtrykk.

Møtet som aldri fant sted, står hikstende igjen på hjørnet.
Akhmatova

"At 50, everyone has the face he deserves" var det siste den tuberkuløse George Orwell skrev i sin notisbok på sykehuset.