Bokelskere.no

[...]

meitemarken svelger mørket
lager lommer av luft i jorden
dens biografi er tomrom
der røtter kan finne feste

På føttene hadde hun hvite tøysko som hadde sett lysere dager.

Ylva hadde ikke tenkt å la noen bryte henne ned, det hadde hun aldri gjort, men hun kunne selvsagt speile andres forventning og spille sånn passe nedbrutt slik at de slapp opp presset og hun fikk mindre tyn. Det var hun god til.

Vi bader nakne fra svabergene og hører på David Bowie på altfor høyt volum mens dyrene i skogen ser forskrekket på.

"Tom ble med i den nye avholdsforeningen, for han likte så godt de uniformene de hadde. Han lovte å la være å røyke, tygge tobakk og banne så lenge han var medlem (...) Tom syntes ikke han kunne leve uten å la være å røyke og banne, og dette ønsket var så sterkt, at det bare var det fine røde skjerfet som fikk han til å la være å melde seg ut av foreningen.

Tom håpet at gamle dommer Fraser, som lå på det siste, ville dø snart. Han skulle sikkert ha stor begravelse siden han var slik høy embetsmann. Og da skulle alle som var i avholdsforeningen gå i uniform. I hele tre dager var Tom svært interessert i hvordan dommeren hadde det, og spurte stadig om det var noe nytt. Stundom fattet han håp, såpass at han tok fram det røde skjerfet og knyttet det på seg foran speilet.

Men dommeren var ikke lett å ta knekken på. Til sist ble det sagt at nå var han over det verste, og var på bedringens vei. Tom var forarget og syntes det var urettferdig. Han skrev sin avskjedssøknad, men den natta fikk dommeren tilbakefall og døde. Og Tom gjorde opp med seg selv at han aldri ville stole på et menneske mer."

They had left behind lives they had closed the door on. No desire to go back to them, no desire other than to get up in the morning with the feeling of having a day all to themselves and no one to find fault with that.

«De andre pasientene satt på rekke og rad nedover en korridor og ventet på tur. Ingen så på hverandre. Alle hadde nok med sitt. Hvem er de? Det er pasientene uten diagnose. De får heller ikke stønad, trygd, bostøtte, erstatning, blå resept, frikort, skattelette, feriepenger, klapp på skulderen eller hva det nå er man kan få hvis man har en diagnose. Verst er det imidlertid at de ikke får tillit heller. En pasient uten diagnose er som en flyktning uten papirer. De blir ikke trodd. De blir sendt tilbake til sitt private helvete. De får ikke engang respekt. Men du kan se med det blotte øye at de som sitter her ikke later som. Hvorfor skulle de det? De legger til og med penger på bordet for å bli friske, penger som de sannsynligvis har lånt med skyhøy rente. Vi kan kalle dem de smertefulle gjeldsslavene. Hva feiler det dem? Hva er det de lider av som ikke kan måles?»

Tenk å kunne formidle noe så viktig på denne krystallklare måten - jeg bøyer meg i hatten, eller var det i tørt gress?

As nightfall does not come all at once, neither does oppression. In both instances, there is a twilight when everything remains seemingly unchanged. And it is in such a twilight that we all must be most aware of change in the air—however slight—lest we become unwitting victims of the darkness. (Justice William O. Douglas)

..fortalte han oss: "Stalin drepte mennesker som ville dempe
farten i reformene og industrialiseringen. Han knuste dem
som var motstandere av kollektiviseringen eller satte bremser
på reformene." (...)

Etter at nesten alle vennene hans var henrettet eller fengslet,
begynte (Sudoplatov) å sette spørsmålstegn ved effektiviteten
i Stalins sosialistiske moral. I Stalins siste år,
i forbindelse med uroen rundt Legesammensvergelsen, registrerte
Sudoplatov hvordan hans posisjon i etterretningstjenesten ble
undergravd og hans privilegerte liv ble truet.
Han trodde til å begynne med at det skyldtes byråkratisk
ineffektivitet og feilgrep. Først da han ble arrestert og
forhørt innså han at regimets egentlige mål ikke var et edelt
sosialt eksperiment.

Sudoplatovs første utkast til boken var rettet mot et russisk
publikum. Hans mål var å kaste lys over en mørk periode.

Han håpet å kunne fortelle sannheten om operasjonene som han
først ble dekorert for, men som senere gjorde ham gjenstand
for beskyldninger om forræderi og førte til at han ble fengslet.

Lidelsene hans var ikke uvanlige. De fulgte et typisk mønster
for sovjetiske tjenestemenn på høyt nivå der desinformasjon
og mord, utført etter ordre fra høyeste hold, ble kamuflert
som anklager om konspirasjon og forræderi.

Beretningene om rekken av forræderier var lammende, og hver
enkelt ga den brutale kampen en ny dimensjon. ...

( bokmerke )

Krisen var der, og jeg måtte møte den. Min gamle frykt, min sjenerthet, min skyhet, min håpløse følelse av underdanighet, alt dette måtte jeg overvinne en gang for alle.

Den mannen var tung av liv. Det er så ofte letthet vi beundrer. Mennesker som virker vektløse og ubesværende, som svever i stedet for å gå, imponerer oss ved å gjøre tyngdekraften til intet. Skjødesløsheten deres ser ut som lykke, men Bill hadde ikke noe slikt ved seg. Han hadde alltid vært en stein, tung og ruvende, ladet innenfra med magisk kraft.

Og likevel, når de møttes, ville de alltid snakke samtidig, og begge ropte, den ene høy og den andre liten, den ene i falsett og den andre med tordenrøst.

Undertrykkerne var like redde som de undertrykte. Det er dette som er fascisme - et system som gjør alle til ofre.

Allerede nå er det som om dere er alltid har vært i livet mitt. Når jeg tenker tilbake på tidligere minner, må jeg først huske at dere ikke fantes, før jeg kan gjenkalle minnet på nytt, dere har farget alle minner med livene deres

Jeg forstod heller ikke når jeg ble dette mennesket som var så lett å såre. Hadde jeg bestandig vært dette mennesket, eller hadde livet klort meg opp, slått meg i stykker for godt?

— En rengjøring hver kveld, sier jeg, innen en la sig til for natten, et lite opgjør i stillhet med sig selv og dagsverket sitt — hvad skulde det ikke betydd? Har en fornærmet noen, siden en tok fatt på dagen? Har en gjort urett mot noen, har en talt hårdt til noen, eller har en talt ondt om noen? Den munnen, den munnen. Har en krenket noen? Har en vært usømmelig mot noen eller øvet vold mot noen? Har en tatt sig til rette på egen hånd og overskredet sin myndighet og nyttet sin makt over andre til å opnå ett eller annet? Har en forgrepet seg på nestens eiendom eller hans kropp eller annet som er hans? Og fremfor alt: har en gledet noen? Har en prøvd å lette byrden for noen? Har en tenkt på de mange omkring som sitter med tomme hender, og hatt noe å legge i dem? Har en tent lys i andres stuer, om det er aldri så liten en prås? Ja, slik skulde en spørre sig og rydde op inni sig til det blev en nødvendighet en ikke kunde leve foruten, og som gjorde en mer og mer fri. Det vilde ikke bare gagnet en selv, men naboene og verden med ...

Det gode er som en sevje i sinnet og får dets løv til å utfolde sig, uten godhet skrumper det sammen og tørrer inn og blir hårdt og stivt. Godhet bryter aldri ned, godhet bygger bare op. Godhet fører aldri tilbake, godhet fører fremad og opad, alltid videre, alltid høiere.

Hopefulness must spring [...] from literature and the profession of poetry. Authors only write. So to be fair about it, they have an obligation to profess hopefulness, in return for their right to live and write. The poet must know the magical effect of certain words: hay, grass, meadows, willows, rivers, firs, mountains, hills. [...] The poets mission is to remind us of beauty, of trees swaying in the breeze, or pines groaning under snow in the mountain passes, of wild white horses galloping across the surf.