Bokelskere.no

Zeeshan nikket. - Det er IS-modus. Det samme med den stakkaren i Sverige. Jeg ser på nyhetskanalen på TV2 hele døgnet nå, Charlie, og jeg blir helt oppgitt. Zeeshan hostet og spyttet i en serviett. - De journalistene, eller politiet for den saks skyld, tør ikke snakke om islam. Hva er det der? Hvis de ikke tør snakke om ekstremistene fordi de frykter å fornærme vanlige folk, kjenner jeg at de trekker meg ned i dritten. Jeg er muslim, Charlie, men jeg vil ikke ha sharia rundt øra på meg. Jeg er moderne, gutt.

Mennesket er den eneste skapning som skammer seg over det den er. Hele den menneskelige kultur er en eneste kraftinnsats for å dekke over og forskjønne seg selv, et eneste veldig og innfløkt fikenblad.

Narsissisme kan sies å ha blitt en egen amerikansk forskningstradisjon, slit britene forsker på Shakespeare og nordmenn forsker på laks.

Jeg husker jeg kjente igjen lukten av henne og følte meg lykkeligere enn jeg hadde vært på mange år. Det var ikke en sånn lykke man kjenner når man spiser eller drikker noe godt, for denne lykken satt ikke bare i munnen, den bruste gjennom hele kroppen.

Når mennesket ikke lenger følte trang til å vite, vendte det tilbake til huleboerstadiet.

I drink a great deal, but the cognac has no effect. Sometimes this happens. Sometimes you drink a hundred grams and the world is miraculously transformed; everything—both your inner world and the outer world—becomes as clear as a bell. What is secret becomes manifest; masks fall from faces, and every movement someone makes, every human word, is filled with particular meaning and interest. A bland and boring day is imbued with charm; this charm is everywhere, it excites and delights. And your sense of your own self becomes equally special; you are aware of yourself in a way that is deep and strange. These fortunate hundred grams come your way most often in the morning, before lunch.

«Svaler skriker som fingre mot glass, nester sammen himmelen som svarte sting. Det er veldigt varmt nå. Barna går sakte, sprer seg utover og tynnes til en lang rekke langs Zamenhofa-gaten. Det er lang prosesjon av tusenvis barn som går de drøyt trekilometerne til Umschlagplatz. Det høres ingen stemmer eller rop, bare de myke trinnene av føtter som fortsatt ikke er utvokst,i sandaler, i turnsko, i tresko, barbeint, der barna går vidare utmattet i varmen. Videre og vidare går de mens gettoens hjerte brister.»

Dei skulle ha snakka ut med kvarandre, men det einaste som gjekk framover, var tida.

‘I’m writing a history of the world,’ she says. And the hands of the nurse are arrested for a moment; she looks down at this old woman, this old ill woman. ‘Well, my goodness,’ the nurse says. ‘That’s quite a thing to be doing, isn’t it?’ And then she becomes busy again, she heaves and tucks and smooths – ‘Upsy a bit, dear, that’s a good girl – then we’ll get you a cup of tea.’

A history of the world, yes. And in the process, my own. The Life and Times of Claudia H. The bit of the twentieth century to which I’ve been shackled, willy-nilly, like it or not. Let me contemplate myself within my context: everything and nothing. The history of the world as selected by Claudia: fact and fiction, myth and evidence, images and documents.

‘Was she someone?’ enquires the nurse. Her shoes squeak on the shiny floor; the doctor’s shoes crunch. ‘I mean, the things she comes out with…’ And the doctor glances at his notes and says that yes, she does seem to have been someone, evidently she’s written books and newspaper articles and… um… been in the Middle East at one time… typhoid, malaria… unmarried (one miscarriage, one child he sees but does not say)… yes, the records do suggest she was someone, probably.

Barn som krenkes, slutter ikke å elske sine foreldre, lærte jeg. De slutter å elske seg selv

Det jeg skulle ønske at jeg hadde visst som tjueenåring, der jeg syklet fra resultattavlen og bort til enga ved elva i Cambridge, hvor jeg satte meg og kastet steiner i vannet og gråt, er at ingen noensinne spør deg hva du fikk på eksamen. Det slutter å bety noe i det øyeblikket du forlater universitetet. At de tingene i livet som ikke går etter planen, vanligvis er viktigere, mer grunnleggende i det lange løp enn de tingene som gjør det.

Hvor sterk er smerten, tenkte Aksel, når den ikke kan lindres på annet vis enn ved å flytte den over på en annen. Gjøre den synlig for all verden, se her er den! I dette mennesket som skriker.

Barn som er redde for å skuffe, som ikke føler seg bra nok, som lever med en regelbok med hva som er greit eller ikke istedet for nærhet, de kommer ikke til deg når noe er galt.

Den beste starten for et lykkelig voksenliv er tryggheten du opplever i barndommen. Hedvig Montgomery

Visste du at den mest vannings-krevende planten som "dyrkes" i USA, meningsløst nok er nettopp plengress? Amerikas plener og golfbaner er nemlig anslått å dekke hele 1,9 prosent av landet, og dette gresset trenger mer vanning enn amerikanske bønder bruker på mais, ris, frukt og nøtter til sammen.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er ekstremt synlige. De blir umiddelbart definert av sin kroppslighet

Og jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet.

Husk det, Abid: Mennesker trenger beskyttelse. Gudene må klare seg selv. Gud trenger ikke menneskelig beskyttelse. (Professor Eivind Smith til Abid Raja, ca. 1999)