Bokelskere.no

På vei, i dag, gående med hunden, skjønner jeg ikke hva som gjorde så vondt i går.

Hovedsaken er å være i bevegelse, kjenne tilværelsens savn og vanskeligheter på kroppen, klyve ned fra sivilisasjonens fjærmadrass, kjenne jordens granitt under føttene, bestrødd med knivskarp flint.

Algoritmer knytter oss effektivt både til dem vi liker og dem vi hater. De forener oss og splitter oss, slik at vi over hele verden igjen kan høre trommelyder fra stammene.

Poenget er enkelt: Jo mer vi ser inn i skjermen, jo mer ser de av oss. Fra det sekundet vi slår på skjermen, fyres det av et spektaktuært system av smarte algoritmer som jobber for å holde oss klistret til den lengst mulig. Det er slik de sanker persondata. Og persondata er uhyre mye verd. Økonomien er nesten 100 prosent basert på overvåkning, og 100 prosent finansiert av reklame.

Som en kollega lakonisk bemerket: Hjernen er ikke utviklet for å forstå seg selv.

Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.

[...]
I morgen reiser vi
For siste gang går vi ut til havet
Vi står på de ytterste klippene
og kjenner at jorden blir kaldere og kaldere

our consciousness is a momentary flicker in the midst of night

Kontrollerer du fortiden, kontrollerer du fremtiden: ...

Så forferdelig at de mest enestående øyeblikkene og tilstandene i vårt liv bare kan beskrives med de mest banale uttrykk, og at disse øyeblikkene sannsynligvis er våre mest banale. I de stundene er vi som andre mennesker.

Han hadde merka det lenge, men i starten tenkte han ikkje noko særleg over det. Det gjekk gradvis, og var vel dessutan naturleg nok? Det var berre ein av mange ting som det gjekk nedover med, hadde han tenkt. Synet - sjølsagt, han klarte seg ikkje utan brillene nokon plass lenger. Høyrselen - tvillaust, det var ti år sidan han hadde høyrt eit kløyva ord i surret av stemmer på personalrommet. Sexlysta - dessverre. Reiselysta, leselysta, nattesøvnen, trykket når han pissa, formidlingsevna, hygienen og sjarmen.

"Nå må dere spise", sier farmor. "Og notere og gi bedømmelser, så dere husker at dere var her."

Du skal ikke beskytte barnet ditt fra alt, men du skal være den han ellerhun alltid kan komme til. Du skal være tryggheten.

Å få barn er en mulighet til å ta med seg det fine mønsteret fra egen oppvekst, og til å bryte det som ikke har vært bra.

Kva var det med menneska - at somme var so små og andre so uovervinnelig store?

Det er ydmykende å konstatere hvor lite kunnskap man kan samle sammen i løpet av et menneskeliv. Bare en liten håndfull sand, som likevel gir en lyst til å lære mer - når det er for sent. [...] Jeg har lest. Jeg har lest en mengde hele mitt liv, men jeg kan ikke ha lest godt, for jeg husker nesten ingenting av det. Jeg må tenke på en person i et stykke av Anouilh: Den reisende uten bagasje.

Det var mindre ordene i seg selv enn tonen som slo meg. Bak den dempede stemmen hennes, som hun anstrengte seg for å gjøre likegyldig, kunne man ane hånen og den innestengte aggressiviteten, og samtidig, hvor paradoksalt det enn høres, en slags uberørthet, eller rettere sagt en fjernhet, som hun ikke uten vansker hadde kommet frem til fordi det var nødvendig, livsnødvendig.