Bokelskere.no

Jeg skjønner ikke hva "Ut å stjæle..." gjør på denne listen. Den er ikke så verrst, men alvorlig talt.... Dette er en litt annen liga.

The horror... Ekle og grusomme fortellinger, fra et glemt og ukjent kapittel av norsk historie. Norske offiserer hadde sentrale posisjoner i utbytting og mishandling, drap og massakrering av de innfødte under tjeneste i Kongo. Og dette skjedde altså for bare litt over hundre år siden! Godøy har hatt tilgang til mye brev og korrespondanse fra offiserer, norske og belgiske myndigheter. Godøy følger i boka historien og sporene til noen få av de verste og mest berykta nordmennene i Kong Leopolds tjeneste. Ting vi bør være lite stolte av. Godøy nyanserer bildet av oss nordmenn som ofte vises fram, som verdens mest fredselskende og humane nasjon. The horror... the horror...

Ei vanvittig velkomponert bok. Elias Ruklas gammelmodighet og fremmedfølelse overfor samfunnet er gjennomført og velfungerende til fingerspissene. En av mine absolutte favoritter.

Denne likte jeg godt. Enkel og rørende bok. Kristopher Schau virker ærlig og sympatisk. Enkelte avsnitt er sterk lesing, vi får innblikk i både hans eget liv og livet til de som han har bestemt seg for å følge den siste biten, fordi ingen skal måtte være alene da. Prester bør absolutt lese denne boka også!

Denne boka bør bli pensum på lærerskolen.

Jeg leste ferdig bok 3 i går og synes kanskje dette er den av bøkene som har gitt meg minst til nå. Den er ikke svak, og den er ikke dårlig, den er heller god, men de to foregående bøkene var veldig bra, synes jeg, og bok 3 lever ikke helt opp til dem. Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med at den bare tar for seg barndommen, og var det ikke nok barndom i bok 1? Det føles i alle fall som at det blir en del repetisjon. Ja vel, så hadde han en knusende far. Ja vel, så liker han musikk og er glad i å lese. Kort oppsummert er barnet Karl Ove en lesehest, glad i musikk og klær og en skikkelig sippeguri. Det er som om tårene spretter ut av boksidene.

Formen er nokså rett fram. Vekslingen i tid som funker godt i både bok 1 og bok 2, er helt borte her. Her får vi presentert Karl Oves Tromøya-barndom fra a til å, fra han er baby til han er tretten. Jeg savner litt mer fraspark, eller er jeg i overkant krevende her? Han gjør en ok barndomsskildring, der synsvinkelen ligger hos barnet, men her har han sterk konkurranse fra andre forfattere det siste tiåret som har gode barndomsskildringer. Jeg kan nevne Sigmund Løvåsen og hans ”Nyryddinga”, Tore Renbergs ”Kompani Orheim”, Mirjam Kristensens debutbok ”De som er ute i regnværet”, Håvard Syvertsens ”I lyset” og Ingeborg Arvolas ”Forsiktig glass”.

I både bok 1 og bok 2 klarer han å sette sin samtid i relieff og si noe vesentlig om den. Det gjelder måten han tar for seg relasjoner til andre mennesker, kjæresteforhold, den brølende 1800-tallsmannen, betraktninger rundt kunst osv. Når han setter det hverdagslige livet inn i dette, blir det stor litteratur, og jeg får sporenstreks lyst til plassere ham som en de store sammen med Solstad. (Uten sammenligning for øvrig – det kan godt hende han kan sammenlignes med Solstad altså, men det har jeg ikke funnet ut av ennå.) Dette savner jeg altså i bok 3.

Imidlertid har jeg en fornemmelse av at det er litt tidlig å felle en dom over bok 3, all den tid det er tre bøker igjen å lese, og disse seks bøkene skal igjen vurderes som ett verk. Jeg utelukker ikke at jeg må spise i meg ordene etter at alle seks bøkene er lest. I så fall sitter jeg klar med kniv og gaffel.

Forfatteren har skrevet en meget god saksprosa bok. Han er her en "ensom cowboy" som reiser på tvers av Amerika i ren Eastwod stil. Treffer mange originaler og gir et usentimentalt bilde av dette enorme landet. Jeg liker den maskuline teksten. Det er sjelden å komme over så god saksprosa

Jeg har ikke testet noen lesebrett. Men, konverterer .pdf bøker over til .epub ved hjelp av programmet Stanza og leser på iPod. Jeg kan stille fontstørrelse, bakgrunnslys, farger m.m.

Jeg har brukt iPod som lesebrett i nesten hele 2009 og er så fornøyd at jeg ikke kommer til å skaffe meg noe lesebrett i det hele tatt. Klarer fint å lese selv ute i solen.

Amazon har også masse gratisbøker om man lager seg konto der. Og leser man engelske bøker koster de nye bøkene rundt 60-70 kr. på amazon.

Fordelen med iPod er at den ikke tar noe plass, og jeg har med både bøker, film og musikk i samme dingz.

iPod/iPhone er neppe å anbefale om man liker bildebøker. Men, her er jeg ikke helt sikker, da jeg foretrekker å bruke fantasien, ikke bilder.

Hadde jeg nå bare hatt en iPhone, så slapp jeg å drasse på tlf i tillegg.. ;)

Håper du finner det brettet som passer deg best!

Kan absolutt ikke skjønne hvorfor denne boka blir snakket om som om den var den kjedeligste romanen i verden på ulike, amerikanske high school filmer. Selv elsket jeg den og hatet at den sluttet. Mer, mer, mer!

Russisk litteratur har betydd mye for meg. Her er 10 døde russiske forfattere, i sånn passe kronologisk rekkefølge, som jeg mener bør leses. Verkene er elsket og hatet, gjør opp din egen mening...

Mine ord blir så veike og bleike i forhold til det innholdet som skred fram igår, men jeg tror det lignet en rekord i antall besøkende. Det var en hop av litteraturfolk, bokhandlerfolk, ja nærmest alt som kan krype og gå av lesende mennesker i Oslo. Samtalen gikk over løst og fast blant de som var i salen inntil man fikk øye på hovedpersonene. Da ble det med et helt stille. Man kunne ta og føle på forventningen blant de som hadde fått tak i billett til dette arrangementet. De andre som hadde handlet litt for sent satt i etasjen over og fulgte det hele via en storkjerm...

Karl Ove Knausgård leste høyt fra åpningen av Min Kamp 1. Det om døden. Det var dødsstille i salen. Tore Renberg introduserte seg selv og intervjuobjektet som er både en venn og kollega. Litt om livet. Og det er i disse to innledningene man fikk essensen av hvordan hele seansen skulle tre framover; nemlig møtet mellom den mørke Knausgård og den lyse Renberg.

Renberg leste høyt fra brev som Knausgård hadde skrevet til ham i den tiden de har kjent hverandre. Bruddstykkene fra brevene var nesten identisk med ordlyden man kjenner fra Knausgårds tekster.

De snakket mye om hans siste prosjekt. Om det å minnes. Om det å utlevere. Om det essayistiske hos Knausgård som etter min mening er det sterkeste i tekstene hans. Knausgård og Renberg er gamle musikere og det kan man tydelig se på det musikalske i Knausgård sin skrivemåte. Nærmest som en dj forteller han om en episode i hans liv som senere blir trukket ut i en digresjon som tar opp en ny digresjon for deretter komme tilbake til utgangspunktet.

Begge forfatterne roste sine favoritter der i blant; Jon Fosse, Stig Larsson, Marcel Proust, Lars Norén osv. som hadde hatt stor betydning for dem begge.

Det var stille i salen under hele showet forutenom latter og knising da det flere ganger ble sagt morsomheter fra scenen. Avslutningsvis leste Knausgård de to siste sidene fra Min kamp 1. Med dette satte han punktum for en fortreffelig aften på Litteraturhuset, men for noen av oss lesere ble det kun et komma og samtalen gikk videre om hans prosjekt utover kvelden.

Jeg har sjelden sett både forfatter og intervjuer på hugget som igår.

Mykles bestse. Beskrivelsen av faren, først i boka, er fascinerende vakker.

Din beskrivelse passer med hvordan jeg følte det etter å ha lest "Skråninga" av Tiller. Etter å ha lest "Min kamp 1" ser jeg at det er ærlig og enkelt og umulig å legge fra seg. Jeg innrømmer til og med at jeg lo av enkelte episoder, om det var fordi det var tragikomisk skal være usagt...

Gled deg. Jeg holder på med nr.2 nå og er like begeistret.

Omsider er Panserhjerte vippet av tronen på http://bokelskere.no/verk/leses/.

Min kamp er nå den boka flest av oss holder på med!

Jeg stemmer for at Bergen også får litteraturhus. Jeg eeer så misunnelig! Hvorfor skal "alt" foregå i hovedstaden?

Jeg kan forsikre deg om at det blir en historisk aften. Jeg har selv sett Knausgård og Renberg på samme scene, på litteratursymposiet i Odda og det var en veldig god opplevelse! Herlige mennesker, skal jeg si deg.

Jeg er snart ferdig med bok nummer en, gleder meg til å sette i gang med nummer to om ikke altfor lenge. :)

I morgen den dag er antagelig nå akkurat en uke siden.Da startet jeg også på boken. Med atskillig skepsis. Jeg har slitt med disse halvdokumentære bøkene, de har både fascinert og irritert meg. Og her hørtes det jo ut som om vi skulle bli kikkere for alvor. Men jeg kapitulerer totalt for denne boka. Knausgård har funnet en form som kler hans anliggende til minste detalj. Og de er det jo mange av her. "Det vanskeligste med å skrive er å finne en historie til din erfaring" tror jeg Tarjei Vesaas skal ha sagt. For meg synes det her som om Knausgård har opphevet problemstillingen og gjort sin erfaring til historie direkte. På en måte som får det til å virke enkelt og naturlig. Fantastisk!