De skrev om noe de kalte livspoesien som byggende kraft
Det var de menneskene som leste, og det var de andre. Om en var leser eller ikke-leser - man merket det fort. Det fantes ingen større forskjell mellom menneskene enn denne. Folk ble forundret når han hevdet det, og mange ristet på hodet over at han kunne være så forskrudd. Men det var slik. Gregorius visste det. Han visste det.
Men ingenting forstyrrer følelsen av å være spesiell mer enn nærværet av andre mennesker som føler seg like spesielle.
Mellberg hadde riktignok to ører som alle andre, men de ble sjelden brukt til å lytte med.
Der har du newyorkerne. De tror verken på Gud eller fornuften. De tror på moten. Er det ikke fantastisk?
Det som to veit om, veit alle.
Vi muslimer må begynne å innse hvor viktig og presserende det er å gjenopprette balansen mellom religion og fornuft.
Av egen erfaring kan jeg bekrefte at den muslimske verden er sterkt hierarkisk inndelt. Allah er allmektig, og menneskene er hans slaver; de har å rette seg etter hans regler. De som tror på det som står i Koranen, de som tror på Allah og erkjenner Muhammed som hans profet, er hevet over de kristne og jødene som igjen står over de frafalne og vantro, fordi de er "bokens folk". Mannen står over kvinnen, og barn må lyde sine foreldre. Mennesker som ikke holder seg til reglene, må fornedres eller drepes i Guds navn.
Livet på jorden er midlertidig og har bare som hensikt å gi de troende sjansen til å bevise sin frykt for Gud ved å rette seg etter sine forpliktelser overfor Ham og slik gjøre seg fortjent til en plass i himmelen. De vantro er bare på jorden for å tjene som eksempler på hvordan det ikke skal gjøres.
Vi blir alle født med de største skattene vi noen gang vil få i livet. En av disse skattene er hodet, en annen hjertet. Og de uunnværlige redskapene for disse skattene er tid og helse.
Jorden og alt på den kan bli tatt fra deg, men ingen kan ta fra deg dine kunnskaper eller kvalifikasjoner.
..., kanskje helvete er en boksamling og selv er man blind,...
-det er forresten tilfelle med oss alle; i grunnen vil vi helst være som alle andre. Men skjebnen har villet det annerledes.
Denne boka blir aldri gammel. Den kan jevnlig leses igjen. og igjen.
Å elske noen vil si å ta sjangsen på at noen kommer å kødder til det velordnede livet ditt...
Har man monstre under senga, er det like greit å tenne lyset, legge seg på magen og se etter.
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka da jeg begynnte, men jeg ble hvertfall veldig overrasket! Du blir sugd rett inn i Dinas verden, hennes merkelige tankemønster. Du blir engasjert i handlingen og tiden. Av en eller annen grunn ville jeg gjerne prøve å definere Dina som person. Er hun et godt eller ondt menneske? Gal eller en kvinne forut for son tid? selvopptatt eller physikisk syk? Det er virkelig vanskelig å finne ut av. Men boken er hvertfall fantaskisk.
For det som hjertet er fullt av, taler munnen.
Selv sitter du jo på dine prinsipper som på en springfjærmadrass, du kan ikke bevege deg efter din egen fri vilje..
Agathons tale:
Eros er så vis en dikter, at han også gjør andre til diktere. Enhver som røres av kjærlighet, blir nemlig dikter.
Som fint støv puster vi hver dag inn døden, mens vi pusler videre med livene våre.