Fantastisk bok ja, men det er samstundes lenge sidan eg har jobba sånn med å kome meg gjennom ein tekst. Han skildrer utruleg livaktig, eg rett og slett pausar frå jævelskapen innimellom (orsak omgrepet, men det er jo faktisk det han skriv om!).

Har kjøpt den, så den skal leses. Jeg har vært i en maritim sone nå med "Moby Dick" og "Haiene", så da passer denne fint inn, tenker jeg.

Sjanger-overskridende om kjønn og moderskap

Litt om Pelikanen forlag

Dersom du er en leser som elsker spesielle bøker, for eksempel sjangeroverskridende bøker der det er glidende overganger mellom fiksjon, selvbiografi, essay og dokumentar, så tror jeg at Pelikanen forlag må være et godt sted å begynne å lete. Her dukker det nemlig jevnlig opp bøker av det slaget. Flertallet av disse bøkene kan tilsynelatende virke noe vanskelig tilgjengelig, men tro meg: det løsner alltid etter noen sider. "Dam" av Claire-Louise Bennett er en av dem, "Menn forklarer meg ting" av Rebecca Solnit er en annen. "Den endeløse sommeren" av Madam Nielsen er en tredje. For ikke å glemme Christian Krachts "De døde".

Jeg har for øvrig hatt noen av mine sterkeste leseopplevelser fra dette forlaget - som "Kaputt" av Curzio Malaparte. Forlaget er gode på å lete frem gamle klassikere, og gjøre dem tilgjengelig for nye lesere! I den konteksten er det med litt undring jeg tidligere i år registrerte at et helt ukjent forlag snappet opp Hermann Ungars bøker "De lemlestede" og "Klassen". Dette ville nemlig vært typiske Pelikanen-bøker. (Samtlige linker peker til mine tidligere bokomtaler på bloggen min.)

Når jeg ser på listen over alle utgivelser fra Pelikanen forlag (hvor Karl Ove Knausgård er medeier), 52 i alt, og kun finner 11 utgivelser av kvinnelige forfattere på listen (herunder to kvinnelige forfattere med to bøker hver), er det ikke til å unngå at jeg tenker på Siri Hustvedts essay "Ingen konkurranse" fra essaysamlingen "Kvinne ser på menn som ser på kvinner". Der refererer hun til et intervju med Karl Ove Knausgård om "Min kamp", der hun fant kun ett kvinnenavn blant hundrevis av litteraturreferanser til andre forfattere. Til dette skal Knausgård ha svart "ingen konkurranse", hvilket fikk Hustvedt til å spekulere på hva han kunne ha ment med dette. Lå det en undervurdering av kvinner i dette svaret? Jeg tror ikke det, og synes nok at Hustvedt trekker det hele for langt. Uansett - det får meg likevel til å tenke over hvorfor ikke flere kvinnelige forfattere er å finne på listen over Pelikanens utgivelser. Det vi i alle fall kan være veldig sikre på, er at når en kvinnelig forfatter først kommer på listen, så er det tale om svært gode forfattere. Jeg har i alle fall ikke opplevd noe annet.

Litt om Maggie Nelson og mitt forhold til henne

Maggie Nelson var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg kom over hennes siste bok "Argonautene" for få dager siden. Det forhold at det er Pelikanen som har utgitt boka på norsk og at The New York Times-sitatet ""Denne boka forandrer liv" - Carrie Brownstein" sto på smussomslaget, fikk meg til spontant å grabbe boka med meg. Boka ble utlest på en dag.

Maggie Nelson (f. 1973) er en amerikansk forfatter med ni bokutgivelser bak seg, innenfor sjangrene dikt og sakprosa. Hun debuterte med "Shiner" i 2001, og "Argonauts" kom ut i 2015. Hun har vunnet National Book Critics Circle Award in Criticism for sistnevnte, og hun ble også en New York Times-bestselger. "Argonautene" ble et gjennombrudd, og er den eneste av hennes bøker som er oversatt til norsk. Selv håper jeg at Pelikanen følger opp dette forfatterskapet og gir ut "The Art of Cruelty: A Reckogning", som Nelson utga i 2011.

Forlaget skriver følgende på bokas smussomslag:

"Maggie Nelson har gjort seg bemerket ved å skape seg en egen essayistisk sjanger som beveger seg fritt mellom det selvbiografiske, det filosofiske og det poetiske. Hun skriver så å si sjangeruavhengig, og gjerne innenfor flere sjangre i samme tekst. Argonautene er i så måte et stjerneeksempel, der de forskjellige stilnivåene beriker både analysen og leseopplevelsen."

The Guardian har betegnet henne som "en av de mest fascinerende og inspirerende forfattere i dagens Amerika, og blant de skarpeste og spenstigste tenkerne i hennes generasjon".

Maggie Nelson er gift med Harry Dodge, som spiller en svært sentral rolle i "Argonautene". Han er nemlig transkjønnet. Det betyr at han er en mann født i en kvinnekropp. Mens Maggie Nelson gikk gravid med deres felles barn (etter insemnasjon av sæd fra en felles venn), gjennomgikk Harry kjønnsskifteoperasjon for å bli fullt og helt mann.

Jeg har ikke funnet en eneste anmeldelse fra noen profesjonell kritiker i Norge, men ingen bør bli forundret over at den først nok kommer i neste nummer av Morgenbladet (og/eller Klassekampen?). Noe annet ville være oppsiktsvekkende.

Hva betyr egentlig "argonautene"?

Før jeg begynte på boka, ble jeg nysgjerring på hva "argonautene" egentlig betyr. Et google-søk førte meg rett til Wikipedia. Her fremgår det at argonautene "var en gruppe helter i gresk mytologi, som reiste med Jason til Kolkis i hans søken etter Det gyldne skinn i årene før den trojanske krigen". Navnet har de etter skipet som het Argo, navngitt etter dets byggherre. Argonautene betyr derfor "argosjøfolkene". Så vet vi det!

Hvorfor har forfatteren, som i sin bok skriver om morsrollen, kalt boka "Argonautene"? Kanskje for å få frem hvilke helter mødre er? Det som i alle fall er sikkert er at hun gir morsrollen et ganske annet innhold enn vi vanligvis presenteres for i litteraturens verden. Samtidig er det hun skriver kanskje mer oppsiktsvekkende i USA enn hva det er her til lands, hvor kvinnens rolle har vært og er atskillig friere enn nesten alle andre steder i verden, inklusive USA.

Om boka

(Dersom du ikke ønsker å vite hva boka handler om, bør du ikke lese min omtale av den.)

"Argonautene" er en selvbiografisk bok med mange typiske essay-kjennetegn, og det er ikke godt å si hvor det ene slutter og det andre begynner, og vise versa. I alle fall er det historien om Maggie og Harry som går som en rød tråd gjennom hele boka. Harry som er en mann i en kvinnekropp, og som hun treffer i oktober 2007 ... Her og der er dette så direkte og brutalt beskrevet at det er flaut å sitere fra boka, for å være helt ærlig.

Innledningsvis forvirres vi av begreper som "heteronormativt", "cis-kjønnet", "andro-fag", "tilsynelatende streit", "heterofilt gift" (som for å antyde at dette egentlig kun er et ytre skall), "likekjønnet ekteskap", "kjønnet selvbevissthet" osv. Og hvem av dem var egentlig "skeiv" i forholdet? Harry som tilsynelatende var en kvinne, men egentlig en mann, eller hun som ble sammen med en kvinne, som senere ble en mann? Alt dette blandes sammen og til slutt er det jammen ikke lett å skille fra hverandre hva som er hva. Etter sånn ca. 30 sider løsnet det imidlertid, og deretter var det enkelt å følge den røde tråden i boka.

"Enkelte mennesker føler glede over å stille seg bak en identitet, som i "You make me feel like a natural woman" som først ble kjent gjennom Aretha Franklin og, en tid senere, gjennom Judith Butler, som påpekte hvilken ubalanse denne similen skaper. Men det kan også ligge en forferdelse i å gjøre det, for ikke å snakke om en umulighet. Det er ikke mulig å leve gjennomsyret av bevisstheten om sitt eget kjønn i tjuefire timer i døgnet. Den kjønnede selvbevisstheten har heldigvis en ustabil karakter." (side 22)

Underveis problematiserer Nelson begrepet "likekjønnet ekteskap". Selv kjenner hun ingen skeive mennesker som opplever at det viktigste aspektet ved begjæret deres er at det er "likekjønnet". Den likheten hun selv har opplevd i sine forhold til kvinner, er ikke likhet som kvinne, og heller ikke identiske kroppsdeler, men "heller den drepende forståelsen av hva det vil si å leve i et patriarkat". (side 35)

Det er heller ikke uproblematisk å skulle være steforelder for Harrys sønn. Hun beskriver dette utrolig godt:

Samme hvor fantastisk du er, samme hvor mye kjærlighet du har å gi, samme hvor moden, klok, vellykket, smart eller ansvarsfull du enn måtte være, befinner du deg som steforelder alltid i den strukturelle faresonen for å bli hatet og foraktet. Det er fint lite du kan gjøre med det, annet enn å holde motet oppe og forsøke å plante små spirer av sunn fornuft og god stemning i den drittstormen av negativitet som kanskje kommer din vei. Man må heller ikke forvente seg rare støtten fra kulturen: Foreldre er per definisjon ufeilbarlige, mens steforeldre er inntrengere, egoister, snyltere, giftspredere og barnemishandlere. (side 30)

Mens Maggie Nelson er gravid med hennes og Harrys sønn Iggy, fabulerer hun over moderskapets begrensninger og muligheter.

... Sjekk hovedoppslaget i New York Times Book Review på morsdagen 2012, som begynte slik: "Ikke noe tema byr på større muligheter for å skrive dårlig enn moderskapet. (....) I rettferdighets navn er det vanskelig å skrive godt om barn. Vet du hvorfor? Fordi de ikke er spesielt interessante. Det som er interessant, er hvorfor vi, til tross for den lammende kjedsomheten som utgjør nittifem prosent av oppdragerjobben, fortsetter å lage barn," Med tanke på at nesten samtlige samfunn på jorden fremmer tanken om at det å få barn er nøkkelen - kanskje den eneste nøkkelen - til et meningsfylt liv (der alt annet er en trøstepremie) - og med tanke på at de fleste samfunn også har pønsket ut alle mulige former for subtile og frastøtende måter å straffe kvinner som velger ikke å formere seg - hvordan skulle denne siste påstanden egentlig fenge? (side 94)

Da Maggie Nelson var fire måneder på vei i svangerskapet, var Harry seks måneder på vei til å bli mann. I det hun beskriver som deres "uutgrunnelige hormonsuppe", reiste de til Fort Lauderdale, dels for å feriere. Men viktigst av alt: her skulle Harry få utført en brystoperasjon (for å fjerne brystene og spor etter kvinnelighet), og samtidig få restituert seg.

"Fra utsiden kan det ha sett ut som om din kropp ble stadig mer "mannlig", og min stadig mer "kvinnelig". Men det var ikke sånn det føltes innvendig. Innvendig var vi to menneskelige dyr som gjennomlevde store endringer side om side, som hverandres åndsfraværende vitner. Med andre ord, vi var i ferd med å bli eldre." (side 109)

Underveis er det ikke den ting ved svangerskap og fødsel som unnslipper forfatterens skarpe blikk. Det være seg forbauselsen fra enkelte menn om at kvinner kan tenke mens de er gravide ("i din tilstand!"), og forventingen om at man skal være spennende i ekteskapet når alt kroppen skriker etter er å få være i fred.

"Så vidt jeg forstår, finnes de fleste verdifulle nytelsene her på jorden i spennet mellom å tilfredsstille en annen og å tilfredsstille seg selv. Noen ville kalle det etikk." (side 127)

Som jeg helt sikkert har fått frem så langt, har denne boka høy sitatfaktor, og det på en slik måte at sitatene passer godt inn i konteksten de er satt. Forklaringen er nok at forfatteren sømløst beveger seg fra det selvbiografiske til det essayistiske, frem og tilbake, og det på en slik måte at man som leser egentlig ikke reflekterer over det, men bare opplever det helt som naturlig.

"Egentlig har jeg aldri tenkt på meg selv som en "kreativ person" - skrivingen er mitt eneste talent, og skrivingen har alltid føltes mer oppklarende enn kreativ for meg. Men når jeg funderer over denne definisjonen, spør jeg meg om man kan være kreativ (eller skeiv eller lykkelig eller ivaretatt) seg selv til tross." (side 134-135)

Det er en god del fokus på kvinnelighet, morsrollen, forfatterens egen mor, morens forhold til sitt eget utseende osv. Moren hennes, som egentlig er en vakker kvinne, har alltid slitt med følelsene for egen kropp. For små pupper, for stor rumpe, fugleaktig ansikt, gamle overarmer ... "Men de negative følelsene hun har for sin egen kropp, kan skape et kraftfelt som støter bort alle gode ord om den." (side 137) Hvilket er tankevekkende på mer enn en måte, tenkte jeg ...

Mot slutten av boka henvender forfatteren seg direkte til sin mann Harry og bruker "du-formen", og omtrent samtidig får vi en inngående beskrivelse av fødselen. Før hun går over til å analysere hvordan det må ha vært for Harry å vokse opp som adoptivbarn, uten å kjenne til egne biologiske foreldre ... Det har både fordeler og ulemper, mener hun. For eksempel trengte ikke foreldrene å være "skuffelser eller genetiske varselskilt" ... Dette fikk Harry til å føle at han kom fra hele verden, for hvem som helst kunne jo være hans foreldre. Å finne ut hvem hans biologiske mor var, medførte for øvrig ingen lykke for ham. Det er nok en erfaring mange adoptivbarn dessverre gjør.

Å få barn skulle vise seg å bli en langt større lykke enn hva forfatteren hadde sett for seg på forhånd. Dette skulle hun og Harry ikke minst erfare da de nesten holdt på å miste Iggy pga. en forgiftning.

Mine tanker om boka

Jeg må medgi at jeg slet litt med å komme i gang med denne boka, men da jeg hadde kommet til sånn ca. side 30, fløt lesningen videre helt av seg selv. Jeg ble nemlig svært fascinert av teksten, og etter hvert ble det svært mange eselører i boka. Sitatfaktoren er stor, og det har jammen ikke vært enkelt å plukke ut sitater som kan være representative for innholdet i boka, samtidig som denne omtalen ikke skal bli så lang at ingen gidder å lese den.

Maggie Nelson skriver godt - presist og poengtert - nær sagt om hva det skulle være. Dette kombinert med en åpenhet om absolutt alt, til om med om seksuallivet mellom henne og Harry, gjør naturlig nok teksten sterk.

Noe av det som gjør historien i boka veldig spesiell, er at vi får komme på innsiden av et parforhold som Maggie og Harrys. Det er jo ikke akkurat hverdagskost at noen gifter seg med en som gjennomgår kjønnsskifteoperasjon, samtidig som man selv går gravid. Og som at på til skriver om det ...

Maggie Nelson er en meget reflektert person, som tenker gjennom de fleste aspektene ved livet. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i både kjente og mindre kjente problemstillinger, hvilket får oss til å tenke mange nye tanker. At boka "forandrer liv" er dermed overhode ingen overdrivelse, jf. sitatet fra The New York Times.

Alt i alt er dette en meget interessant bok, som nok aldri kommer til å bli en kioskvelter, men som kommer til å gå rett hjem hos de mange lesere som elsker bøker litt utenom det vanlige.

Jeg anbefaler boka varmt!

Ja, Bjørn Hansen er helt forferdelig. Men som du er veldig inne på, det er en vekslende distanse og sympati der som gjør romanen fantastisk. Bjørn Hansen er også med i 17. roman, men det vet du sikkert (jeg sier det i tilfelle du ikke vet det, for isåfall har jeg gitt deg en god anbefaling!).

LOL- og ROFLMAO-litteratur

En norsk forfatter og filosof som har skrevet mange engasjerende bøker er Lars Fr. H. Svendsen. Temaene han skriver om er behandlet på en slik måte at man ikke selv trenger filosofisk bakgrunn for å forstå dem. Svendsen er en samfunnsengasjert kar, og eksempel på tema han skriver om er: arbeidets betydning, hva er frihet, hva er ondskap, hva er filosofi, hva er kunst.
https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Fr._H._Svendsen

Ny stor forfattar er født! Les og nyt! 6 novellar med handling frå Kosovo, Russland og Norge med vidt ulike tema. Serleg novella som heiter Korsdrager er god. Godt språk og tankevekkande

Det sies av litteratur-historikerne at Fjodor M. Dostojevskij var i usedvanlig godt humør under utviklingen av denne romanen. Man må i alle fall bli i godt humør av å lese den, etter min mening. For som mange andre har også jeg hatt oppfatningen av at Dostojevskij var en "alvorets" dikter. Og jeg kan klart se at dette kunne være et skuespill, en komedie med sterkt innslag av farse. Ingen tvil om at det kan virke som om forfatteren også i begynnelsen har ment dette for scenen. Ikke bare det at handlingen stort sett foregår på kort tid innrammet i ett rom, stuen til hovedpersonen , byen Mordasovs selvutnevnte førstedame, Marja Aleksándrova Moskaljóva. Det som gjør at Dostojevskij likevel vraker denne løsningen, synes klart for meg, ved den glimrende "sluttscenen" han valgte: Å fremstille en stor ballsal fylt til randen av personer av høy rang som glitrer av paljetter, ordener, medaljer, diademer som bare en datidens russisk ballsal kan, ville være for de fleste teatre ennå i dag , både for upraktisk og kostbart å oppføre. Dostojevskij var for jordnær til ikke å se dette faktum.
Noe annet som slår meg er et spørsmål om ikke denne satiriske og komiske karikatur av det russiske overklasse-samfunn på den tiden ( utkom 1859) , egentlig var ment som en del av et større verk, spesielt i det han legger til undertittelen "av byen Mordasovs Analer.
Dostojevskijs gode humør i de dager kan jo godt skyldes det faktum at han nettopp var løslatt fra en lengre fengselsstraff som kom i stedet for en henrettelse, hans hode lå allerede klart på skafottet , da dødsstraffen ble tilbakekalt av Tsaren selv, (Nikolai I).
Uansett hva nå det bakenforliggende kan være, Onkels drøm er en meget god bok, språket flyter lett, naturlig ; dialogene virker dagligdags troverdige, og hele tiden flommer en understrøm av glitrende god humor som må gjøre leseren , rett og slett glad! Mitt eksemplar er oversatt av Arne Gallis, at han behersker både det russiske språk i bokens samtid, samt at han har god kjennskap til Russland og dets historie i den tidsramme som er satt, er etter min mening, tydelig.
Originalens tittel er" Djadjusjkin son." Må ikke forveksles med "Min onkel og hans exellence" (" Selo Stepantsjikovo") av samme forfatter, noe som Wikipedia blander sammen om det ikke er blitt rettet.
"Onkels drøm" kommer et godt stykke etter forfatterens gjennombrudd med "fattige Folk", likevel sju år før man kunne stifte bekjentskap med mer kjente "Forbrytelse og Straff"(Raskolnikov).

Det viktigste: Boken er på en måte en ren komedie, til almén forlystelse og underholdning, og er som dette meget god. Jeg klarer likevel ikke se bort fra den mulighet at Dostojevskij morer seg ved å drive litt politisk satire over den russiske adel og den russiske overklasse, under forlystelsens teppe.

For de som min omtale av en bok måtte ha noe å si: Gled deg over denne boken av en sann mester!

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet.

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min.

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon på et vis er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse.

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand.

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124)

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger!

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag!

Jeg har akkurat sett ferdig tv-serien bassert på denne boka. Det er en litt annerledes historie, men absolutt å anbefale for de som liker boka! :)

Beklager!! Denne da??

Sidan du nemner "seriøse fotobøker" så kom eg på ei eg har i bokhylla mi som nok kvalifiserer til den motsatte merkelappen, "useriøs".

Sex & Drugs & Rock & Roll er ei samling foto, til ein viss grad tematisk gruppert, av rockestjerner i meir eller mindre kompromitterande situasjonar. Fyll, rølp og galskap over ein lav sko. Vekselvis morosam og vemmeleg. Til inspirasjon for den som vil leve opp til myten om Rock&Roll-livet, og til ettertanke for resten.

Jeg elsker tittelen på denne boka. Jeg forstår ikke alle referansene til Handke og Kafka og de. Men jeg forstår mye av det han skriver om skilsmisse, angst, ensomhet, skam. Selvutleverende og interessante tekster. En bok jeg vil lese flere ganger.

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Dette er en av de kjedeligste bøkene jeg har lest. Virker som den er skrevet på en tilsynelatende eksperimentell måte, men jeg synes verken det var spennende eksperimentelt eller givende på noen som helst måte. Gadd ikke engang lese hele, og det er en ganske liten bok. Skomsvold uttalte på sin egen lanseringsfest at dette var den særeste boka hun til nå har skrevet. Det er jeg vel enig i, men sær er ikke synonymt med kvalitet.

Dersom mer
enn ti prosent
av befolkningen
liker et maleri,
bør det brennes.
Da må det være
dårlig.

GEORGE BERNHARD SHAW
(1856 1950)
anglo-irsk dramatiker.