Bokelskere.no

Kjøp inn mat, avlys alle avtaler, lås døra og kast nøkkelen! Denne greier du ikke legge fra deg...

Nei.

Jeg tror de tenker mer på å gjenspeile det som er inni boka enn selve målgruppa. For ja, krimbøker ser ut som krimbøker, men det er fordi de er krim, ikke fordi målgruppa er "de som leser krim". For hva slags målgruppe er det, egentlig? Hvem leser krim? Det kan jo være hvemsomhelst; en jente i tenårene eller en mann på sytti.

Og jeg tror ikke de har tenkt at Baby Jane er en jentebok. Jeg føler meg heller ikke spesielt jentete. Det siste jeg vil identifisere meg som er 'jente'. Det var andre ting som gjorde at jeg likte omslaget. Coveret fikk meg til å tenke på klubbplakater og ville fester og deilig elektronikamusikk.

Jeg er delvis enig, Seilas: Jeg syns ikke det er en bok som er godt skrevet. Den gjør inntrykk, ja bevares. Det er en ufattelig historie, og det er nesten vanskelig å skjønne at dette kan skje. At hun har klart å overleve og beholde forstanden, er helt utrolig. Likevel, jeg skulle ønske hun hadde fått mer hjelp til å skrive boken. Jeg syns det ble mer som en skolestil, følte på en måte at det bare ble fortalt uten noe følelse, men det er mulig at det måtte bli slik for at hun i hele tatt skulle kunne skrive den?

Jeg er vokst opp på bøgda 15-20 år etter den perioden som skildres i boka, men jeg syntes den var fantastisk likevel, så jeg mener at boka absolutt ikke er avhengig av gjenkjennelse verken i tid eller sted (bodde riktignok i området som voksen en fem års tid). Gjenkjennelsen for meg ligger i synsvinkelen til Finn og skildringene av menneskene rundt ham som er så treffende. Fantastisk bok!

Oppskrytt. Jeg tilstår at jeg synes den var kjedelig.

Den viktigste kraften et menneske har sitter ikke i musklene. Det skjønner man etter å ha lest denne boken. Alis er åtte år når hun plutselig blir alvorlig syk: Polio. En sorgløs tilværelse snus på hodet, og fylles med mørke rom, ansikter med masker og hvite frakker, hard trening og en armskinne som hele tiden minner henne på alt som er vondt. Venner snur ryggen til, familien er ofte til mer skade enn støtte. Mange hun skulle kunne stole på er ikke som hun trodde. Hun er først og fremst pasient, dernest en pike med drømmer, håp og lengsler som alle andre. Det er en historie om å finne sitt egentlige selv, på tross av omverden og på tross av en tilværelse man ikke unner sin verste fiende. Skildret med en liten pikes stemme, med en voksens refleksjoner. Tanker de voksne ikke engang tør å tenke at et barn kan ha, i hvert fall ikke i 1955.

En leksjon i overlevelse. Anbefales sterkt.

Helt enig med deg. Denne boka var både altfor forutsigbar, og for usannsynlig (i det virkelige liv) i sin løsning. Jeg leser Lackbergs bøker i den rekkefølgen hun har skrevet dem, og ikke etter når de er utgitt i Norge. På den måten får jeg bedre fulgt med i utviklingen av relasjonen mellom Erica og Partik. Jeg leste derfor Isprinsessen først. Likte den mye bedre enn denne, selvom jeg ikke vil kalle det stor litteratur. Men veldig greie bøker å ha med seg på ferier o.l. Etter å ha lest hva dere andre har skrevet her, regner jeg med at "Predikanten" er en av de svakeste i serien. Jeg begynner derfor snart på nr.3, med friskt mot.