Bokelskere.no

Den viktigste kraften et menneske har sitter ikke i musklene. Det skjønner man etter å ha lest denne boken. Alis er åtte år når hun plutselig blir alvorlig syk: Polio. En sorgløs tilværelse snus på hodet, og fylles med mørke rom, ansikter med masker og hvite frakker, hard trening og en armskinne som hele tiden minner henne på alt som er vondt. Venner snur ryggen til, familien er ofte til mer skade enn støtte. Mange hun skulle kunne stole på er ikke som hun trodde. Hun er først og fremst pasient, dernest en pike med drømmer, håp og lengsler som alle andre. Det er en historie om å finne sitt egentlige selv, på tross av omverden og på tross av en tilværelse man ikke unner sin verste fiende. Skildret med en liten pikes stemme, med en voksens refleksjoner. Tanker de voksne ikke engang tør å tenke at et barn kan ha, i hvert fall ikke i 1955.

En leksjon i overlevelse. Anbefales sterkt.

En tankevekkende beskrivelse av en ganske nær fortid. Denne leste jeg i påsken, om en sykdom som man regnet for nærmest utryddet i Europa. Og mens jeg leser, hører jeg på radioen at professor Stig Frøland advarer mot at nye utbrudd kan komme, og ønsker ny vaksinering av befolkningen.

Ja, sykdommer som vi har regnet for å være så å si utryddet, i hvert fall på vår del av kloden, blusser opp igjen.
Nå snakker de jo om at vi må være på vakt overfor nye og flere tuberkulose-utbrudd også. Folk reiser så mye, mange steder i verden bor det altfor mange i nød og fattigdom, vi har folkegrupper som flytter fra en del av verden til en annen, sykdommer flytter med de som er på flyttefot og reisefot, - og verden har blitt så bitteliten i de siste tiårene.

Ja, med større mobilitet, må vi nok regne med et annet sykdomsbilde og ta hensyn til det, bl.a. med vaksiner.

Dette er jo en historie fra virkeligheten. Forfatteren skriver om sin egen kones opplevelser.
Ja, det er en bok å bli grepet av. Skremmende å tenke på at barn ble behandlet på den måten for bare 50-60 år siden her i Norge.

Ja, det er nettopp fordi den er sann, og så nær, at den slår så hardt. Fortellergrepet er glitrende. Jeg må innrømme at jeg spør meg om den ville blitt annerledes om Alis hadde skrevet den selv.....

Det har jeg også undret meg over. Antagelig kan det være vanskelig å skrive en slik bok selv. Jeg tror Gustav Lorentzen hadde mer enn nok innlevelse og empati til å skrive denne boka for Alis. Han hadde sikkert også de perspektivene som skulle til. Ofte er det faktisk bedre om en annen skriver for deg når det er et vanskelig tema som skal beskrives...
Enig med deg, dette er glitrende fortalt.