Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner.

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min bloggomtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget.

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket.

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske.

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap.

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der.

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode.

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya.

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei!

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Det var det. Var på mange måter som forventet, ikke helt på høyde med forrige bok. Det er vel sjelden at fortsettelser er det.Synes den var litt ujevn, så det gikk fra terningkast 5 til 4 og tilbake - flere ganger. Mye kunne med hell vært luket ut, mens mye var veldig bra ! Koste meg med boken, men terningen landet på 4

Nei, denne kom ikke i nærheten av et helt halvt år. Måtte bare lese den for å se, men dette var veldig skuffende, har du ikke lest denne så bruk heller pengene på noe annet lesestoff.

Var veldig begeistret for "Et helt halvt år", men synes ikke oppfølgeren lever opp til forventningene. Tidvis var den god, spesielt i begynnelsen, men for meg ble det litt vel overfladisk det hele.

Elsket historiefortelleren, så takk for tipset om "dukkemesteren fra ghettoen", det er notert:-) Har også akkurat lest "ensom ulv "av Picoult, den er også utrolig bra, anbefales:-)

Ein gang i ei uspesifisert framtid, ikkje så skrekkeleg mange tiår frå no, er det satt i gang eit romprogram, Ares-programmet, med bemanna ekspedisjonar til Mars. Den tredje av desse ekspidisjonane må avbrytast ganske tidleg etter landing og etablering av base grunna ein frykteleg storm. Ein av astronautane, Mark Watney, blir tatt av stormen. Dei andre fem astronautane har all grunn til å tru at han har omkome, og må forlate planeten for å berge seg sjølve. Men Watney overlever. Problemet er at han har berre mat nok til å overleve i rundt 10 månadar, medan det vil ta årevis for neste ekspedisjon å nå fram til Mars. Det vil seie, dette er berre eit av mange problem.

Dette kunne fort ha vært oppskrifta på ei dårleg bok. Men den er ikkje dårleg i det heile, tvert imot. Forfattaren Andy Weir virkar å ha satt seg godt inn i alle detaljar omkring romfart, og legg fram hendingane på ein overtydande måte. Der er mykje teknologi og naturvitskap i skildringane, men det er forklart på ein måte som bør gjere det overkomeleg å forstå sjølv for lesarar utan særleg interesse for slike tema. Og for ein halv-nerd som meg sjølv er det vanvittig morosamt.

Rett nok er det ikkje alle skildringane som involverer t.d. kjemi og termodynamikk som heng saman, eg gjeng ut frå at det i enkelte tilfelle er gjort for å gjere det lettare for lesaren, i andre tilfelle for å kunne la helten leve vidare. Men dette ser eg stort på. Hovudgrunnen til at eg ikkje trillar ein 6’ar på denne boka er språket. Ikkje først og fremst den litterære kvaliteten, eg er ikkje «feinschmecker» nok til å setje fingeren på noko her, men rett og slett måten Watney ordlegg seg på. Han høyrest ofte meir ut som ein college-student enn som ein astronaut. Ikkje det at eg har snakka med så mange astronautar, men eg ville ha venta ein litt annen tone i loggføringa av hendingar.

Likevel, ein kan ikkje anna en å applaudere Weir for å ha skapt ei fantastisk spanande bok, med ei handling som er tufta på tilforlateleg naturvitskap heller enn på vidløftig fantasi. Bravo!

Jeg sliter litt med denne boka... Periodevis blir jeg oppslukt, men andre ganger faller jeg bort fra det jeg leser, og må lese om igjen. Problemet er bare at jeg hater å avbryte. Det oppleves som et nederlag å ikke lese ferdig en bok! Er kommet halvveis, har strevd i 4 uker for å komme dit.. Burde jeg la den ligge, og kanskje ta den frem senere?

Godt sagt. Selve historien er spennende, men her ble det for mye av alt.

Den eneste feilen med denne boka er at den kunne vært lengre. Jeg vil vite mer om hvordan det går med alle sammen!

Denne boka har dei fleste ingrediensane som skal til for å bli ei spenningsbok eg liker. Ein småvittig og sjølvironisk antihelt, samanfletting av fleire handlingar, sprang i tid, eit spanande mysterium som skal løysast, og masse, masse faktaopplysningar bakt inn i plottet.

Likevel rotar Egeland det litt til med oppskrifta, dette er nok den svakaste av dei Beltø-bøkene eg har lest hittil. Den er ikkje direkte dårleg, det er berre det at eg sit med kjensla av at den kunne ha vært så mykje betre. Utan å røpe for mykje, så følte eg at mesteparten av kruttet var brent opp halvvegs i boka. Og avslutninga tok ei vending som blei litt for søkt etter min smak.

Men du verden, her er mykje bra også. Det er langt frå kjedelig eller uinteressant å vere med Beltø på tur. Egeland virkar å ha lagt ned mykje arbeid i å setje seg inn i religionshistorie, og eg høyrer til dei som liker å fundere på kva som er fakta og oppspinn i slike romanar. Boka er i tillegg lettlest, det er også ein kunst.

Så håper et at Egeland held fram med å skrive bøker om Bjørn Beltø. Eg kjem nok til å lese alle han finn på å gi ut.

Hadde egentlig ikke tenkt at jeg ille lese denne boka, men så kom den på salg.... Hvilken flaks for meg og hvilken leseropplevelse den ga meg! Levende, godt språk, gode menneske- og naturskildringer og spenning hele veien.

Vel, du vet: "Hva vil det egentlig si å drukne? Er det kun snakk om en fysisk drukningsdød - eller er "drukning" også en metafor, og gjelder den i så fall flere enn Edvards foreldre? Gwen var jo åpenbart i ferd med å drukne rent fysisk mot slutten av boken. Men befant hun seg i tillegg i en form for permanent drukningstilstand - en undergang? Hva var det i så fall hun druknet i - familietradisjonene, familiearven, familiens forventninger? Og hva med Hanne - var hun også en druknende, var hennes egne forestillinger om hva livet skulle være, hvordan Edvard og hun skulle innrette seg sammen, dømt til undergang? og Sverre - kan han ansees som en som druknet? Druknet han i sitt eget stivsinn, i bygdas fordømmelse, i tilværelsen som gårdbruker med ansvaret for brorens barnebarn på sine skuldre? Var de hemmelige, årlige avstikkerne til kontinentet hans måte å kjempe seg opp til overflaten for å trekke luft slik at han kunne holde ut enda et år på gården? For ikke å snakke om eremitten på Shetland - han ble kan hende trukket ned mot bunnen av krefter som var sterkere enn han selv? Kjærligheten til Isabelle ble en besettelse han ikke klarte å fri seg fra, i alle fall ikke før han fikk kontakt med sin datter. Men da datteren døde, var den ulykkelige kjærligheten til sønnesønnen det som stod igjen. Edvard, da - er det egentlig HAN som er den druknende? I så fall kan man kanskje si at romanen ender med at han overlever drukningsfaren?"

Så kan man gjøre samme øvelse med starten av tittelen: "hvem er det som svømmer? Er det en redningsmann - eller kvinne - å finne? Kan den som svømmer makte å redde den som drukner? Er romanens budskap at det er viktig å legge på svøm, at det er da man skaper håp? Eller er det ikke håp det dreier seg om, men erkjennelse? Eller er budskapet at man ved å "legge på svøm" stiller seg åpen for livet - at det er det motsatte av å lukke seg for sannheten, av å fortie og fornekte?"

Sånn kan man holde på. Jeg pleide å like tekstanalyser når vi hadde norsk stil... ;)

Rachel tar samme tog til og fra London hver dag. Fra togvinduet observerer hun de samme husene hver dag, og føler hun blir kjent med noen av de som bor der. Et av parene, "Jason" og "Jess", blir hun ekstra opptatt av, og en dag ser hun noe hun nok ikke skulle ha sett..
Spennende utgangspunkt for en kriminalroman, men dessverre for meg er verken personene eller handlingen i denne boka god nok. Kanskje var det de høye forventningene jeg hadde til boka som gjorde at jeg ble skuffet? Helt ok krim og terningkast 4 ble i alle fall min konklusjon på denne.

Jeg og du av Stein Mehren

Kanskje vi fødes og fødes
I nye og atter nye liv
til vi til slutt har vært alle mennesker

Alt som jeg nu er
har en eller annen vært før meg
Alt som andre er
skal jeg også en gang få gjennomleve

Likevel er det hver gang
bare jeg som kan være jeg
og bare du som kan være du

Det er i vissheten om dette
at jeg elsker deg

...tittelen? Men den henspiller vel først og fremst på at hovedpersonen legger ut på svøm i dammen der foreldrene druknet, og at det bragte ham til erkjennelse av hva som egentlig forårsaket at de havnet der og druknet der?

Omsider ferdig... Denne boken tok nesten knekken på leselysten for meg . Begynte på den i begynnelsen av mai ! Har flere ganger vært inne på å gi opp, og har også lest litt annet innimellom. Men etter at jeg ble med i Bokelskere har jeg satt meg som mål å fullføre ( så og si) alle bøker. Da hjelper det å være sta!
Jeg kjedet meg usigelig i omtrent 300 sider. Ble så lei av terping på detaljer rundt mordet/selvmordet, om og om igjen. Samtaler med mer eller mindre uinteressante personer. Men så løsnet det, og de siste 200 sidene var slett ikke så værst ....personene blir mer nyansert, det blir mer handling, - og etterhvert ønsker man selvfølgelig å vite hvordan det går ;). Det blir bare en treer, men kunne ha strukket meg til 3+ hvis det var mulig. Og ser ikke bort fra at jeg kanskje gir Mr. Strike en sjangse til :-)