en roman som gav meg et dypere innblikk i glemselens og Alzheimers verden .Den var slitsom OG verdifull For meg ble den noe midt i mellom en roman og en faktabok
Ei magisk lesaroppleving! Her følger me den tyske foreldrelause guten Werner, og den blinde franske jenta Marie-Laure før og under andre verdskrig.
Werner har stor interesse og talent for radioar, og blir difor sendt på ein eliteskule for hitlerjugend. Dette er hans moglegheit til eit anna liv enn kullgruvene. Han er berre eit barn, og tifeldigheitene fører han inn i krigen..
Marie-Laure bur med far sin som jobbar på eit museum. Det er fascinerande å få skildra verda slik Marie-Laure ser den. Ho elskar å vera på museet og kjenna på steinar og skjell og høyra alt det spanande professorane kan fortelja om dei.
Så bryter krigen ut, og Marie-Laure og faren må forlata Paris. Faren får i oppgåve å passa på ein verdifull stein, som tyskarane truleg vil ha tak i. Dei får bu hjå grandonkelen til Marie-Laure som ikkje har vore utfor huset sidan han var med i første verdskrig.
Werner som har blitt ekspert på å spora opp radioar blir sendt ut for å stoppa sabotørar. Han gjer jobben sin, men kjenner ei veksande tvil over propagandaen når han ser krigens konsekvensar.
Eit fantastisk tidsbilete, ei spanande historie, varme skildringar av personar og venskap, og utruleg godt språk. Kan anbefalast på det varmaste!
Jeg har tidligere lest Drageløperen, av samme forfatter. Men det er utrolig lenge siden, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å endelig lese Og Fjellene Ga Gjenlyd, som har vært stående på hylla mi siden Mammutsalget. Så da er det bra at jeg endelig tok meg tiden til å lese den, og jeg er kjempeglad for det.
Som alle andre av Hosseinis bøker, tar denne boka sted i Afghanistan. Og Fjellene Ga Gjenlyd handler om hvordan livene til personer kan knyttes sammen uansett hvor du ender opp, og jeg synes rett og slett at denne boka er utrolig vakker og emosjonell. Hosseini tar opp mange viktige og virkelige temaer som kan være aktuelle for mange, og jeg synes det er en fryd og lese bøkene hans. Samtidig er det ganske interessant å lese om hvordan andre folk lever, for eksempel i Kabul, Afghanistan.
Dessuten skriver Hosseini fantastisk. Jeg elsker skrivemåten hans, og alle metaforene og de gode sitatene. Det er så mange jeg har lyst til å dele med dere, men jeg kan ikke dele alle, så derfor forholder jeg meg til en. Som sagt, en fryd å lese.
"Gjør noe meningsfylt og nyt livet, sier folk. Men noen ganger er det
først etter at du har levd at du skjønner at livet var meningsfylt, og
sannsynligvis på en måte som du aldri hadde tenkt deg."
Men dessverre, så er det noen ting som jeg ikke likte så godt. Jeg elsker denne boka, men jeg synes at jeg ikke knyttet meg til karakterene. Eller, jeg gjorde jo det, men ikke emosjonelt, siden etter nesten hvert kapittel byttet man POV. Det førte til at jeg ikke ble fullt så godt kjent med karakterene, og derfor var ikke slutten av boka like bra som jeg hadde forventet.
Og slik kommer jeg til det andre jeg også synes kunne vært bitte litt bedre: slutten. Men nå kommer vi tilbake til at jeg ikke knyttet meg til karakterene, og derfor hadde ikke avslutningen et sterkt inntrykk på meg, slik Drageløperen hadde. Ikke misforstå, dette er en utrolig god bok, men det var bare disse to tingene som irriterte meg litt.
Og Fjellene Ga Gjenlyd har blitt en av mine favorittbøker av en grunn. Jeg likte boka kjempegodt, og noe som overrasket meg var egentlig hvor fort det gikk å lese den. Khaled Hosseini har skrevet tre bøker, og nå har jeg lest to av dem. Jeg håper jeg kan få tak i Tusen Strålende Soler, og få lest den, fordi jeg vet at jeg kommer til å like den. Både Og Fjellene Ga Gjenlyd og Drageløperen anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på bloggen min!
Marie-Laure er fransk, blind og bor sammen med faren. Da tyskerne innvaderer Frankrike, flykter de til farens grandonkel i Sant Malo. Med seg i bagasjen har de en edelsten som skal vise seg å bli svært farlig å være i besittelse av...
Werner er et geni når det gjelder radioer, og han blir plukket ut for å hjelpe nazistene i å finne radioer som tilhører fienden. Signalene leder ham etterhvert mot Marie-Laures onkel og hans lille radiostasjon...
En fascinerende, spennende og rørende historie.
Helt ok bok, men følte ikke jeg fikk så mye ut av å ha lest den. Kort og grei, men fenget ikke meg :)
Jeg vill bare si at den er fabelaktig bra,den beskriver et meneskets liv så godt ,et hverdagsmeneske som du å jeg.Så realisiskt at man skulle tro det var sant,å det kunne det virkelig Være. Det er virkelig en kjempefornøyd, den har jo fått terningkast 6.
Gunnar52 PS Alle burde lese denne.
Løgnen er kanskje som brennevin, tenkte jeg. Du må drikke jevnt for å skjule for deg selv at du drikker. Men kanskje har sannheten noe lignende ved seg. At en må drikke til flaska er tom.
En ensom melodi som Werner synes lyder som en gyllen båt på en mørk elv, en progresjon av harmonier som forvandler Zollverein: Husene forvandles til tåkedis, gruvene fylles, fabrikkpipene faller, urgammelt hav flommer gjennom gatene og luften er dryppende full av muligheter.
Ingen over,ingen ved siden av.
Et foreldreløse barn lærer seg å overleve. Man lærer seg tidlig å skjule sine følelser, og hvis smerten blir uutholdelig, graver man en hule i hodet sitt og gjemmer seg der.
Godt skrevet bok, men blei litt fpr eventyrlig og overnaturlig for meg.
Abel Rosnovski (Wladek) og William L Kane er hvudpersonane i denne murstenen på nesten 650 sider. Fattigguten Abel vart fødd i Polen på same dagen som millionærsonen William vart fødd i USA.
Oppveksten og ungdomstida til desse to er diametralt motsette. Medan William er fullstendig ukjend med fattigdom, må Abel kjempe for livet i svært mange ulike, vanskelege miljø; fattigdom, matmangel, krig, arbeidsleir i Sibir mm.
Likevel har begge ein ting felles: dei er sta, og kjempar innbitt for å nå måla sine.
Abel oppdagar også på tragisk vis at han har sterke band til menneske med høg status i heimlandet, og beviset for det er eit tungt, inngravert sølvarmband som han på uforståeleg vis greier å halde på trass alle vanskar.
Vi får delta i immigrasjon, forretningsliv på godt og vondt, aksjespekulasjonar, venskap, deltaking i krigen i Europa, ekteskap, barn og familieliv...
Dei første 300(ca) sidene bergtok meg. Det var fascinerande å lese om dei to og deira miljø som neppe kunne ha vore meir motsette. Likte godt å lese om kampen Abel hadde for å kome seg til USA, og om korleis han arbeidde med kløkt og innsikt for å oppnå suksess - materiell suksess.
Likevel vart det ikkje toppscore her. Her vart litt vel mykje aksjespekulasjonar for min del, ein del klisjear både språkleg og innhaldsmessig, og handlinga gjekk meir og meir over til å bli forutsigbar. Og så hemn, hemn og atter hemn......
Så denne som eg hadde sett slik fram til, fekk av meg terningkast 4..
Velskrevet og underholdene krim for deg som likte feks Gone Girl. Måten handlingen beveger seg mellom nåtid og fortid, og mellom de ulike hovedpersonene fungerer veldig fint. Og selv om avslutningen kanskje ikke er så veldig elegant, så er den allikevel tilfredsstillende. Og jeg vil garantert lese neste bok fra Hawkins.
Jeg har lest et helt halvt år etter anbefaling av en arbeidskollega av mannen min. Hun var veldig betatt av boka - det ble desverre ikke jeg.
Først og fremst må det sies at boka er skrevet på en underholdende måte og at jeg synes det er flott at dette temaet belyses. Det jeg - som er fra Sveits og har personlig erfaring med assistet suizid i min egen familie- sliter med at et tema som kunne belyses på så mange, tankevekkende og dype måter blir til en litt for forutsigbart, overfladisk, "man vet at hun ikke får ham til slutt"- kjærlighetshistorie. Det som hadde vært interessant etter min personlige mening, nemlig hva som skjer med de familiemedlemmer eller venner som er med i prosessen og så etterlates, får ikke nok plass her. Jeg savnet dypden og innsikten i denne prosessen -fra å bestemme seg og til å kunne gjennomføre en slik suizid -og at det etter min mening ikke blir nevnt nok at dette kan være en lang og vanskelig affære. Boka kunne med andre ord kunne ha grepet sjansen og belyst hva hele denne prosessen egentlig innebar - beslutningen, samtalene med psykolgene, legene, familiens og venners del fra beslutningen til den endeljge suiziden, etc. Isteden får jeg følelsen at Moyes ikke tørr å gå hele veien her.
"Et helt halvt år" er underholdende i språket men feiler å leve opp til temaets dypde og alt det vanskelige, befriende og samtidig knusende denne prosessen innebærer.
Boken har to parallelle historier fra andre verdenskrig, to historier som på et nydelig vis er forbundet og til slutt møtes. Marie-Laure er en blind jente som bor sammen med sin far i Paris. De har et spesielt bånd og et kjærlig forhold. Faren jobber på naturhistorisk museum, og på museet finnes det en verdifull diamant med et sagn knyttet til seg. Da de flykter fra Paris på grunn av krigen, har faren med seg diamanten for at den ikke skal havne i nazistenes hender. Det er mye spenning utover i boka knyttet til jakten på denne steinen. De flykter til Maries grandonkel, og beskrivelsene av hvordan Marie lever, leker og leser som blind jente i grandonkelens hus er helt magiske. De er også aktive i motstandsarbeidet, ved at de sender koda meldinger fra en radio på loftet. Den andre historien handler om Werner, en tysk, foreldreløs gutt som har store tekniske evner og er veldig opptatt av radioer. Han velger å bruke evnene sine til å være med i krigen på nazistenes side, mest som en utvei ut av livet han ellers ville levd. Han sporer opp radiosendinger for å ta motstandsfolk, men sliter hele veien med krigens brutalitet og tanken om at det han er med på er galt. Til slutt møtes altså disse to skjebnene. Spesiell og vakker bok. Det kommer til å ta lang tid før jeg glemmer den utrolige jenta Marie-Laure.
Mino fulgte tryllekunsten med store øyne.
"Kom hit," sa Isidoro, "så skal jeg vise deg hvordan det går an. Men først må du avsverge den store magikereden. Det betyr at du ikke kan røpe overfor en levende sjel hemmeligheten med kunsten. Skjønner du det?"
"Nei," svarte Mino, og fortsatte: "Har du avsverget magikereden, señor Isidoro?"
"Selvfølgelig, din lømmel!"
"Hvordan kan du da røpe kunsten til meg? Er ikke jeg "en levende sjel"?" Mino så alvorlig på magikeren.
Isidoro holdt seg for magen og lo. Han lo så han trillet bakover på ryggen. "Du - du," hikstet han. "Du er litt av en skarping, gutt. Logisk, kan man vel nesten si. Jo, jo, ser du, det har seg slik: Magikerkunst kan læres bort, men bare til magiker-lærlinger. Vil du bli magiker-lærling?"
Mino nikket ivrig.
"Muy bien, da får vi ta magikereden."
"Han ferdedes i en indre verden som var vakrere enn Georgia, og det var bare motstrebende han kom tilbake til virkeligheten. Han så på folk, og verken likte dem, eller ikke likte dem. Han så på livet og ble verken glad eller tungsint. Han så verden og sin plass i verden uten illusjoner, bare trakk på skuldrene og snudde seg til musikken og bøkene og den verden som var bedre."
En fantastisk fortelling. En liten bok men en stor roman. Som Haagen Ringnes har sitert i etterordet:"Denne romanen tar det to timer å lese og 20 år å glemme."
Å forholde seg taus når man bevitner ondskap, er selv en form for ondskap.
Fornøyelse er det som skjer på grensen mellom kjedsomhet og angst, idet utfordringene er nøyaktig på nivå med personens handlekraft.
Mihaly Csikszentmihalyi