Bokelskere.no

Trenger man å lese de 3 første bøkene for å lese denne?

Dette lille diktet av Børli er så fint og rommer så mye.

MINNENE

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Hans Børli

Jeg har funnet meg en ny favorittforfatter, og han han heter Jonas Jonasson!

Jeg elsket karakterene i boka, samtidig som man faktisk lærer noe og blir underholdt på måten herr Jonasson skildrer politikk på en måte som faktisk hvermannsen vil klare å følge med på uten at det blir for tungt. Herr Karlson og kompani fikk meg til å le høyt flere ganger, og jeg måtte låne boken videre til min mor med en gang jeg var ferdig, At hovedpersonen,trass i at han ikke liker politikk, klarer å komme borti flere historiske personer gjennom litt hvite løgner og fanteri gjorde han til en spennende, men troverdig karakter i mine øyne,

At forfatteren faktisk klarer å smørje sammen verdenshistorie, om enn ikke alt er sant for så være, men dette sammen med morsomme karakterer,historiske personerog begivenheter og minne oss på at en mann faktisk kan gjøre en meget stor forskjell, gjør at jeg smeller til med en sekser på denne boka. Hvis du bare skal lese en bok i år, kan denne trygt stå på lista.;)

Kjedelig bok.....får en 3'er fordi jeg ikke avbrøt. Grunnen er ene og alene fordi jeg måtte vite hvordan det gikk med hovedpersonen og sekretæren.

"Et helt halvt år" av Jojo Moyes er en nydelig, morsom, alvorlig og rørende bok. Det har nå gått fire dager siden jeg, motvillig, la fra meg denne boken. Trenger faktisk litt tid for å få den såpass på " avstand" at jeg kan sette ord på opplevelsen - og ikke minst begynne på en ny bok ( en annen sjanger også, kanskje.....;-)). Episoder og personer fra boken dukker opp i hodet flere ganger i løpet av dagen, og jeg kjenner et lite savn....Var bitte litt skeptisk etter de første sidene, redd dette kunne bli litt for lettvint og overfladisk. Men så fenget humoren meg, skildringene fra familielivet til familien Clark, kjærligheten og kaoset. Og så tragedien. Lou Clark, som etter å ha mistet jobben- ganske motvillig påtar seg å ta seg av den trafikkskadde Will Traynor. En vellykket og aktiv forretningsmann som har fått et liv med store begrensninger og har mistet lysten til å leve.. Avtalen er på et halvt år, og etter hvert oppdager hun hvorfor. Boken filmes i år, og det er bare å håpe at det ikke lages amerikansk sentimentalitet av den, men et skikkelig engelsk kvalitetsprodukt ! Men aldri blir noe bedre enn boken.... Anbefales !!

Litt for mye eventyr for meg, men spennende historie

Ska du lese èn bok om en katt, la det bli denne! Dette var en magisk katt som rørte ved mange hjerter...

Så er man igjen tilbake i virkeligheten etter noen dager i Addy Shadds verden. Det har vært noen fine lesedager. Har tatt del i gleder og sorger i en flott og sterk kvinnens liv - fra barndom til alderdom. Hennes fortid flettes fint sammen med nåtiden. Det handler om menneskers manglende evne til å ta vare på de svakeste og mest sårbare, Men også om kjærlighet, mot og omsorg, Har sikkert lest bøker der tårene har sittet enda løsere enn her, men historien rørte meg, og det er en god historie. Ønsket om hele tiden å vite hvor historien tar veien rundt neste hjørne er jo drivkraften i en god bok - og det opplevde jeg i denne boken :-) Anbefales!

Intrigene blant kvinnene og kampen om å bli den første kvinnen som setter sine ben på land i Antarktis tar mye plass, men naturbeskrivelsene og skildringer av lyder, lukter og stemninger gjør dette til en nydelig bok å lese.
Jeg føler jeg har utvidet min horisont mot et område på kloden som jeg vet jeg aldri vil besøke fysisk. Å reise dit i denne boken var en fin opplevelse. (Mer på bloggen)

fantastike beskrivelser av folk og natur, nydelig skrevet, dyster,men likevel gripende historie

En "appetittvekker" som får meg nysgjerrig - både hva angår William Shakespeare og de andre bøkene forfatteren har skrevet. Link til bloggen min der jeg har skrevet om boken

Jeg vurderte kanskje tjue ganger å avslutte denne boken, men jeg fikk den så inderlig anbefalt av en god venninne, at jeg følte jeg burde lese den ferdig.
Senere fikk jeg vite at den samme venninnen var midt i en ammetåke da hun leste den, og det er kanskje forklaringen?
Den har fått strålende kritikk som står på for - og baksiden av boken, men dette er altså IKKE av seriøse litteraturanmeldere, men av bl.a. ansatte i diverse bokhandlere.
Jeg lot meg lure til gangs av overskriftene.

ÅRETS BESTE BOK!
navn på ansatt, Boklageret.

FLOTT BOK, EN FANTASTISK FORTELLING!
navn på to ansatte Notabene

Og så videre, og så videre.
Den eneste avisen som abefaler boken, er Sandefjords Blad, resten er bare butikkansatte fra rundt omkring i landet som jo selvfølgelig anbefaler at man kjøper den.
Og herrefred, for noe møl.
Jeg kom til slutt i mål og leste den ferdig, men hver gang jeg tok den frem gikk jeg på med hat og forrakt, ikke med det minste grann av leseglede.
Jeg anbefaler ikke denne boken til noen.

Boka skal ha godt med poeng for å ha et spennende konsept. Det dreier seg om en del mytiske skapninger fra nordiske folketradisjoner, men den sammenfaller dessverre lite med norske figurer. Da mye av det som fenget meg tanken på en Trolljeger-fortelling minus humoren, ble det litt nedtur med skapninger som lignet mer på "vanlige" skrekkfigurer fra amerikanske kulturer enn klassiske troll og tusser. Handlingen generelt er nå ok, men boka mistet det lille ekstra som jeg trodde skulle skille den ut fra alle andre bøker

God historie, men ikke noe stor leseropplevelse. Mangler dybde og språklige finesser. Var likevel såpass spennende at det aldri var snakk om å avbryte. En svak 4-er fra meg.

Jeg har fått en ny favorittroman! Stoner en av disse bøkene det er vanskelig å forklare hvorfor er så bra. Romanen har ikke et voldsomt driv, er ikke morsom, men den er det beste jeg har lest på veldig, veldig lenge. Rammefortellingen er enkel – dette er historien om William Stoners tilsynelatende heller udramatiske og begivenhetsløse liv.

Ikke desto mindre rørte den ved noe i meg, denne vakre og stillfarende beretningen, noe jeg ikke riktig klarer å sette fingeren på.

Så vidt jeg har klart å lese meg til, fikk den amerikanske forfatteren John Williams (1922-1994) romanen første gang utgitt i 1965, og den solgte forholdsvis bra, men i 1972 var den utgått fra forlaget. Av grunner jeg ikke kjenner, er den nå, nesten femti år senere, blitt en bestselger. Selv hadde jeg ikke hørt om verken romanen eller forfatteren før jeg ble nysgjerrig på den etter å ha lest Julian Barnes’ anmeldelse i The Guardian i desember i fjor.

En rask sjekk på Haugen Bok, viser at den også kommer på norsk til høsten.

Jeg hørte den som lydbok, og synes oppleseren, Robin Field, fortjener all mulig ros for en utmerket tolkning. Og jeg hadde ikke før hørt den ferdig, før jeg lastet ned en ny lydbok av forfatteren, romanen Butcher's Crossing. Gleder meg til å ta fatt på den med tid og stunder, og håper den er like fantastisk.

Det er noen som tror de beste forfatterne er de som pynter seg med ord, som skriver poesi i stedet for litteratur. Men de virkelig gode forfatterne er de som kan ta en dyp, mørk og ærlig historie om det å være menneske, og pakke den inn i en så enkel språkdrakt som mulig. Måten Jojo Moyes åpner boka på, får deg kanskje til å tenke på chic-lit og strandlitteratur, men dama kan skrive. Ikke skrive som i episke verker som løfter språket til et annet nivå, men skrive på en slik måte at du blir revet med fra første side, på en sånn måte at selv de tyngste temaer beskrives med humor og varme. Hun har skrevet en bok jeg bokstavelig talt ikke klarte å legge fra meg - og jeg hater det uttrykket, pleier sjelden å ha problemer med å legge fra meg bøker om jeg ønsker det, kan være en strukturert leser. Men denne boka gjør deg asosial, den får deg til å glemme tid og sted, den får deg til å lese så intenst at teen er blitt kald innen du kommer på at du må drikke den, den får deg til å måtte tvinge deg selv til å holde avtaler eller spise. Til en viss grad får den deg også til å se livet på en annen måte, og den har fått meg til å ta noen runder med min egen etikk og moral - spesielt med tanke på temaet aktiv dødshjelp.

Louisa Clark er lett å kjenne seg igjen i, og en karakter du ser kan gli rett inn i en romantisk film (som dette da også sannsynligvis blir, film er planlagt i løpet av året). I dette tilfellet er ikke det ment negativt, hun er absolutt en tredimensjonal karakter.

De eneste svakhetene slik jeg ser det er skiftet mellom karakterene - noe som først plutselig begynner å skje sånn midt i boka, og deretter kommer sporadisk. Det er ikke noen vits i disse perspektivskiftene, i mine øyne. I tillegg er det et par små detaljer som er "feil", som du merker når du leser hele boka i ett strekk, for eksempel en scene der Moyes først beskriver at Lou sparker av seg skoene og aldri henter dem igjen, og senere i boka kommer tilbake til et senere punkt i samme scene, der Lou plutselig sjangler rundt på de høye hælene.

Denne boka er lettlest, men samtidig litt tung å lese. Fordi det ligger et alvor bak alt, det ligger en visshet bak håpefullheten som nesten utvikler seg til å bli desperat. Det preger boka veldig. Det går ikke an å beskrive dette på noen annen måte. Les den!

Eksisterer det uvanlige ting/skikkelser i skogen eller er det bare i fantasien vår?

På slutten av 70 - tallet låner en enslig mor seg en hytte i Sverige, og tar med seg sønnen. Det blir deres lille sommerferie. Det er ingen moderne hytte de låner, men en god gammeldags en uten strøm og innlagt vann. Og de trives med omgivelsene selv om de ikke hver dag er helt heldige med været. Og sønnen hennes forsvinner en kveld den sommeren kort tid etter at moren hans observerer noe i skogen som hun vil beskytte sønnen sin mot. Og sønnen hennes er og blir forsvunnet. Hva er det hun har sett, og har det noe med forsvinningen til sønnen hennes å gjøre?

En annen ung gutt forsvinner tjuefem år senere. Det er barnebarnet til en dame som føler skyld og har dårlig samvittighet. Hun kontakter Susso Myrén og hun er datter av en kjent, avdød fotograf. Hun er hovedpersonen i den moderne historien. Hun setter opp et kamera i nærheten der barnebarnet til den den fortvilte farmoren, forsvant, og der fanger de opp et bilde av en skikkelse. En skikkelse som de har hørt om, men som kun er kjent fra eventyr. Er dette en spøk som setter hjernen deres på spill, eller har denne forsvinningssaken noen sammenheng med forsvinningen som skjedde for tjuefem år siden? Susso og hennes medarbeidere i dette surrealistiske eventyret blir satt på en real prøve.

Da jeg først la merke til denne boka, ble jeg veldig nysgjerrig og hadde meget lyst til å lese den. Jeg liker spenningsbøker/thrillere med mørke temaer, og gjerne en dose med noe overnaturlig, og denne boka hadde alle disse ingrediensene, men det er synd jeg ikke likte den så godt som jeg hadde håpet på. (Det er det som er så "farlig" med å ha for høye forventninger ...).

Det er ikke sånn at jeg ikke likte noe med boka. Jeg likte den jo delvis, så jeg gir den tross alt ikke fullstendig slakt heller. Det jeg likte aller best med boka var konseptet (litt annerledes og småoriginalt), den første delen av boka, og de siste hundre sidene. Det jeg ikke fikk helt sansen for var midtdelen av boka. Der var det lite som skjedde. Mange ord, men lite med spenning. Og jeg savnet en del uhygge/suspense for enkelte deler i boka ble for forutsigbart for meg og da forsvinner uhyggen for min del temmelig fort. Da sliter jeg litt med å holde på interessen. Jeg savnet at det var mer gåtefullt, og flere undertoner.

Alt i alt virket det som en lovende bok, men som dere har skjønt allerede, savnet jeg mer av den uhyggen som jeg hadde forventet meg og det gåtefulle. Mye ble avslørt og forutsigbart altfor tidlig. Denne historien ville ha passet mer som en novelle istedet for i bokformat.

Det går rykter om at boka skal bli til film. Det er ikke noe overraskende for nesten alle bøker blir filmatisert nå for tiden.