Bokelskere.no

FruBang, jeg synes du peker på det helt essentielle: at det bør være helt greit at man liker forskjellige bøker. Noe av det som så er fint med et nettsted som bokelskere.no, er at vi kommer i kontakt med lesere som har funnet frem til andre bøker enn oss selv, og kanskje kan bli inspirert til å oppdage at vi har bredere boksmak enn vi trodde. (Selv hadde jeg for eksempel neppe blitt inspirert til å lese Neil Gaiman uten å ha sett skrytet av bøkene hans her inne...)

Bare en ting som du skriver har jeg lyst til å ta litt til motmæle mot:

Jeg er ikke den type person som bruker mye tid på analysering og tolking av litterære tekster som veldig mange av de som leser mye klassisk litteratur gjør, noe jeg tror kommer av at den type bøker er skrevet for å analyseres og tolkes mens det meste av det jeg leser ikke er det.

(Min uthevelse)

Jeg har nemlig ingensomhelst tro på at bøker som har overlevd og blitt klassikere er "skrevet for å analyseres og tolkes", da ville de neppe blitt så bra at de hadde blitt klassikere! Men FORDI de er så bra, er det mange som leser dem uten nødvendigvis å ha den samtidskunnskapen som leserne i "klassikernes samtid" besatt - og blant annet derfor kan dagens lesere ha stort utbytte av analyser: da får vi - blant annet - tilgang på den typen "taus kunnskap" som forfatteren og forfatterens samtidige lesere besatt, og kan bedre forstå HELE klassikeren. Men altså poenget mitt her: Klassikerne ble ikke skrevet for å bli analysert og tolket, men fordi de inneholder mer dybde enn Jo Nesbø (jada, jeg leste masse Nesbø jeg også, før jeg syntes han ble for makaber), kan man både ha glede av dem ved å lese dem rett-frem som en god historie, og ved å dykke dypere og analysere og tolke av hjertens lyst.

Avslutningsvis vil jeg gjerne føye til at jeg selv har gått fem på mange ganger ved å tro at velkjente klassikere vil være drepende kjedelige - for så å gå i gang med dem mest av pliktfølelse og oppdage at hei! dette er jo en fest å lese!. ;)

Det er mange måter å servere fakta på.
Uten å gå inn på om det du serverer egentlig ER fakta, så må jeg si at din presentasjon av disse "fakta" strekker seg langt i å være så udiplomatisk som mulig.
Hadde jeg vært i det psykologiske hjørnet ville jeg lurt på hvorfor det er så viktig for deg å gjøre det sånn, når du helt tydelig vet hvilken reaksjon du vil få.
Men siden jeg ikke er så veldig psykologisk idag, går jeg heller i meg selv og tenker litt over hvorfor jeg svarer.

Siden det er jeg som er hovedkilden til denne tråden, vil jeg gjerne oppklare ett par ting:

For det første er jeg verken lei meg eller hårsår når det kommer til dine kommentarer. Hvorfor i all verden skulle jeg være det? Imidlertid innrømmer jeg gjerne at jeg har latt meg provosere av deg ved et par anledninger. Grunnen til det er at jeg opplever at du har en utidig evne til å forvrenge fakta, generalisere og viser enkelte ganger en svært nedlatende og manipulerende holdning.

Dine holdninger og kommentarer får jeg ikke gjort noe med, jeg får kun gjort noe med mine egne reaksjoner. Dermed kan du spare deg å kaste ut flere agn i min retning, jeg kommer ikke til å bite på. Maktspillet ditt her inne har jeg fått nok av, og jeg kommer ikke til å vie deg og dine innspill mer av min tid og energi.

Da er det kanskje kjekt å tenke på at ironi ikke overføres direkte i tekstform over internett. Her må man forholde seg til hva folk sier. Når du da formulerer deg som du gjør, kan det høres ut som det var det du fikk ut av det jeg sa. Dermed spurte jeg hva det var du mente, siden det tilsynelatende hadde null sammenheng med hva jeg faktisk sa i kommentaren du svarer på. Antagelser (a la de du ser ut til å sitte på nå vedrørende grad av alvor og manglende evne til å lese hva du sier ordentlig) skal man være forsiktig med i skriftlige diskusjoner på nettet - derav et forsøk på å skjønne hva du mente. Ser ikke helt hva det har å gjøre med å "ta alt på blodig alvor" og ikke "lese det du skriver ordentlig". Snarere tvert i mot. Men for all del! :)

Ja, dette spørsmålet har opptatt meg ganske mye, i mange år! Det er også noe jeg har diskutert med flere. Jeg har fått mange ulike svar, blant annet at man ikke trenger å lese Bibelen for å vite at man er en kristen. Det forstår jeg ikke, like lite som jeg forstår de som stemmer på ulike partier uten noengang å ha undersøkt hva partiet mener utenom hva de se i VG eller på fjernsynet.

"Har man ikke noe forhold til religiøse bøker, er det bare å ignorere dem".
Tja. Kanskje.

Men i det siste avsnittet ditt blander du sammen snørr og barter. Som ikke-troende provoseres jeg ofte av både kristendom, islam, hinduisme og andre religioner. Samtidig prøver jeg av alle krefter å være tolerant overfor FOLK. Uansett hvor de kommer fra og hvilken religion de bekjenner seg til/evt. tar avstand fra.

Det er vel ganske vanlig å diskutere fakta/debattbøkers innhold? Når f eks Grete Knudsen gir ut sin bok med "sannheten" om Jens og Jonas, blir jo det diskutert. Samme skjer når noen gir ut en bok med "sannheten" om Gud og Jesus.

Krim og Fifty shades-bøkene er jo fiksjon, og diskuteres på en annen måte. Det er nok mange som mener at religion er fiksjon også, men siden mange tror på det, havner det i fakta/debatt-kategorien. Hmmm....det vil jo logisk sett også si at hvis noen hevdet at Harry Hole eller Christian Grey var virkelige personer, som de hadde møtt og snakket med, så ville vi diskutert krim og Fifty Shades på samme måte som religion.

Etter å ha lest en rekke negative utsagn om denne boken, hadde jeg ikke så store forventninger. Jeg ble imidlertid positivt overrasket, og syntes den var fornøyelig.

Dette er en av mine favorittbøker, jeg leste den i fjor og klør allerede etter å lese den om igjen. Historien handler om en gruppe historikere i framtidens Oxford (2054), som reiser tilbake i tid for å observere fortiden på nært hold. En ung forsker skal sendes tilbake til 1320, men noe går galt og isteden havner hun i 1348, året svartedauden inntar England. Samtidig sprer en aggressiv influensa seg i fremtids-Oxford.

Boka er så godt skrevet at det føltes nesten som å være der, både i fortid og fremtid. Man blir glad i personene som beskrives, og føler med dem i alt som skjer.

The history of the Galaxy has got a little muddled, for a number of reasons: partly because those who are trying to keep track of it have got a little muddled, but also because some very muddling things have been happening anyway.

Mostly Harmless, Nr. 5 i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy av Douglas Adams.

Jeg er blant dem som har fulgt denne diskusjonen fra sidelinjen uten å få helt tak i hva den egentlig dreier seg om. Skal jeg tolke ditt budskap i beste mening, Anne, er det at vi alle må respektere hverandre for den vi er. Og meg bekjent, ingen her er uenig i det.

Problemene oppstår, slik jeg ser det, når du, Anne eller andre, tillegger meningsmotstandere bestemte motiver eller psykologiske forsvarsmekanismer (følelser, redsel). Det bør ikke overraske noen at slike holdninger provoserer.

Selv blir jeg ganske så provosert over ditt svar til Strindin. Strindin snakker i et velbegrunnet innlegg om sine verdier, og hun er i sin selvfølgelige rett til å forsvare dem. Og du reduserer henne til en som blir provosert av deg - ”når selv det kan provosere” - en form for ”sykeliggjøring” av en meningsmotstander. Dette er etter min mening arrogant og direkte ufint. Mener du virkelige ”jeg er meg, du er deg – en berikelse”, så må du ta innover deg at mennesker har andre meninger enn deg selv. Og respektere dem for det. Ser du din egen dobbeltkommuniksasjon her?

Meningsutvekslinger og brytning av synspunkter er av det gode! Nettopp gjennom å utveksle synspunkter, krangle om du vil, kan vi komme videre - og i vår beskjedne målestokk, gjøre verden til et bedre sted å være.

Det var du selv som startet diskusjonen, - og så blir du overrasket når du får kritiske spørsmål og kommentarer?

Til siste setning: Ok, men da må du passe på å ikke tillegge andre mennesker følelser du ikke vet noe om, og nærmest diagnostisere dem;)

Enig. "Pussig" at ingen har klart The James Randi Million Dollar Challenge enda... :)

Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på hvor du ville med denne tråden, den virket litt som et passivt-aggressivt svar til noen spesifikke og i det hele tatt som om du inntok offerrollen. Og hele, "jeg vil ikke krangle, ikke krangle, legg ned knivene" - delen gjør nok mottakeren eller leseren litt på kant også. Man føler det som om man har blitt beskyldt før man har vurdert om man er enig eller ikke ennå.

Så langt har jeg sett veldig, veldig lite "krangling" her inne. Diskusjonstrådene heter tross alt diskusjonstråder og det er vanskelig for meg å tenke på det ordet som noe negativt. Det er meningsutveksling, og selvsagt står folk for det de mener gjennom argumentene sine. Innen slutten av innlegget har du delt alle opp i de som bare ønsker glede, vennskap og kjærlighet, og de som er redde mennesker og "så tydelig selv bader i sin frykt for å være i nærheten av undringens, kjærlighetens og det uforklarlige..." Det er jo et indirekte angrep på de som er uenig. Dette kan i seg selv være temmelig provoserende. Vil man at andre skal lytte, og da spesielt i et diskusjonsforum, er man nødt til selv å lytte, uten å angripe, og det nærmeste et angrep, uansett hvor passivt, jeg har sett i denne tråden - er innleggene dine. I skriftlig form vil det ofte være vanskeligere å tolke ting enn "ansikt til ansikt", men noe kan fortsatt sive igjennom.
Fra thefreedictionary:
diskusjon
subst. m diskusjon () [dɪskʉˈʃuːn]
1 utveksling av meninger, debatt
2 kritisk granskning, drøfting

Hva gjelder å la andre tro, er jeg selv, av den tro at man ikke lar noen tro eller mene noe. Det å protestere er veldig langt fra å ta fra noen meningene deres. Ord som idiot, dum, og lignenende høres ingen steder hjemme, og blir slått ned på ganske hardt av massene her inne, men å gå inn på et diskusjonsforum for å ikke diskuteres med, det går ikke, det er derfor folk er der.

Jeg forstår ikke helt hva du vil med dette. Det virker som om du mener at det som andre oppfatter som diskusjon er krangel. Det er ikke slik for meg at jeg føler frykt eller redsel om noen er uenig med meg, jeg lar meg heller ikke presse til å forandre standpunkt ved å bli fortalt at jeg er redd.

At noen vil ha bevis for en for dem en utrolig påstand betyr ikke at vedkommende er redd. Det må være lov til å være uenig og ikke godta alle påstander som blir fremsatt uten å bli beskyldt for å være et usikkert, redd lite menneske.

Jeg tror ikke folk er så fryktelig redde for annerledes meninger - er de det da? Det blir litt rart å si at folk som er uenige med deg er redde for dine meninger....

Selv kan jeg godt bli hisset til diskusjon når noen mener noe helt annet enn meg, men jeg blir jo liksom ikke engstelig av at andre mener Hanne Ørstavik er en glimrende forfatter :)

Hvis alle diskusjoner her inne skulle bestå av et meningsinnlegg og et svar med "du er deg og jeg er meg", ville det bli litt kjedelig, vel? Fred er ei det beste, men at man noget vil, sa salig Ibsen (eller en av hans skikkelser) - eller var det Bjørnson? Eeeh, trenger visst å lese mer bøker. Jeg stemmer for den gode diskusjon, gjerne med et glimt i øyet!

Det er nok fordi at vi i resten av landet er så lovlydige at vi ikkje treng detektivar?? Hehe...ha ei god førjulstid!

(Det var forresten ei imponerande liste du hadde..)

Ah, jeg og!! Det går nesten ikke et eneste avsnitt uten at jeg tenker, f**n at ikke jeg klarer å skrive like bra som dette, og deretter innbiller jeg meg at dersom jeg bare leser boken mange nok ganger, så kommer jeg til å bli en like fantastisk forfatter som Barnes. Den er lett en av de beste bøkene jeg har lest de siste årene, kanskje noen gang. Språket, temaene, karakterene (særlig skildringene av diskusjonene i klasserommet), så filosofisk og vakkert/sårt/ekte. Eneste minuset må være at første del av boken kunne ha vært 100 sider lenger. Gleder meg til å lese den norske oversettelsen.