Bokelskere.no

En fantastisk bok. Ganske kort, men en utrolig sterk historie og en fabelaktig språk.

Kjempeflott hvordan forholdet mellom Lennie og George blir beskrevet, og for en avslutning!!

Jeg kom over denne boka i vår, og tenkte at den sikkert var verdt 50-lappen den kostet. Og det var den virkelig!

Denne boka samt "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" har fått opp øynene mine for at det går an å lese annet enn vestlig litteratur.

Heilt einig! Dette er ein ekte klassikar. Eg har allereie skaffa meg Mikael Loddenfot av same forfattar.

Jeg elsket den i hvert fall (selv om ikke alle her inne er enig), så bare skli ned i solsenga og nyt! Goood sommerlesning :)

Dette er eit eksempel på korleis eg kunne tenkje meg å utforme leseplanen for nesten dei samla verka av Charles Dickens (diskusjonstrådane er ikkje oppretta ennå) - det blir inga påmelding, ingen kontroll - berre rein glede over å lese, registrere tankar og gode uttrykk og dele dei med andre (men altså: synspunkt på framlegg til datoar?:

Biografi

Peter Ackroyd: Dickens (35 kap. og etterskrift)
Diskusjonstråd

Romanar og forteljingar

Diskusjonstråd for The Posthumous Papers of the Pickwick Club (1836–1837)
(57 kap.) Ferdig 30.9.2011

Diskusjonstråd for Oliver Twist (1837–1838)
(53 kap.) Ferdig 31.10.2011

Diskusjonstråd for Nicholas Nickleby (1838–1839)
(65 kap.) Ferdig 30.11.2011

Diskusjonstråd for A Christmas Carol (1843) (5 kap.) Ferdig 2.1.2012

Diskusjonstråd for The Old Curiosity Shop (1840–1841)
(73 kap.) Ferdig 10.1.2012

Diskusjonstråd for Barnaby Rudge (1840–1841)
(81 kap.) Ferdig 20.2.2012

Diskusjonstråd for Martin Chuzzlewit (1843–1844)
(54 kap.) Ferdig 20.3.2012

Diskusjonstråd for Dombey and Son (1847–1848)
(62 kap.) Ferdig 30.4.

Diskusjonstråd for David Copperfield (1849–1850)
(64 kap.) Ferdig 31.5.2012

Diskusjonstråd for Bleak House (1853)
(65 kap.) Ferdig 10.7.2012

Diskusjonstråd for Hard Times (1854)
(37 kap.) Ferdig 10.8.2012

Diskusjonstråd for Little Dorrit (1857)
(70 kap.) Ferdig 20.9.2012

Diskusjonstråd for A Tale of Two Cities (1859)
(45 kap.) Ferdig 31.10.2012

Diskusjonstråd for Great Expectations (1861)
(57 kap.) Ferdig 5.12.2013

Diskusjonstråd for Our Mutual Friend (1865)
(68 kap.) Ferdig 10.1.2013

Diskusjonstråd for The Mystery of Edwin Drood (1870, ufullført)
(22 kap.) Ferdig 7.2.2012 (Dickens’ 201-årsdag)

Jeg satser på å få lest så mye som mulig og på full deltakelse neste år :)

Til spørsmålet om det er noe poeng i dette? Ja, det er morsomt og sosialt på sin måte med konkurranser og kommunikasjon leserne i mellom.

Okei, men det er jo bra! :)

Jeg er enig med deg. Trenger det å være et stort poeng, utover at det er ei gøyal utfordring:) De som vil blir med og de som ikke ser poenget med dette, hopper rett og slett over:)

Urovekkende må være ordet, ja. Jeg vred meg i stolen av gru, men kunne ikke legge den fra meg. Anbefales.

Meldte meg på tidligere i sommer, og jeg rågleder meg! :D Artig initiativ!

Desse beste-bok-trådane som har vore tidlegare, har vore veldig inspirerande. Så eg tar meg den friheit å starte ein beste-junibok-tråd. Kva for ein junibok er den beste du har lese?

For meg er det utan tvil Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro. Denne boka har alt - god og utfordrande handling, godt språk, eit spennande forteljarteknisk grep og ho reiser ei rekke viktige spørsmål, noko som gjer at eg ikkje kjem til å gløyme ho med det første.

De fleste har vel fått med seg at Charlie Sheen har tabbet seg ut? Mistet, eller rettere, rotet bort jobben sin i "Two and a half men"?

Så langt er det snakk om å drepe figuren "Charlie Harper" i en fatal bilulykke, kanskje med referanse til Charlie Sheens egne utforkjøringer.

Men er det godt nok?

Hvordan ville DU tatt livet av Charlie Harper? Fortrinnsvis på en måte som gjør at Charlie Sheen ikke trenger møte opp på settet for å spille noe som helst av det...

Personlig ser jeg for meg følgende:

Kameraet glir over en forsamling.

Mennesker i svart. Begravelse. Alvorlig stemning. Rundt om på veggene henger bilder av Charlie Harper. Kameraet sveiper rundt uten å hvile for lenge på noe av dette. Mennesker, bilder på veggen, kiste, mennesker, bilder på veggen. Ett av bildene har noen tegnet bart og horn med tusj på Charlie. Signaturen "Chuck" synes et kort øyeblikk tydelig nede i høyre hjørne.

To mannlige statister på Charlies alder snakker sammen. "Forferdelig, det som skjedde." "Kjørte han av veien?" "Han kjørte av veien, gjennom to hager og havnet i den grunne delen av svømmebasenget." "Druknet han?"

Kameraet glir videre.

En gruppe kvinnelige statister. "Han druknet ikke, han var visst litt fortumlet, men ellers helt OK der han satt i bilen." "Han forsøkte å feire at det hadde gått bra, så han tok en stor slurt av lommelerken. Så satte han den i fanget, mens han tente en sigar. Han mistet fyrstikken, begynte å famle etter og tømte lommelerken i farten. DA tok det fyr." "Stakkars Charlie, brant ihjel i et basseng fylt med vann."

Kameraet glir til Bertha, husholdersken. Hun mumler rett ut i luften.

"Utrolig hvor godt folk brenner om de har marinert innsiden med sprit noen år."

Kameratet glir videre. Tre unge kvinnelige statister som prater sammen borte ved kisten.

Statist1: "Jeg kommer til å savne Charlie."

Statist2: "Jeg også. Den eneste trøsten jeg har er at jeg var den siste som så ham."

Statist3: "Det stemmer ikke, jeg var den siste som så ham."

Statist1: "Jeg var den siste som så ham, han skulle bare ut og kjøpe kondomer. Da han ikke kom tilbake skjønte jeg at noe var galt."

Statist2: "Det var det han sa til meg også!"

Statist3: "Jeg lå og ventet på ham da jeg hørte om nyhetene på radioen. Han skulle bare hente kondomer og komme rett tilbake."

(Jeg har en ide om hvem som kan spille de tre kvinnelige statistene her.)

Kamera til Jake og Alan.

Jake: "Hvorfor har vi en kiste, burde det ikke holdt med en urne siden han brant opp?"

Alan: "Han brant så godt at det ikke var mulig å skille ham fra bilen. Så vi bestemte at vi kunne begrave restene av bilen sammen med ham. Jeg tror nesten han ville likt det."

Jake: "Han testamenterte bilen til deg, så jeg er SIKKER på at han ville likt å bli begravet sammen med den."

Da jeg var yngre, identifiserte jeg meg voldsomt med Alberte i Cora Sandels bøker, og til en viss grad med Jane Eyre. Hadde nok sammenheng med den ensomme sjel ... noe dramatisk har man lov til å være som tenåring. Nå tror jeg heller jeg er nærmere Esmeralda Weatherwax i Terry Pratchetts heksebøker. Hun er i hvert fall et ideal!

Puh... den gikk fort. Og ikke fordi jeg sovnet fra den og ikke gadd spole tilbake.

Drivende og godt skrevet og lest - poengene kommer fram sakte men sikkert - ikke for fort og ikke for langsomt.

Deilig med en riktig god lytteopplevlese!

Jeg var enig i alt du skrev om A Clash of Kings, Trym. Helt til siste setningen. Ikke alle damer har Drømmehjertet som favorittbok.

Det var dette som var mestergrepet og som får frem tårene, at det som foregår er eller blir det hverdagslige, ikke opprørende, men banalt, ureflektert og selvsagt. Tilsynelatende. Jeg hadde mareritt etter denne boken. Prøv en gang til.

Hva er vel verre enn å leve i uvisshet?

Familien Lamb er ikke som vanlige familier. Den består av en mor, bestemor, og to gutter. Periodevis bor det også en onkel der, onkel Jude. Steven, den eldste av de to guttene, er trist og litt lei seg for bestemorens vegne. Bestemoren hans har alltid vært litt trist og nedtrykt siden sønnen hennes forsvant og ble drept for mange, mange år siden. Helt siden han forsvant ut av livet hennes, har hun stått ved døra eller vinduet og sett etter ham. Hun vil ikke innse at gutten hennes aldri kommer tilbake. Steven vil gjøre noe med det. Gjøre henne glad igjen og få familien hans til å fungere som normalt. Han vil at bestemoren hans skal komme seg videre i livet. I en barnslig tro på å føre familien sammen, må Steven finne liket av onkel Billy som forsvant og ble drept da onkelen hans bare var 11 år. Det er kjent at det ligger flere barnelik rundt i landskapet som ble drept av samme morder som Billys. Etter flere år med graving etter onkelens lik, blir Steven mer og mer oppgitt. For å få et hint, bestemmer han seg for å skrive til onkelens morder som sitter i fengsel. Etter mye arbeid med brevet, sender han det til barnemorderen Arnold Avery og håper på svar. Kommer Arnold Avery til fortelle ham hvor liket er?

Kom tilfeldigvis over denne boka i november og trengte en tredjebok i kampanjen ta tre, betal for to (elsker det konseptet). Jeg var litt usikker på hvilken bok jeg skulle velge til slutt, og kom tilfeldigvis over Blacklands av Belinda Bauer. Både omslaget og konseptet virket interessant. Mørkt og dystert (min gate). Bøkene jeg hamstrer havner som regel i ventebunken. Det gjorde denne også, men da jeg kom over VG’s artikkel hvor de anmeldte over 23 krimbøker til påske for noen uker siden ble Blacklands omtalt og hadde nettopp kommet ut på norsk. Jeg er alltid meget skeptisk til Vg, Dagbladets osv omtaler, for ofte er jeg meget uenig med profesjonelle bokanmeldere. Men jeg ble enda mer nysgjerrig på boka siden den hadde fått voldsom skryt. Den fikk en sekser av VG og femmer av Kulturadressa. Jeg fikk så innmari lyst til å lese den og valgte å lese denne boka som en av årets påskekrim. Noe jeg slettes ikke angrer på!

Jeg bare angrer meg på at jeg ikke leste den tidligere for denne gjorde inntrykk på meg på mange måter. Dette er ikke en krimbok med grafisk innhold (må skuffe lesere som håper det), men dette er en krimbok som legger mer vekt på det psykiske, noe jeg setter stor pris på. Jeg liker krimbøker med grafisk innhold, men det er det så mye av det nå til dags at man blir litt lei i lengden, og da er det godt med krimbøker som tar for seg det psykologiske. Dette er en krimbok med mye dybde og man blir godt kjent med den noe dysfunksjonelle familien Lamb som aldri kommer til å gi slipp på hva som hendte med 11 år gamle Billy. Det henger over familien som et svart teppe og at liket hans aldri ble funnet, gjør det heller ikke lettere.

At 12 år gamle Steven vil gjøre noe med det og føre familien tettere sammen ved å lete etter barneliket, er beundringsverdig. Selv om Steven høres veslevoksen ut, har han fremdeles barnet i seg og virker svært troverdig. Han høres ut som en naiv 12- åring som prøver å gjøre det bedre for seg selv og resten av familien. Ingen utfordring er for stor. At han bruker all sin fritid til grave etter et lik høres ikke normalt ut, men forståelig. Hvem gjør vel ikke hva som helst for å få en normal familie og prøve å komme seg videre i livet?

At noen også tør å skrive til en barnemorder/seriemorder er også veldig spennende. Stevens håp om å få svar tilbake. Boka blir enda mer spennende når ting ikke går helt som planlagt.

Blacklands er en spesiell og rystende bok om livets mørke sider. Om blant annet foreldres verste mareritt og barns naive tro. Hvem frykter vel ikke barnemordere? Dette er spennende og intens lesing. En bok som både er tankevekkende, original og den er på en måte for god til å være en debut. Belinda Bauer kan virkelig å skrive og jeg håper at det vil bli utgitt mer bøker av henne. For Blacklands er en sjelden krimperle som gjør et stort inntrykk. Dette er en krimbok jeg sent vil glemme. Nå som den er også er oversatt til norsk, er jeg glad for at denne boka vil nå flere for den fortjener å bli lest og lagt merke til!

Då er kanskje ikkje du med på ei bok i månaden?