Bokelskere.no

God formiddag.

Siden dette er et åpent forum, tillater jeg meg å bryte inn i "samtalen".
Og da bare for å si at jeg ser på lesesirkelen som en hyggelig klubb av bokelskere som vil lese og lære noe sammen, uten at det blir for alvorlig og "pirkete". Heftig og velment diskusjon er både lærerik og underholdende.

For å si det med Rolv Wesenlund (boktittel?):
"Livet er ikke bare en lek, det er også en dans på roser".

ADVARSEL!
Les ikke bokomtalen på denne bokens side! Der røper en bokelsker (slettet bruker), uten noen form for spoiler, det som ser ut til å være et svært viktig poeng i boken. Knurr.

Jeg angrer, at jeg aldri lærer :-(

Det er fleire, meg sjølv inkludert, som har nevnt En halv gul sol i denne tråden, anten av bokelskarar som nyleg har lest den eller som har planar om å lese den. No har eg nettopp lest den ut og eg merka meg fleire ting undervegs som på ein eller annan måte har relevans for ting vi tok opp i denne diskusonstråden:

• Palmevin, sjølvsagt, var populært også på 1960-talet

• Jams var famleis viktig i kosthaldet

• Kolanøtter med alligatorpepper til dukkar også opp

• Skikken med å teikne med kritt på golvet under diskusjonar finn vi att på side 226 (kapittel 17)

• En halv gul sol handlar i stor grad om tvillingsøtrene Olanna og Kainene. I Achebe sin bok så lærer vi at nyfødde tvillingar gjene blei satt på skogen. Men i En halv gul sol er det ikkje eksplisitt nevnt i det heile at det skulle vere uheldig med tvillingar. Berre ein gang, på side 42 (kapittel 2), kjem det eit vagt hint som kanskje kan tolkast i denne retninga (der er det snakk om tvillingdøtre, og kanskje er det like gjerne det at det er døtre, og ikkje søner, det hintast om).

• Begrepet chi, ein slags personleg åndeleg vaktar, var også med i eit sitat i eit diskusjonsinnlegg. Dette begrepet dukkar også opp i En halv gul sol.

• Egwugwu som nemning på maskerte dansarar som skal representere ånder er ikkje med i En halv gul sol. Mmuoane som nemnast på side 105 (kapittel 4) og 248 (kapittel 19) er visst eit litt anna konsept.

Dette var dei punkta eg kom på i farta. Det passa veldig godt å lese desse bøkene i rekkefølge, med Mønsteret rakner og diskusjonane rundt den i bagasjen så blei ikkje miljøet i En halv gul sol fullt så framandt.

Jeg ser at Hva jeg betyr består av to deler og ialt 27 kapitler. Boken er på 325 sider

Jeg foreslår at jeg lager én diskusjonstråd og at vi bruker fire uker på felleslesingen.
Oppstart mandag 23. mars.

En grunn til å bruke fire uker er at påsken kommer i leseperioden, og da har sikkert folk andre ting de skal bruke tiden til (Lese krim?).
Jeg kan lage to tråder dersom mange ønsker det (romanen har jo to deler), men jeg mener at flere tråder bør forbeholdes lengre bøker enn denne.
Jeg lager diskusjonstråd i løpet av kommende helg.

Synspunkter?

Hver bok gjør stua (soverommet, kjøkkenet, loftet...) litt triveligere. Og hver eneste uleste bok blant dem gjør morgendagen litt lysere. Medisin, ikke sykdom :-)

Det er aldri for mange bøker, unntatt når du er på flyttefot.

Samme her

Er ingen fan av Northug og kommer aldri til å bli det og vil ikke være det. Har alltid syntes han er en kvalmsekk så kommer til å styre unna denne boka. Fint og ærlig vurdert:)

Tusen takk:-) omsider fikk jeg lest de. Har hengt litt etter skjemaet skjønner du.

En særs god , omtale du gir her, Jostein. Et særlig pluss for din disposisjon av linker, der du på en nærmest genial (for en ikke datakyndig som meg, særlig) måte får frem både lesesirkelen og alle kommentarene til denne boken underveis l hele felles-lese-tiden! Terningkast 6 går til Jostein Røyset, mine damer og herrer !

Forfattaren Chinua Achebe, som var av Igbo-folket i Nigeria, tek lesaren med til ein Igbo-landsby i tida rett før koloniherrane gjorde sitt inntog i distriket. Ein får kjennskap til ein del av dagliglivet, skikkane og tenkesettet, på godt og vondt, i landsbyen. Hovudpersonen er Okonkwo, ein dyktig jordbrukar og fryktlaus krigar, som strevar etter det ein undre andre omstende kunne ha kalla «den amerikanske draumen». Faren hans var nemlig lutfattig, i alle fall på materielle goder, og Okonkwo jobbar hardt for å løfte seg og familiens sin i landsbyen sin rangsstige, og han drøymer om å bli ein av leiarane i klanen.

Boka er delt i 3 delar, den første og lengste tek føre seg landsbylivetfør koloniherrane gjorde seg gjeldande. Dette er etter mitt syn den beste delen. I del to er Okonkwo og familien i eksil frå landsbyen, og i del 3 er dei attende i landsbyen der misjonærane sine aktivitetar er i ferd med å endre stammesamfunnet. Dei to siste delane blei litt for skjematiske, og dette er hovudgrunnen til at eg ikkje trilla høgaste terningkast på denne boka.

Eg nevner skikkar og tenkesett på godt og vondt i det første avsnittet. Achebe legg fram både tiltalande og sjokkerande grusome skikkar i landsbyen. Dette gjer han på ein nøytral og likefram måte, utan å ta stilling til om det var gode eller dårlege skikkar. Brilliant gjort. Men det åpnar også for eit moralsk dilemma. Er det rett å gripe inn for å endre eit slikt stammesamfunn, eller ville det vere rettast å halde seg unna og la stammefolket vere i fred. Uansett kva ein gjer eller ikkje gjer, er det vanskeleg å unngå at det blir feil på ein eller annan måte.

Dette er så langt eg kan hugse den første boka eg har lest av ein afrikansk forfattar. Det gav meirsmak. Eg las boka saman med deltakarane i kjell k sin lesesirkel, der det var mange og interessante diskusjonar undervegs.

Eg foreslår at ved stemmelikheit i valomgang 2 så tildelast lesesirkelstyraren ei dobbeltstemme.

Samme her!

Jeg har det også sånn med Mengele zoo...

Ok.
Jeg synes du kan bestemme selv om du vil stemme og/eller være med på felleslesningen.
Jeg regner med at de andre deltakerne er enige, og dersom de vil si fra, kan de jo trykke på "Godt sagt" på dette innlegget.

Ser at nokre av forslaga er bøker eg har lese før, og nokre er ukjende....
Eg trur eg vil foreslå ei bok av ein av våre nye landsmenn, nemlig Sara Azmeh Rasmussen og hennar bok Skyggeferden.
Eg trur at boka er både lettlest og interessant - og kanskje ikkje minst aktuell med alt som skjer i Syria også i dag.
Har såvidt vore innom og lese litt, og likte godt det eg las. Det er ein sjølvbiografisk roman som skildrar både det syriske samfunnet og det å kome til oss som innvandrar.
Bake på boka kan eg lese:
"Forfatteren skildrer problemstillinger som er høyst relevante for et moderne skandinavisk samfunn".

Eg prøvde å halde augene åpne etter tidsmarkørar medan eg las, altså gjenstandar eller hendingar som gjer at ein kan plassere boka sin historie i tid. Den einaste gjenstanden eg fann var sykkelen, eller jarnhesten, til den første misjonæren som vitja denne delen av Igbo-land.

Den moderne sykkelen med kjededrift blei utvikla på slutten av 1880-åra (får håpe misjonæren ikkje vagla seg rundt på ein velte-petter), ein må tru det gjekk litt tid før vidundera vart alminneleg tilgjengelege. Derfor tenker eg at denne hendinga med misjonæren må ligge etter 1890.

Ein annan tidsmarkør kjem når misjonæren Brown diskuterer religion og styresett med Akunna i kapittel 21. Her får vi vite at Brown sitt verdslege overhode er ei dronning. Det må vere dronning Victoria, som døydde i 1901. Dermed skulle tidfestinga av hendingane vere nokonlunde grei.

Jeg lovet noen en slags oppsummering av min opplevelse av lesesirkelens bok Mønsteret rakner til slutt søndag kveld. For en gangs skyld kom jeg "i mål" innen tidsfristen, noe som ikke var vanskelig. Men at den kommer først nå , skyldes et brud hos min internettleverandør, og det tok virkelig sin tid.
Det tok også sin tid å lese boken. For selv om sidene ikke var mange, var de til gjengjeld så tettpakket av interessant informasjon om en ukjent kultur satt ypperlig inn i sin tid i et tilgjengelig godt språk. Et direkte , nesten suggerende språk, som kunne føles som det kom rett ut av en muntlig fortellertradisjon spekket med troverdige myter. Kanskje er den for ordknapp og konsentrert vil noen si . Tross alt skal den pakke inn hele koloniseringens av Nigerias forløp på knappe 200 sider! Og det gjøres i en spennende handlingsmettet form som fanger meg som leser fra først side til bokens triste avslutning. Historien vinkles mye fra landsbyboernes perspektiv hvilket jeg finner naturlig. Når jeg sier den ender trist skyldes det vel i første rekke det faktum at en inntrenger, en engelsk kommisjonær som i embeds medfør og plikt må bevitne bokens hovedperson,Okwonkos, sørgelige endelikt og får noe godt ut av dette: Nemlig et kapittel, ivertfall et avsnitt til sin planlagte bok hvor tittelen allerede er klar" Pasifiseringen av de primitive stammer ved Nedre Niger." Kan en avslutning av boken vi har levd oss inn i , gjøres bedre ? Her er Achebes storhet som forfatter på sitt beste!
Okwonko! Mye er sagt om ham av oss under lesingen, jeg er kommet til at hva man enn måtte mene om hans væremåte, brutalitet, kvinnefornedrer, er han en spennende romanperson alt i alt. Og han står trofast ved sitt lands tradisjon, finner det riktig å kjempe mot de utenlandske inntrengerne og ikke minst deres religion. Etter beste oppskrift til en klassisk tragedie gjør han sitt store feilgrep ved å ta livet av en klansfrende og straffes med syv års eksil. Dette er romanens vendepunkt (elegant grep av forfatteren), for etter syv år er det et helt annet samfunn Okwonko vender tilbake til. Og det mest omveltende, det sjokkerende revolusjonære er jo, og må jo være at europeiske misjonærer har klort seg og sin religion fast , og alt er blitt så mye mer konfliktfylt særlig fordi en kirke er bygget på jord klanen regner som forbannet. Og konfliktene tårner seg opp. Framfor alt når det blir stilt spørsmål ved stammenes tradisjonelle lover.
Historien vinkles greit fra landsbybornes perspektiv: Hva kunne vært gjort annerledes? Kanskje de skulle ha forhandlet mer , for ikke å si gått til krig helt fra starten av ? Men, vi aner som lesere, synes nå jeg at slike strategier neppe ville ha endret avgjørende på utfallet. Kan være enkelt å fastslå når vi kjenner historien til landet på det tidspunktet?
Mer har jeg ikke å si. Annet enn dette var en svært gledelig god bok, stor litteratur , en bok som blir værende hos en om man forstår.
Jeg husker ikke hvem som foreslo denne. Min takk går til vedkommende. En stor takk!

Den engelske tittelen, Things fall apart, er henta frå diktet The second coming av W.B. Yeats (som eg ikkje kjenner til anna enn at eg kan hugse å ha høyrt namnet før ..), og peikar såleis mot apokalypse. Eg oppfattar samanbrotet av stammesamfunnet som apokalypsen i denne samanhengen.

Byrjinga av diktet gjeng slik:

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,

Grunnen til at eg tek opp dette, er at eg oppfattar Mønsteret rakner som ei ganske upresis oversetjing av originaltittelen. Men eg har begynt å lure på om Yeats sitt dikt er oversatt til norsk, og om "Mønsteret rakner" er frå ei oversetjing av den aktuelle verselinja.

Forøvrig er det jo ganske eksplisitt forklart i kapittel 20 og 21 kva slags mønster som raknar, og eg seier ikkje at det er nokon dårleg tittel på boka, for det er det ikkje. Men eg held fast ved at det er ei upresis oversetjing av originaltittelen (men med skam å melde har eg ikkje noko betre forslag).

Etter nå å ha lese fyrste delen ferdig er eg klar for å møte det som eg reknar med er vendepunktet for "mønsteret", eller dei "things", for å halde meg til tittelen, som begynner å rakne. Eg er imponert over to forhold: Det eine er at forfattaren så klart viser oss eit levande stammesamfunn (men med ein del undergangsmotiv) med alle dei sidene som det sikkert kunne ha, så levande samansett, på godt og vondt - og altså ikkje noko paradis som ventar på den kvite, kristne slangen. Slikt blir det god litteratur av! Det andre som eg er imponert over, er kor grundig medlesarar har sett seg inn i sider ved den stammekulturen som vi møter og såleis utvider den konstekstuelle horisonten vår for det dramaet som nå skal utspele seg. Så nå går eg laus på del to.