Bokelskere.no

Cannery Row i Monterey, California, er et dikt, en stank, en skjærende lyd, en form for lys, en tone, en vane, et minne, en drøm. Cannery Row er det samlede og spredte, blikk og jern, rust og splintret treverk, sprukne fortau og ugressbevokste tomter og søppelhauger, hermetikkfabrikker av bølgeblikk, dansebuler, restauranter og horehus, og små, overfylte kolonialforretninger, laboratorier og losjihus. Innbyggerne er som en mann engang sa, "horer, halliker, spillere og slusker", og med det mente han Alle. Hadde han sett gjennom et annet kikkhull, kunne han ha sagt, "helgener og engler og martyrer og hellige menn", og han ville ha ment nøyaktig det samme,

Late menn og muntre piker (bedre kjend som berre "Cannery Row") av John Steinbeck.
Nostalgi og romantisering av slitne bydelar blir ikkje mykje betre enn dette.

Da er jeg ferdig med boka, og i likhet med Kjell K må jeg si at dette er noe av det beste jeg har lest! Takk til dere alle for et lærerikt følge underveis i et historisk landskap jeg kjente lite til fra før!

Jeg ser at boka er filmatisert to ganger, og det ligger en del klipp på youtube fra filmatiseringen i 1955, bl.a. dette . Fant også en filmatisering fra 1985 som muligens er en hel TV-serie - den varer over 3 timer. Den har finsk tale og engelske undertekster. Jeg har ikke sett den, så jeg vet ikke noe om kvaliteten, men tenker å prøve den ei helg med litt bedre tid enn i dag. Hører gjerne fra dere hvis noen av dere har sett den, om den er verd å bruke tid på.

Så fant jeg denne artikkelen fra Aftenposten Innsikt som omhandler finske krigsbilder som ble frigitt etter 60 år. I Ukjent soldat beskrives at soldatene hele tiden får for lite mat og hvordan sulten herjer. Dette gjaldt også på sovjetisk side, og det går fram av artikkelen at det noen ganger førte til kannibalisme.

En spesiell takk til Karin J som foreslo denne boka som felleslesing!

Jeg har hatt kjøpestopp lenge med unntak av noen 5 kroners bøker jeg har plukket med meg fra biblioteket. Jeg måtte imidlertid gå innom opphørssalget til Reveenka i Storgata i Lillestrøm (siste åpningsdag 13. desember). Det var masse krim, serier, fagbøker, klassikere, tegneserier mm. Jeg kjøpte innbundne bøker (4 for kr. 100,-).
Kosakkene Leo Tolstoi
De mørke kilder av Johan Borgen
Lillelord av Johan Borgen
Buddenbrooks av Thomas Mann
Historien av Elsa Morante
Foucaults pendel av Umbeto Eco
Rebus' siste spor av Ian Rankin
De dødes navn av Ian Rankin
Jeg kunne plukket med meg mye mer, det var mye som matchet ønskelisten min. Det var imidlertid første stopp på butikkrunden, så jeg orket ikke å bære mer. Da jeg kom hjem lå Greven av Monte Christo, Den hemmelighetsfullle øya og En verdensomseiling under havet og ventet. De har jeg bestilt til gutta i huset, så de teller vel ikke? Rart det skal være så vanskelig å la være å kjøpe bøker..

Godt. Da er du med. En sjelden bok, en som skiller seg ut - og som jeg for min del, stadig må bla tilbake i. En tankevekker på mange plan, etter min mening.
Takk for tilbakemelding!

Takk for det Jostein. Vanskelig å finne grensa mellom personlig og privat her.

Fint at du likte profilbildet, jeg liker stedet, og noen tusen sider er det nok blitt der.

Whisky er best når man ikke drikker mer enn at man fremdeles kjenner smaken, og det er interessant å eksperimentere med forskjellige smaker i rekkefølge. Mens Ardbeg er en Islay whisky, kommer Glenmorangie fra Northern Highlands, mens Speyburn som navnet antyder er fra Speyside. (I Nordvestpassasjen skriver forøvrig Fløgstad morsomt parodisk om whisky-fantaster ved å konstruere en kommende akevitt - hype.)

Jeg har prøvd stillingen du beskriver, selv om det er lenge siden, og tenker ikke å gjøre det igjen. Jeg blei faktisk gift med henne som dengang satt på motsatt side av skåla. En lite morsom situasjon da, men med et fantastisk flott resultat i ettertid - og rubin-bryllupsdag neste år.

For å lage en litterær vri på et innlegg som sannsynligvis ikke skulle vært posta her, legger jeg ved teksten I drink av Mary Gauthier, fra Drag Queens in Limousines. Den kan forhåpentligvis leses på bildet fra vedbua mi, hvor de forskjellige distriktene i Skottland har fått hver sin vegg..

Gode nyheter for lesere som er over gjennomsnittet interessert i John Steinbeck; det er dukka opp et nytt og relativt ukjent stykke fra 1944, i følge ABC News.

Steinbeck jobba som kjent(?) i det amerikanske propagandaapparatet under andre verdenskrig, og det nye stykke er fra et radioprogram Steinbeck gjorde med Orson Welles. Stykket heter "With your Wings".

Jeg oppfatter, som deg Marit, at boken endrer karakter etter kapittel 7. Men jeg oppfatter ikke endringen som merkelig:-)

Jeg tenker omtrent sånn:
I de syv første kapitlene er det den nærmest endeløse fremrykningen som dominerer. Etter en kort hvil, karene har knapt fått fyrt opp under kjelen med surrogatkaffe, så er det på’n igjen. Jeg formelig ser for meg hvordan troppene bølger frem gjennom det vakre skogsterrenget. Enkelte av soldatene trer tydeligere frem enn andre, men jeg oppfatter at her er det troppen som står i sentrum, mer enn den enkelte soldat.

Fra kapittel 8 endrer krigens gang seg, og også bokens rytme. Vi oppholder oss litt lenger på hvert sted, ved hver hendelse. Vi blir kjent med personene, blir glad i dem. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Linna fremstiller så mange personer, hver med sine spesielle karaktertrekk. Her er masse humor, og krigens grusomhet blir (om mulig) enda grusommere. Jeg kan ikke tro annet enn at Linna bevisst har bygd opp boken på denne måten.

Etter å ha lest boken til ende, ser jeg at den bekrefter mine første inntrykk av den. Boken forteller en viktig del av Finlands historie (også vår, siden dette er under annen verdenskrig). Men den har (minst) like stor berettelse som et smedeskrift mot krig. Den gir et rystende bilde av krigens meningsløshet og hva den gjør med mennesker. Jeg har latt terningen lande på 6.

Boka er lest ut. Merkelig utvikling: I første del hadde jeg følelsen av å ikke bli kjent med aktørene i historien - de framsto som typer alle sammen. Men da jeg hadde lest siste side, følte jeg at jeg kjente alle sammen - både de falne og de gjenlevende. Er det bare meg, tro, eller skyldes det et genialt forfattergrep? Terningkastet venter jeg litt med, tror jeg.

En flott omtale av Ole Brumm!
Vil du vite mer om opphavet til Winnie-the-Pooh, finner du det her.
Forøvrig så går mitt barnebarn på tre år til sengs med både Ole Brumm og Spiderman, Ole Brumm er nemlig redd for mørket, men det er ikke Spiderman. :)

"Her kommer Ole Brumm
en liten bjørn i skogen
tra-la-lala-la"
Ennå er det som jeg kan høre Torbjørn Egners myke stemme fra radioen, og lenge trodde jeg at det var ham som hadde skapt denne "eventyrlige" figuren som jo Brumm er. Egner var dog bare formidleren, noe som vi fikk vite etter hvert. Men han gjorde oss (både som barn og større barn og til slutt voksne) den enorme tjenesten; å bli oppmerksom på at måten man leser for barn på, er viktig for barnets forståelse og innlevelse i tekst.
Stopp nå litt, er Ole Brumm egentlig hovedpersonen ? Nei, det er selvfølgelig Kristoffer Robin. Og det er hans far som vi aner er fortelleren. En ypperlig innfallsvinkel! (En historieforteller i historien!).
Fra første side (men bare der) blir man gjort oppmerksom på at Ole Brumm egentlig er Kristoffers lekedyr. Andre også, Tussi er helt tydelig av tøy, da halen hans kan syes på igjen, når han mister den. Men også Kengu, Tigergutt, Nasse Nøff. Alle. Og faren vever gutten inn i sin egen historie hvor han lever sammen med sine lekedyr, gjennom sin fantasi ( hele tiden i en slags dialog med fortelleren), som slippes så til de grader løs, at både han og vi, og alle barn siden, tror på dem og Hundremeterskogen hvor handlingen utspilles. Og hvor er så denne "berømte" skogen ? Ingen steder , men også alle steder. Den er som lekedyrene, du kan ta den med deg. Og leke i den sammen med dine små venner som du og Kristoffer Robin har sammen. Og det er ikke lite, bare man husker å tillate seg å lese, leke, være med på barnets premisser. De som man forhåpentligvis ennå har inni seg, og forhåpentligvis ikke må lete så langt etter.
Dermed går Ole Brumm videre i sin enkle tankegang, sine fraværende krav, videre gjennom generasjoner, gjennom overlevering.
Egentlig er denne boken Milnes tredje i rekken. OLe Brumm "fødes" i første bok "Da vi var veldig små" og "Huset på Bjørnehjørnet".
(Det er mange sitater fra disse bøkene, så mange at det er utgitt en egen sitatbok.) Et sitat som brukes både titt og ofte, særlig i ironisk sammenheng, i politiske debatter. Og det går slik: " Ja, takk: Begge deler!". Men grådig er Brumm dog ikke, heller kanskje en smule,eller mer;naiv. Men da må man ha i tankene; han er jo bare et kosedyr! (Skjønt, bare?).
De som ennå ikke har lest denne boken: Gled dere til det!

"
( STAVANGER, NOVEMBER )

kjærleikens vilkår er forandra
dagane er nøye takserte, nettene er coma
om morgonen går vi ut for å sjå om gatene og husa har flytt seg

småjentene ut frå discoholene og inn i motorhotellet
den mjuke dempa utkanten av utlandet
og den vesle bongen pling ut av kassaapparatet: thank you

ein ukjend pust i det indre av gatenettet
kroppane våre er på veg til eit og anna, og vi følgjer
eg leitar etter handa di og kan ikkje finne den

og novemberkvelden legg sin tunge råolje over Steinkarkaien
og oss alle "

Paal-Helge Haugen

Ja, det er artig å rote i kjelleren... Jeg har et hjørneskap fullt av bøker som jeg har arvet av min grandtante. Det er litt som en skattekiste. Har begynt å registrere de inn her, så får jeg litt oversikt over hva jeg har.

Det har blitt lite tid til lesing i det siste, og jeg merket i starten at dette er ei bok som egner seg dårlig å lese for oppstykket. Med mange personer ble det litt forvirrende, men som flere av dere er inne på, så er det vel ikke så farlig om man ikke hele tiden har oversikt over alle navnene. De siste dagene har jeg fått tatt igjen litt, så de sju første kapitlene har jeg nå fått lest. Omtrent halvvegs i boka, ble den vanskelig å legge bort.

Selv om jeg opplever boka som en beskrivelse av krigens meningsløshet og hvor lite heltemot har med det å gjøre, så har Koskela så langt blitt min «helt». Med sin erfaring fra Vinterkrigen og sin menneskelighet hjelper han de andre til å yte sitt beste. Spesielt fint beskriver Linna hvordan Koskela hjelper også Kariluoto, unggutten som er hans overordnede, på en diskret måte slik at han tar de riktige beslutningene.

Innimellom dukker det opp humoristiske kommentarer, som bemerkningene når de ser alle reservistene: Ser ut som dem har skrapt i hop alle som orker såpass mye som å smelte en smørklatt i kjeften. Og det mumles om storkarenes drømmer om Stor-Finland. De gjenerobrer tapt land fra Vinterkrigen, men de får også ordre om å fortsette videre inn i Karelen for å erobre nytt land. Etter troppene fulgte storfinnlands-fantaster og prester, de første for å omvende til finskhet, de siste dessuten for å innføre den lutherske tro. Men det var noe som ikke vedkom soldatene. (s. 168)

Flere steder kommer det spark til fedrelandsromantikk og heltestatus, som for eksempel der regimentsjefen foretar medaljeutdeling: Først inspiserte han bataljonen og glodde stivt på hver enkelt mann som om han prøvde å stikke øynene ut på dem med bare blikket. Det må anses som en av den militære oppdragelses virkelig fortjenester at et menneske som i det store og hele regnes for å være ved sine fulle fem, kan gjennomføre en slik seremoni uten å briste i en skrallende latter: å gå langs geledet og stirre på folk med rynkede bryn og møte like alvorlig glanende øyne som gjør sitt beste for å mangedoble sin eiermanns iboende barskhet. (s. 148) Trur dem at jeg dreper noen eller lar noen drepe meg for noe slikt? Når jeg skyter, så skyter jeg for å redde livet og ikke for en bandstump og en skilling. (s. 150)

Vi får ikke vite så mye om hver enkelt soldat, men vi får innimellom noen små innblikk i hva de kommer fra, som den usympatiske Lehto: Det var ikke bare Lammio, det var alt det han hadde gjort opprør mot helt siden barndommen. Og var det noe han ikke hadde gjort opprør mot? For ham hadde det aldri eksistert noe annet enn fiender og likegyldige. Han hadde hatet menneskene så lenge han kunne huske, helt siden han under depresjonen i trettiårene hadde båret fattighjelpsertesuppe i en rusten blikkopp fra arbeiderforeningshuset i Tammerfors. (s. 186).

Kampene fører til store tap, og selv døden blir en vanesak: Pastoren tok av seg den svarte gummikappen og hengte den på et tre. Så kremtet han og prøvde å konsentrere seg. Han hadde for vane å be en liten bønn for seg selv før han gikk til noe slikt som dette. Det var litt etter litt blitt en vane i ordets slendrianmessige betydning, så det var ikke noen virkelig andakt i den lenger. Det minnet nærmest om en slåttekar som tar noen tak med brynet på ljåen før han begynner i den ene enden av teigen. (s. 214).

Jeg ser fram til å lese fortsettelsen, men er litt usikker på om jeg greier å holde tritt med dere – det får ta den tid det tar. Uansett setter jeg stor pris på deres kommentarer, og vil følge med på hva dere skriver :-)

Noen tanker etter ca. hundre sider (dessverre er jeg også denne gangen på etterskudd).

Slik jeg leser boken, kunne den handlet om en hvilken som helst krig. Som flere av dere er inne på, er det ikke handlingen eller personene i seg selv som er viktige; dette er historien om guttungene som blir sendt i krigen. Vi blir ikke godt kjent med noen av dem (i hvert ikke så langt), men får et gripende innblikk i deres redsler og lidelser, og i hvordan de på ulike vis, med grovheter, aggresjon og humor, prøver å takle det hele. Jeg oppfatter at tittelen henspiller på nettopp dette, ukjente soldat - han kunne ha vært hvem som helst av dem. Som Linna skriver: «Omslaget på skriveblokkene var prydet med en stilisert soldat. Han sto der med hjelm på hodet og press i buksene, og det finske flagget vaiet i bakgrunnen. Dette var et idealbilde. Med virkeligheten hadde det ingenting å gjøre.» (s. 22) Hvem som er disse ungguttenes egentlige fiende, er etter mitt syn et spørsmål det finnes mer enn ett svar på.

Vi presenteres for en endeløs serie meningsløse grusomheter – utmarsjer, angrep, retretter, død, sult og lemlestelser. Linnas nydelige, presise og udramatiske penn forsterker galskapen i det hele. Det samme gjør de små, idylliske naturskildringene som dukker opp midt i krigens gru. Jeg kom i tanker om et dikt av Hans Børli, Når menneskene har gått heim; hvordan naturen lever sitt liv uavhengig av oss, som tror oss så viktige.

Midt i all grusomheten blir også romanens aller første setning en tankevekker: «Som vi jo alle vet, er Vårherre fremsynt og allvitende over all forstand». En ironi…