Bokelskere.no

And what else she said is, " By the time you're thirty, your worst enemy is yourself."

Det er så vakkert at det likner tristhet.
Det likner den følelsen man har når man erkjenner at om man ser alt litt på avstand, er tiden man har her på jorden egentlig ikke så lang.

Roy ligger i sofaen og tenker på at det som foreldrene lærer sine barn, må barna siden se forsvinne hos sine foreldre.

Han tier, nesten skrekkslagen, nesten sint på seg selv fordi han sånn uten å nøle hadde revet ut hjertet sitt og vist det frem til en ukjent kvinne, det ligger der i den utstrakte hånden som en blind, klynkende kattunge.

(...) jeg mener, hvis du hele tida har levd livet ditt rett fram, hvis det aldri har lugget, hvis du aldri har kjørt deg fast, hva veit du i det hele tatt om å leve da?

Våken.
Det er alltid en av oss som ikke får sove; i en seng er det alltid en som må ligge våken. En som ikke klarer å sove et sekund lenger. Jeg går en runde i leiligheten og samler sammen noen ting, slik man samler sammen ting i hager om sommerkveldene. Det er den samme kalde følelsen av for sent. En av oss sover.
Klærne mine ligger som et dyr på gulvet. Jeg plukker dem opp uten en lyd, jeg går.

Mange i min generasjon,og kanskje spesielt den generasjonen som kommer etterpå, søker lykken gjennom å bli sett. Ikke det å bli sett av sine nærmeste, men å bli sett av flest mulig. Jeg tror at jo flere som ser deg, desto mindre blir du sett, og desto mindre blir du. Det å bli sett handler om å få respons, og det handler om å kunne speile seg selv i andre mennesker. Og hvis du skal speile deg selv i uendelig mange mennesker som ser deg gjennom et tv kamera eller et glossy ukeblad, så blir du veldig ubetydelig, ikke bare for omverden, men også for deg selv. Det er ved å speile deg selv i nære venner og de som kjenner deg og de som elsker deg, at du former en tydelig personlighet. Det gir deg styrke og trygghet og gjør deg kjent med den som det er aller viktigst å bli kjent med, nemlig deg selv.

Men å leve med sorgen betyr ikke at du ikke kan leve et godt liv eller skal la være å glede deg over alle som er friske. Kjenne den daglige gleden over at du er til og at de rundt deg har så høy livskvalitet som det går an - på sine premisser. Kjenne at du kan le, at du kan gi noe og ha styrke til å bidra, ikke bare overfor familien, men også overfor samfunnet.

Enten man vil eller ikke, er det de opplevelsene livet har gitt en, kanskje i særlig ung alder, som former en mest som en person. Resten er mer et spørsmål om hvordan man takler det man har fått med seg.

Jeg begynte å gråte (...) Endelig våknet han, han satte seg opp i sengen:
-Hva er det som er galt? sa han. -Har du drukket for mye rødvin?
-Nei.
-Hva er det da? Har jeg gjordt noe?
-Nei.
-Men hva er det?
-Det var bare fordi du hadde sovnet. Jeg syntes plutselig jeg var så alene.

Teoretisk sett er livet tilgjengelig for alle.

Bena mine, det ene prøver å gå fortere enn det andre, fører meg bortover en sidegate. Til forskjell fra hovedgatene som skjærer seg gjennom byen med kjøttøks, kaster denne eldgamle nokså mye på hoftene. Den forhandler med nabolagene, den kjøpslår, gir og tar.

eg pressar
meg ned i kroppen min
og alt som ikkje passar
tyt ut

-Skalldyraften. Først humrer man litt. så reker man litt rundt, og så krabber man til sengs.

Jeg har lidd mange tap i livet mitt. Jeg kan telle dem som perler på en rosenkrans. Hver perle har sin helt egen farge.

Jeg mener at når man skaper grenser basert på ideologi, får man en grunn til å kjempe mot hverandre. Når man lever side ved side, har man derimot grunn til å komme overens.